Forfatters arkiv

Coronakrisen redux

onsdag, 18. november, 2020

Etter at den amerikanske sentralbanken i slutten av september konkluderte med at de ikke så noe ureglementert i måten hedgefond hadde opptrådd i markedet for amerikanske statsobligasjoner under Corona-krisen, har the Financial Stability Board (FSB) nylig fremlagt en rapport med motsatt syn.

Sistnevnte kommer betimelig før G20 møtet til helgen og tar opp spørsmålet om det skal være sentralbankens rolle å redde aktører som har tatt for høy risiko.

Dette er et særs viktig spørsmål ettersom det i realiteten er nettopp hva verdens største sentralbanker åpent har drevet med på koordinert basis i over 10 år og da spesielt i verdens aksjemarkeder.

Det noe spesielle med FSBs spørsmålsstilling er at de begrenser den til sannsynligvis den delen av markedet som er mest likvid (handelen med amerikanske statsobligasjoner og deres underliggende derivater), i tillegg til at disse også anses for å ha minst risiko blant alle aktivaklasser.

Med basis nettopp i at vi her snakker om lav kredittrisiko, høy likviditet, samt enkel tilgang på billig finansiering nettopp som følge av tiltak fra sentralbanken, er dette markedet veldig attraktivt for arbitrasje og samtidig meget enkelt å belåne.

Arbitrasje er hvor man utnytter midlertidig feilprising mellom beslektede produkter. I dette tilfellet mellom amerikanske statsobligasjoner og terminkontraktene på disse.

Terminkontrakter (futures) er ikke annet enn utsatt oppgjør, i dette tilfellet av amerikanske statsobligasjoner. Disse terminkontraktene handles på børs og har kvartalsvise forfall.

Dersom den implisitte renten fra prisen på en slik terminkontrakt er høyere enn kostnaden (renten) man kan låne til, kan man låne penger til å kjøpe statsobligasjonen og samtidig selge denne via en terminkontrakt og gjennom det låse inn en «risikofri» gevinst.

Denne type arbitrasjehandel gjøres kontinuerlig og bidrar til at statsobligasjonene og terminkontraktene på disse ikke beveger seg langt fra hverandre.

Banker har drevet med dette i alle år, men det var først i 1995 hvor de fikk alvorlig konkurranse. Den gang var det av hedgefondet Long Term Capital Management (LTCM), som takket være sine to Nobelprisvinnere, hadde modeller som var bedre til å finne slike muligheter enn de bankene benyttet.

Siden LTCM måtte handle gjennom bankene for å få utført sine handler, kopierte bankene handlene til LTCM (tyveri av LTCMs intellektuelle rettigheter). Gjennom dette økte bankene sine inntekter.

Da gjeldskrisen traff Russland i 1998 førte dette til stor internasjonal uro i pengemarkedene, tilgangen på penger sank og rentekostnadene steg dramatisk. Siden både LTCM og storbankene satt med de samme posisjonene sørget sistnevnte for å prioritere seg selv når de måtte selge. Følgende av dette var at markedet og LTCM imploderte.

22 år senere hadde myndighetene i USA og Federal Reserve lagt et enda bedre grunnlag for denne type handler gjennom løfter om lave renter og ubegrenset pengetrykking for å holde finansmarkedene oppe.

I likhet med aksjemarkedet, vil også statsobligasjonsinvestorer (pensjonskasser, verdipapirfond, hedgefond etc etc) ta vesentlig høyere risiko enn normalt når de vet at sentralbankene står klare til å redde dem.

Det Federal Reserve ikke hadde tenkt på var at andre sentralbanker kunne komme til å dumpe amerikanske statsobligasjoner. Dette til tross for at andre lands sentralbanker er blant de største eierne av amerikanske statsobligasjoner.

Takket være at bankene i kjølvannet av finanskrisen har måtte redusere sin risikotaking dramatisk, var ikke markedet i stand til å ta imot dette salgspresset. De elektroniske (HFT) market makerne man da sitter igjen med, flytter vekk kursene sine på mikrosekunder når de forstår at det finnes store selgere i markedet. Dette er tross alt foretak som er avhengige av å overføre sin risiko til andre umiddelbart.

Alt dette var på forhånd kjent for myndighetene, Federal Reserve og the Financial Stability Board. Om de selv ikke forstod dette, hadde et antall akademikere og markedsaktører (herunder hedgefond) advart dem om denne sårbarheten i årevis.

Salgspresset fra sentralbankene kunne ikke absorberes av markedet med den følge at svingningene og bid/offer-spreadene (avstanden mellom kjøper- og selgerkurs) ble langt større enn normalt.

Mangelen på likviditet og det voldsomme behovet for kortsiktig finansiering økte samtidig lånekostnadene dramatisk for alle som ikke hadde langsiktig finansiering.

For hedgefond og andre som hadde finansiert sine arbitrasjer på denne måten, betydde dette at posisjonene deres gikk med tap og i likhet med LTCM i 1998, var det ingen av de långivende bankene som brydde seg om at det tross alt var den amerikanske stat som stod som kreditor.

Hedgefondene som ikke kunne stille med mer sikkerhet ble tvunget til å selge i et marked hvor det allerede var for få kjøpere. Bid/offer-spreadene viet seg ytterligere ut og svingningen økte enda mer.

En helt naturlig markedsutvikling når det finnes mange selgere og få kjøpere.

Tilslutt gjorde Federal Reserve det eneste riktige (det var tross alt deres gjeld det her var snakk om og i deres interesse at markedet beholdt tilliten til den) og kjøpte seg inn i risikofrie arbitrasjer på svært lønnsomme nivåer. Dette var tross alt gratis inntekter for den amerikanske stat, i tillegg til å være i samfunnets interesse.

Både årsaken bak utviklingen og tiltak som det var naturlig av Federal Reserve å gjøre (siden det var null risiko og svært lønnsomt) ser imidlertid FSB helt bort ifra. Den konkluderer i stedet med at det var et dysfunksjonelt marked som kunne ha resultert i en finanskrise dersom Federal Reserve ikke hadde grepet inn.

FSB bryr seg heller ikke om dataene som viser at det var sentralbanker som initielt skapte ubalansen i markedet. Ei heller at det er en kombinasjon av myndigheters regulatoriske endringer sammen med politiske tiltak som er skyld i nær ubegrenset risikotaking på samfunnets regning. Det er tross alt dette som danner grunnlag for en slik utvikling.

Da passer det langt bedre å skyve skylden over på hedgefond, slik man gjorde etter den europeiske gjeldskrisen, finanskrisen og alle de andre eksemplene vi har hvor de regulatoriske og andre myndigheter har sovet i timen og ikke fått med seg hva som var i ferd med å skje.

Når man nekter å ta tak i det virkelige problemet blir heller ikke denne rapporten annet enn nok et spill for det politiske galleriet.



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Bitcoin versus gull

fredag, 13. november, 2020

I forbindelse med den internasjonale pengetrykkingen går debatten varm mellom hvilke aktiva som er best egnet som beskyttelse mot utvanning av formuesverdier.

Kravet mange setter er aktiva som ikke lett kan økes i mengde. I denne forbindelse er det ofte gull og Bitcoin som nevnes.

Det kan derfor være interessant å se hvordan disse to har håndtert finansmarkedene generelt, og pengetrykkingen spesielt i år.

Chartet fra Infront viser utviklingen i Bitcoin øverst og Bitcoin relativ til gull nederst. En stigende kurve viser at Bitcoin har gitt høyere avkastning enn gull så langt i år (120% versus 24%).

Men avkastning er ikke alt. Risiko bør også tas med. Bitcoin har så langt hatt vesentlig høyere svingninger enn gull.

Justerer man for dette, er imidlertid Bitcoin fortsatt klart ledende i år med en Sharpe Ratio (måleenhet for risikojustert avkastning) på 1.82. Gull har et tilsvarende måltall på 1.24. Begge på alle måter vesentlig bedre enn noe aksjemarked.

Verdt å vite det også.



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Matematikk & finans

fredag, 16. oktober, 2020

Til tross for de hittil uovervinnelige resultatene til hedgefondet Renaissance Medallion, er det fortsatt mye skepsis mot matematikeres evner til å predikere finansiell kursutvikling.

Den italienske matematikeren, Leonardo da Pisa Fibonacci, oppdaget imidlertid noen forholdstall som han mente kunne forklare det meste innen vårt univers. Disse har senere vært anvendt til å beregne alt fra kødannelse på motorveier til avstanden mellom himmellegemer.

Finansinteresserte oppdaget at Fibonaccis forholdstall, 0.618 og 0.382 (1-0.618) var typisk lengden på korreksjoner i forhold til forutgående bevegelse.

Er markedet i en pågående trend, er ofte størrelsen på neste bølge på 1.382 eller 1.618 fra bunnen av forrige korreksjon (dette veldig enkelt forklart).

Idag inkluderes Fibonacci-analyser på de fleste finansielle informasjonssystemer.

Ser men på nedenstående chart av den amerikanske oljeprisen, er kursfallet på bølge nummer 1 (etter trendskiftet i 2008) på ca. $109. En perfekt bølge 2 korreksjon på 0.618 (av den foregående bevegelse) ville ha angitt $100 som mål (den toppet på $112).

Herfra blir det imidlertid mer interessant. Bølge 1 på $109 multipliseres så med 1.382=150.64, som deretter skal trekkes fra toppen på bølge 2 (112-150.64). Dette angir (på dette tidspunktet) et totalt utenkelig og meningsløst mål på -$38.64 for neste bølge.

I april i år falt den amerikanske oljeprisen -$37.63. En feilmargin på $1 må man kunne tilgi en matematiker som levde rundt 1200-tallet.

Chart: Infront


Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

A Tale of Two Markets

tirsdag, 29. september, 2020

Ingen skal hevde at det ikke går an å bli rik på aksjer i rekordfart.

Dagens utvikling i flyselskapet SAS er et slikt tilfelle. Takket være at noen aktører på Oslo Børs ikke hadde fulgt med i timen og notert seg at SAS gikk ex-tegningsretter idag, styrtet de inn i markedet og trodde flyselskapet var på billigsalg.

Den elleville etterspørselen må samtidig ha trigget noen momentum-algoritmer (som kjøper og selger kun fordi den registrerer at andre gjør det) og før man kunne si «her må noe være galt», hadde kursen steget over 200%.

Kjøperne brydde seg døyten om at SAS-aksjen ved Stockholmsbørsen (som er hovedmarkedet for denne aksjen) viste en vesentlig mindre entusiastisk utvikling.

Et omsetningsvolum på kr. 3.2 millioner var i stand til å økt verdien på flyselskapet fra ca. 8-9 milliarder til over 20 milliarder kroner.

Et bedre eksempel på «tail wagging the dog» må man lete lenge etter.

Chartet fra Infront viser to dager med utvikling på SAS-aksjen ved Oslo Børs og Stockholmsbørsen.


Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Misvisende av både Knut Anton Mork og Financial Times.

torsdag, 20. august, 2020

Den refererte påstanden fra Financial Times i Knut Anton Morks kommentar i DN 20. august om “hvordan grådige hedgefond holdt på å velte hele det globale finanssystemet”, er både forbausende historieløs og misvisende.

Begge artiklene viser til en periode under børsfallet i mars hvor det var mangel på likviditet i markedet for amerikanske statsobligasjoner, med tilhørende store svingninger.

Noe av det interessante med orginalartikkelen er at den blant annet henviser til rykter og antagelser. Rykter som gikk i markedet om at ett eller flere store hedgefond var i ferd med å gå overende i den nevnte tidsperioden – et rykte som viste seg å være falskt. Videre bruker den antagelser om at alt salg som kommer fra Cayman Island-baserte aktører nødvendigvis må være hedgefond. Dette er heller ikke riktig.

Det som imidlertid er riktig er at bankene, som tradisjonelt var aktører som sørget for likviditet i dette markedet, hadde forbud mot egenhandel som følge av finanskrisen.

Forbudet skulle sørge for at skattebetalerne ikke måtte redde banksystemet på nytt og var åpenbart godt ment. Det myndighetene ikke vurderte var hvordan systemet da skulle fungere fremover.

Dette gjaldt ikke bare i markedet for statsobligasjoner, idet bankene frem til finanskrisen hadde bidratt til likviditet og stabilitet i valuta-, aksje-, obligasjons- og råvaremarkedet.

Børser, institusjonelle investorer og andre aktører møtte døve ører hos myndighetene da de advarte mot å innføre en slik brå overgang uten klare alternativer. 

I mangel på retningslinjer ble ansvaret for en løsning overlatt til markedet selv. Løsningen ble at aktører som hedgefond og High Frequency Traders (HFT) kom opp med teknologi som gjorde det mulig for dem å fylle rollen.

Samtidig valgte myndighetene å regulere investorene slik at kun de færreste hadde anledning til å putte pengene sine i annet enn aksje- og obligasjonsfond.

Den enkle måten å forstå konsekvensene av dette, er å innse at når noe går galt (i dette tilfellet; corona-krisen), er det svært mange som vil selge og få aktuelle kjøpere.

Økningen i kapitaldekningskrav har i tillegg drastisk redusert risikokapasiteten til de som skulle tilføre likviditet (være kjøpere når flertallet vil selge).

Kostnadene med å bli sittende med posisjoner over natt ble prohibitive og følgende ble at disse foretakene nå kvitter seg meg inventar øyeblikkelig, i den hensikt å ta så liten risiko som mulig.

Børser og markedsplasser er desperate etter aktører som både kan sørge for prisfastsettelse og likviditet. Da bankene forsvant ble disse nødt til å lempe på kravene til aktører som er villige til dette. Det forpliktede kvoteringsvolumet er redusert og aktørene kan også trekke sine kjøps- og salgskurser ut av markedet.

Er dette sunt for markedet? Selvfølgelig ikke, men det er dette de regulerende myndighetene har latt markedene stå igjen med.

Ifølge JPMorgan står elektronisk market making for 75% av volumet i det amerikanske statsobligasjonsmarkedet idag, mot 35% i 2008.

Det finnes utallige tilfeller av enorme kursbevegelser etter finanskrisen. Mest kjente er “The Flash Crash” i mai 2010, hvor hovedindeksen i det amerikanske aksjemarkedet falt over 7% på noen få minutter og sveitserfrancen som styrket seg 40% på noen minutter i januar 2015.

Myndigheter og sentralbanker har med andre ord hele tiden vært klar over farene, samtidig som de i økende grad har pumpet opp prisene på finansielle aktiva og gitt investorene færre alternativer. 

Når alle ønsker å selge og det er få kjøpere og sistnevnte i tillegg ikke kan sitte med det de kjøper, vil enhver forstå at svingningene blir større. Å gi skylden for denne opplagte systemsvikten på et fåtall hedgefond, faller på sin egen urimelighet. 

Chartet fra Infront viser utviklingen i renten på amerikanske statsobligasjoner med 10 års løpetid.


Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Tesla – en test av mentale og fysiske evner.

tirsdag, 14. juli, 2020

Fra et psykologisk perspektiv er det umulig å ikke bli bergtatt av kursutviklingen til Tesla og de ulike aktørenes adferd. Utviklingen i denne aksjen har utfordret flere mentale tendenser (kognitive biaser) hos investorer enn noen annet aktiva eller hendelse siden årtusenskiftet.

Dunning-Kruger effekten, som er en av disse menneskelige adferdstendensene, er beskrevet i siste episode (nr. 82) av podcasten «Tid er penger». Det virker således unødvendig å ta denne om igjen her.

Fear Of Missing Out (FOMO), eller frykten for å stå igjen når «alle» andre er med, er opplagt en annen av dem.

Denne frykten overgår ofte frykten for å tape penger, forutsatt at andre også deler denne skjebnen.

Kognitiv lukking; vi nekter å ta til oss informasjon som ikke er med på å bekrefte det synet vi allerede har, finner vi både hos kjøpere og short-selgere av aksjen. For sistnevnte gruppe har dette ledet til at mange har tilsidesatt regler for risikohåndtering og latt tap bli større enn noen kunne ha forestilt seg.

Jo mer aksjen stiger, desto mer absurd blir prisingen. Økonomen John Maynard Keynes advarte mot dette med å påpeke at: «Markets can stay irrational longer than you can remain solvent.»

De som ikke forholder seg til dette lider av «strutse-effekten» – troen på at bare man lukker øynene lenge nok (borrer hodet ned i sanden), vil alt være i orden når man åpner øynene igjen.

En mindre grafisk måte å beskrive denne tendensen på, er å kalle den for fornektelsesbias. De som lider av denne klarer rett og slett ikke å ta til seg at de har tatt feil.

De velger da enten å late som problemet ikke er der, eller aggressivt forsvare egne handlinger.

Bloomberg viste forleden at privatpersoner som var short Tesla hadde forholdsvis lavere tap enn fondsforvaltere. Dette skyldtes delvis at førstnevnte kuttet tapene sine når de ble for store, eller ble stoppet ut (størrelsen på tapene truet kapitalen som var satt av som sikkerhet).

Forvaltere, som handler med andres penger, tenderte til å bli sittende og i stedet tilføre mer av sine kunders penger som sikkerhet. Dette bidro til at tapene ble forholdsvis mye større.

Til tross for at det både mentalt og økonomisk er mye lettere for oss å håndtere små tap, lar mange allikevel tapene bli store. Ego, prestisje og frykt endrer adferden vår og gjør oss mindre rasjonelle og mer risikovillige.

Innenfor spillteori finner vi den mye benyttede Martingale-metoden. Denne har sitt utspring i å vedde på hvilken side en mynt lander, men ble raskt utvidet til kasinospill som roulette og da på nær 50/50 veddemålene (rødt versus sort, partall versus oddetall etc.).

Strategien består i å gjenta veddemålet med dobbelt innsats dersom man f.eks har tapt gjennom å satse på sort.

Hvis man vinner det neste spillet er man tilbake på break-even og man satser da videre med den opprinnelige innsatsen. Taper man, dobler man nå den innsatsen man nettopp tapte osv.

Dette går av og til bra og ofte nok til at mange gjør nettopp dette. Dessverre er det endelige utfallet, om man sverger til denne metoden, at man taper alt.

Årsakene til dette er at man har en tapsrekke som gjør at man til slutt går tom for penger, reglene tillater ikke uendelig store veddemål, eller at man i utgangspunktet hadde et negativt forventet utfall (slik tilfellet er med alle kasinospill).

Som saksopplysning kan det nevnes at rødt kom opp hele 32 ganger på rad i et kasino i USA. Året var 1943.

Nick Leeson, Jerome Kerviel, Yasuo Hamanaka, John Rusnak er blant internasjonale kjente tradere som har gått til grunne takket være denne strategien. Det samme har flere norske, men de skal få forbli anonyme (det finnes riktignok presseoppslag).

De parabolske tapene til short selgere i Tesla vitner om mange som forsøkte seg med Martingale-metoden for å få pengene sine tilbake.

Vi vet at Tesla er hinsides overpriset på basis av alle kjente finansielle måltall. Vi vet også at markedsverdien av dette selskapet overstiger markedsverdien av samtlige selskaper på Oslo Børs. Vi vet at markedsverdien på Tesla nå betyr at selskapet er USAs tiende største bedrift og samtidig ble mer verdt enn investeringsbanken JPMorgan.

JPMorgan hadde ifjor inntekter på $115 milliarder og en bunnlinje på $30 milliarder. Til sammenligning hadde Tesla inntekter på $26 milliarder og en bunnlinje på minus $862 millioner.

Det mangler med andre ord ikke på rasjonelle argumenter for å hevde at selskapet er hinsides overpriset.

Mandag steg Tesla 16% etter børsåpning, men da børsen stengte hadde hele oppgangen blitt reversert og kursen endte ned 3% fra foregående børsdag.

Mandag 13. juli, 2020 har derfor fått navnet «Brown Monday». Dette basert på utfordringene den brutale kursendringen hadde på fordøyelsessystemet til småsparerne som benytter Robinhood-plattformen til aksjehandel.

Ytterligere 40.000 av Robinhoods kunder hadde nemlig kjøpt Tesla i løpet av de første fire timene av denne børsdagen (Bloomberg).

Oppsummert kan man si at om du som investor ønsker å få testet alle dine mentale tendenser og samtidig mavens evne til å holde på innholdet, finnes det knapt en mer egnet aksje enn nettopp Tesla.

Ønsker du derimot kun tarmskylling, er det nok å sitte på med en Tesla S P100D Ludicrous. 0-100 på 2.5 sekunder krever ellers noen timer med faste på forhånd.



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Sentralbanksjef Olsen reagerte rett

lørdag, 2. mai, 2020

I disse «Tangen-tider» vil en slik overskrift sannsynligvis medføre at de flestes hjerneimpulser havner rett i Amygdala (fryktsenteret i hjernen som bestemmer hvorvidt vi vil kjempe eller flykte).

Tema denne gangen er imidlertid ikke Tangen, så forhåpentlig vil mange bare ved å lese denne setningen rekke å forflytte den elektriske impulsen frem til frontallappen.

Til forskjell fra Amygdala, lar sistnevnte oss prosessere informasjon og måle denne opp mot vår forståelse av rasjonalitet. Rasjonalitet er nemlig hva denne bloggen vil forsøke å demonstrere.

Sentralbanksjef Øystein Olsen var nemlig allerede ute i hardt vær før «Tangen-saken». Da gjaldt det hvorvidt det var riktig av sentralbanken å signalisere at den ville intervenere i valutamarkedet for å stabilisere utviklingen av den norsk kronen.

Undertegnede støttet den gang Olsen i sitt valg og nå, som vi har fasiten, oppfatter jeg at det også er bevist at Olsen gjorde det rette.

Det skulle mye til om man ikke fikk med seg svekkelsen av den norske kronen, som for alvor tok til i begynnelsen av mars måned og kulminerte tyve dager senere.

Fra månedsslutt i februar og frem til den nevnte datoen hadde norske kronen svekket seg dramatisk. Svekkelsen mot valutaer som US dollar, euro og sveitserfranc var på hele 20%, mens den mot vårt naboland, Sverige, var på 14%.

Det som verken fikk medias eller sågar finansbransjens oppmerksomhet, men som sannsynligvis var kjent for Norges Bank og en del av Olsens vurderingen, var usikkerheten som hadde meldt seg om Norges kredittverdighet.

I finansmarkedene måler man denne gjennom prisen det koster å forsikre et lands nasjonalgjeld mot konkurs.

For Norges del var denne steget kraftig.

Prisen for å forsikre seg i 5 år mot en konkurs i Norges nasjonalgjeld (statsobligasjoner) steg nemlig 77% i løpet av de første tolv dagene i mars.

Usikkerheten i verdensøkonomien og for oljeprisen skremte utenlandske investorer og gjorde at disse ville ut av alt som var norsk, fra statsobligasjoner til aksjer.

Nedsalget av norske verdipapirer førte igjen til et salgspress i norske kroner. Svakheten i kronen skulle igjen føre til at noen opportunistiske aktører forsøkte å skape ytterligere usikkerhet ved å presse kronen kraftig ned i et tynt asiatisk valutamarked.

Begynner man å stille spørsmål ved et lands kredittverdighet, kan situasjonen virkelig komme ut av kontroll. Dette har en rekke land erfart. Sentralbanker forstår dette.

Norges Bank reagerte resolutt og fikk med det situasjonen under kontroll. De økonomiske skadene for nasjonen og næringslivet ble følgelig vesentlig mindre enn de ellers kunne ha blitt.

Det kan derfor nærmest virke som et «luksusproblem» når fokus bort imot utelukkende har vært (og fortsatt er) på en chartertur og en ansettelsesprosess, fremfor på de viktige realøkonomiske forholdene sentralbanken er satt til å forvalte.

Spesielt gjelder dette når det hele finner sted midt i den største økonomiske nedgangen kloden har opplevd siden tredvetallet.

Man skal derfor ikke se bort fra at sentralbanksjef Olsen ville finne det motiverende med litt velfortjent anerkjennelse, i det minste for deler, av jobben han har gjort.

Chartet fra Infront viser utviklingen i prisen på 5 års konkursbeskyttelse (CDS) på norsk statsgjeld.


Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Jaktsesong

torsdag, 23. april, 2020

Det har neppe vært skrevet så mye om et luftbåren event siden D-dagen 6. juni, 1944.

Man er blitt vant til at Corona-krisen har resultert i omfattende forskyvinger når det gjelder timeplaner, men at høstjakten skulle dras i gang allerede i 26. mars kom overraskende.

Etter denne dato har nyhetssendinger og media vært fylt av synspunkter om ansettelsen av Nicolai Tangen som ny sjef for Norges Bank Investment Management (NBIM), eller Oljefondet som det også kalles.

Etter å ha bodd lenger tid i stillhet i London hadde nok Tangen glemt hvor viktig Janteloven er for Norge. «Bare fordi du har skapt en bedrift som har skapt milliardverdier i utlandet, skal du ikke komme her å tro du er noe.»

En lav medieprofil i utlandet kan synes å ha gjort Tangen dårlig forberedt til å få lyskasterne vendt mot seg. Det var neppe en genistrek å forslå endringer av det norske skattesystemet i sitt første intervju som statsansatt. Han ble nok raskt også gjort oppmerksom på dette.

Tangen har imidlertid lovet full åpenhet om seg selv og sin formue og har i tillegg erklært seg villig til å betale ca. 55 millioner (formueskatten han må betale, minus lønn fra Norges Bank) til statskassen i året for å inneha den nye jobben.

Her burde partiene som er programforpliktede motstandere av høye leder- og finanslønninger følt at julaften kom tidlig.

Hvor ellers i verden får man en topp forvalter til å betale over en halv milliard kroner (med forutsetningen om at han blir stillingen i 10 år) for å forvalte nasjonens midler?

Det er faktisk bare noen få år siden det ble landsdekkende ramaskrik over at en av Oljefondets eksterne forvaltere hadde tjent for mye. Dette var til tross for at avlønningen var en brøkdel av verdiene forvalteren hadde tjent for landet.

Man vet av erfaring at man ikke kan glede noen hele tiden, men i Norge synes det til tider umulig å glede en eneste én uansett hvor godt man gjør det for fellesskapet.

Når journalister først får los går det raskt over til å ligne et haiangrep på en blødende storfisk. Blodtørsten blir altoppslukende og man synes å glemme hva det hele egentlig dreier seg om, nemlig om Tangen er kvalifisert til jobben som sjef for Oljefondet.

Det interessante er at ingen synes opptatt av- eller har stilt spørsmål om hans forståelse for finans, kunnskap om kapitalforvaltning, eller evne til å lede et forvaltningsselskap frem til høy lønnsomhet.

Antagelig er dette fordi svaret på dette allerede foreligger. Tangen har allerede vist seg kvalifisert til dette.

Er det dermed sikkert at han kan lede verdens største oljefond? Nei ikke nødvendigvis, men han har bevist mye gjennom sine resultater så langt. På noen felt mer enn de som ble valgt som hans forgjengere.

Det inkvisitoriske fokus er i steden rettet mot Tangens evner som reiseleder, kursarrangør og nettverksbygger. Sistnevnte regnes tydelig nå som så viktig at stadig flere fremhever at de har denne egenskapen på sin LinkedIn-profil.

Tangen mistenkeliggjøres i tillegg for å ha fondene sine opprettet på Cayman-øyene. Årsaken til dette er at også kriminelle skal ha penger der.

Det er ikke så mange år siden at det kom for dagen at en stor, delvis statseid, norsk bank hadde anbefalt kunder til å ha penger i samme skatteparadis. Etter noe mediestøy la imidlertid støyen seg uten at det fikk noen konsekvenser for verken ledelse eller styret.

Fond på Cayman-øyene beskattes ikke (annet enn gjennom å betale for lokale tjenester). Investorenes penger kommer derimot til beskatning i sine hjemland når de tar dem ut av fondene. Også i Norge er det forøvrig skattemessige praksis at det ikke betales gevinstskatt før man innløser aksjefond.

I denne forbindelse var det oppsiktsvekkende at Fredrik Solvang i «Debatten» på NRK, ikke spurte Sigrid Klæboe Jacobsen fra Tax Justice Norge om hun hadde noen som helst grunn til å tro at Tangen drev med ulovlig virksomhet. Hun var kalt inn for å beskrive Cayman-øyene som et fristed for kriminelle.

Solvang skjøt ellers ikke med enkeltskudd den kvelden, men lot hele «beltet gå» da han pepret i filler både Tangen og sentralbanksjef Olsen. Spørsmålene tok så mange vendinger at det vippet dem begge av pinnen.

«Guilt by association» var inntrykket man skulle sitte igjen med. En god historie skal som kjent ikke ødelegges av fakta.

Det er slett ikke umulig at noen av deltagerne på Tangens seminar har utvist dårlig dømmekraft (selvom mange av kritikeren nok hadde gitt bort en arm for å kunne ha deltatt på samme), men la nå de det gjelder selv rydde opp i dette.

Tangen tilbød eventet gratis, men åpnet tross alt for at de som ville kunne betale selv.

Tangen står fortsatt i det, på tross av hvor umotiverende, forvirrende og pedagogisk vanskelig denne prosessen må være for ham.

Fristelsen til mindre sterke ville være å si: «Nå holder det – jeg har både et godt liv og en lønnsom virksomhet i London. Hva vet jeg, kanskje det er noen andre som vil sette pris på at de får en halv milliard for at jeg skal jobbe for dem?

Stranger things have happened!»



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

CFD-tilbyderne er vinnerne

mandag, 6. april, 2020

Til tross for en betydelig oppgang i aktivitet, har de fleste børser og meglerhus verden over opplevd verdifall på nivå med de store børsindeksene. Unntaket har vært de ofte kritiserte CFD-meglerhusene.

CFD (Certificate For Difference) skiller seg fra eksempelvis kjøp av aksjer, ved at man ikke erverver noe som helst. Man gjør i stedet et veddemål på retningen av en aksje og tjener eller taper på om man har rett eller ikke.

Den som handler CFD har ikke råderett over det som kjøpes, kan ikke møte opp på generalforsamlinger og slipper å ha VPS-konto.

Det er med andre ord rene veddemål om utvikling og dette er også årsaken til at det var britiske bookmakere som startet denne forretningsmodellen på midten av syttitallet.

Bookmakeren (CFD-megleren) kan selv velge om de vil sikre seg mot kundens veddemål eller ta posisjonen de får på egen bok.

En CFD-megler tilbyr gjerne kraftig belåning, noe som gjør at investorene kan få en høy eksponering (og risiko) for en beskjeden innsats.

CFD-meglere beregner imidlertid kurtasje for hele eksponeringen og det er dette, sammen med finansieringskostnadene, som sørger for inntektene deres.

Årsaken til at dette skrives om nå, er at CFD-meglerhusene så langt har kommet suverent best gjennom årets turbulens i finansmarkedene.

Dette kommer på tross av spådommer om at kraftig belånte kunder ville senke denne type foretak under slike markedsforhold.

Det kan således være av interesse å forstå hvorfor det motsatte har skjedd.

Nettopp på grunn av tilbudet om høy belåning har verdens finansmyndigheter fotfulgt disse foretakene i en rekke år.

Regelverket har stadig blitt strammet inn, både når det gjelder hvor mye belåning som kan tilbys, samt hvilken risiko som kundene kan påføres.

For relativ kort tid siden påla den europeiske finansielle tilsynsmyndigheten (ESMA) CFD-foretakene å drastisk begrense belåningen på disse produktene. De hadde før dette nylig krevd at usofistikerte investorer ikke kunne tape mer enn sitt innskudd, uansett utviklingen i det underliggende markedet.

Sistnevnte krevde en radikal omlegging i CFD-meglernes rutiner ettersom det var nå meglerforetaket som ville tape penger dersom det skjedde en plutselig negativ utvikling som oversteg kundens innskudd.

Det er få ting som skjerper meglerhusene så mye som muligheten for selv å tape penger.

Følgelig ble belåningsgrad nedjustert og teknologi oppgradert. Dette ga meglerne bedre systemer for varsling og risikohåndtering.

Kort sagt viste CFD-tilbyderne rask og stor tilpasningsevne.

Det er den samme tilpasningsevnen som etter all sannsynlighet har navigert dem bedre gjennom krisen så langt enn hva tilfellet er med de tradisjonelle meglerhusene.

Effektivitet i prosesser er et stort konkurransefortrinn når det er turbulente markeder. Mange investorer har den senere tiden kommentert at prosessen med å opprette konto hos tradisjonelle meglerhus nå er en smertefull lang prosess. De langt mer effektive CFD-meglerne tjener rått på dette.

Automatiserte systemer som likviderer posisjonene til kunder som er i brudd, betyr at meglere slipper å bruke tid på å kontakte kunder og be om penger når egenkapitalen trues.

Individuelle meglere psykes heller ikke ned av å måtte ta mange slike samtaler daglig. Virksomheten kan dermed være mer offensiv og se etter muligheter fremfor å grave seg ned i de negative følgene av børsfall.

Poenget her er ikke å fremheve CFD-meglere fremfor tradisjonelle aksjemeglere; kursutviklingen taler for seg selv.

Det som ønskes fremhevet er at de som er blitt tvunget til endring synes å være langt bedre rustet til å nyttegjøre seg av det som nå skjer, enn de som har fått lov til å bestemme takten selv.

Dette kan være verdt å ta med seg.

Chartet fra Infront viser tre store CFD-tilbydere samt den amerikanske indeksen over meglerhus (grå linje).

For ordens skyld: Podcasten «Tid er penger» ble sponset av IG-Group de tre første årene. Vi valgte imidlertid å avslutte samarbeidet i januar i år.



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Så var vi her

tirsdag, 24. mars, 2020

«Økt usikkerhet og et forgjeldet finansmarked gikk brått i møte med en svekket finansiell infrastruktur.»

Så var vi her. Midt oppe i den største verdidestruksjonen opplevd i en mannsalder. Midt inne i en situasjon og en krise som de virkelige ekspertene hadde advart om ville komme.

Krisen som ville følge dersom ikke tiltakene som ble iverksatt etter den forrige finanskrisen ble tenkt grundig igjennom.

Tiltak som vi visste ville sende risiko i nye retninger uten at det fantes mottagere.

Det er nemlig slik at dersom noen skal kunne kvitte seg med risiko, må noen andre være villige til å påta seg denne. Myndighetene globalt hadde etter finanskrisen i praksis fjernet bankene fra å kunne påta seg markedsrisiko uten å løse problemet med å finne noen erstatning.

Tvert imot.

Myndighetene hadde ikke bare latt markedet stå igjen uten noen form for sikkerhetsnett, de hadde i tillegg – gjennom økt regulering og byråkrati – gjort det langt vanskeligere for andre å etablere seg slik at vakuumet kunne fylles.

Begrensninger og kapitalkrav gjorde sitt til at aktører som tok opp stafettpinnen etter bankene, ikke burde bli sittende med posisjoner. Aktørene ble i stedet oppfordret til at jo kortere tid de satt med risiko, desto bedre var det.

De som stiller opp som market makere ønsker derfor å kvitte seg med risikoen umiddelbart. Man vurderer ikke lenger om noe er billig eller dyrt i forhold til en meningsfylt tidshorisont, men kun om det finnes andre man kan dumpe denne risikoen på innenfor et sekund. Fortrinnsvis med gevinst.

Som om mangel på likviditetstilbydere (market makere) ikke utgjorde nok risiko i seg selv, satt myndighetene stille og så hele risikoen i markedet øke gjennom å tillate høyere gjeldsgrad.

Mer korrekt vil være å si at flere lands sentralbanker faktisk oppfordret til dette gjennom global pengetrykking. Pengene ble benyttet til verdipapirkjøp med blant annet den hensikt å gi markedsaktørene falsk trygghet.

For finansbransjen medførte dette en lang rekke med gullår når det gjaldt inntjening. Aktiviteten og risikoen i finansmarkedene kunne økes med gjeld uten at de selv ble pålagt å bære noe av risikoen for utfallet.

De mange advarslene ble møtt med stillhet, eller i beste fall: «Dette ønsker vi ikke å kommentere» fra myndighetenes side.

Hurtigspol frem til 2020. Økt usikkerhet og et forgjeldet finansmarked gikk brått i møte med en svekket finansiell infrastruktur.

Verdens aksjemarkeder har i gjennomsnitt nettopp vært ned over 30%, markedet for selskapsobligasjoner stengte i praksis da disse i gjennomsnitt hadde falt over 20% i verdi, tilgangen til ny kapital fra annet enn myndigheter er avstengt, råvarepriser har falt gjennom gulvet, markedssvingningene er rekordhøye og valutamarkedet er til tider helt ute av kontroll.

Behovet for likviditet har aldri vært større.

I verdens største aksjemarked er likviditeten på beste kjøper- og selgerkurs blitt redusert med 90%. Dette kan forklare en stor del av kursfallet.

I valutamarkedet har bankene økt differansen mellom sine kjøp- og salgskurser med 300-500%.

Kredittobligasjoner med høy kvalitet (investment grade) har enkelte dager falt mer i verdi enn kredittobligasjoner med laveste kvalitet (high yield).

Vi vet at sistnevnte ikke gir mening, men når pensjonsfond og andre investorer tvinges til å selge og det finnes få kjøpere, blir det blodig.

Det interessante er at det finnes kapital som er interessert i å investere, men økt byråkrati og regulering forhindrer fond som ikke allerede er skadet av situasjonen fra å etablere seg raskt nok. Dette kan gjerne ta over ett år ifølge forvaltere.

Samtidig kvier investorer seg for å gå inn i eksisterende, aktuelle fond fordi man mistenker at verdsettelsene der er altfor optimistiske.

Ingen ønsker å bruke friske penger til å betale for andres tap.

Oppsummert har vi latt grupper med særinteresser og byråkrater navigere oss inn i den situasjonen vi har idag.

Felles for disse er at de selv ikke har «skin in the game».

Lærer vi aldri?



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.