Under overskriften «Verden i bilder» viste Aftenposten forleden et bilde av opprørspoliti i aksjon i Honduras. Bakgrunnen for opptøyene var at lærerne i byen Tegucigalpa hadde oppdaget at pensjonskassen deres ikke hadde nok penger til å betale dem deres rettmessige pensjon.

Lignende  situasjoner, så langt uten voldelig opptøyer, finnes nå hos pensjonskasser i mange land. Årsaken i de fleste tilfeller er kombinasjonen av at pensjonskassene på den ene siden har tatt for høy risiko og på den andre siden at renten nå er svært lav.

Sagt på en annen måte; resultatet er at avkastningen som pensjonskassene har hatt på sine porteføljer har vært lavere enn det som skal til for at de skal kunne møte sine pensjonsforpliktelser.

Konsekvensen av dette er at pensjonistene enten må godta en avkortet pensjonsutbetaling eller bli stående lenger i sine stillinger. I mange tilfeller må de gjøre begge deler. Dette er ikke gode nyheter for pensjonister, men en realitet som man må forvente vil omfatte stadig flere. Lav forventet økonomisk vekst, liten risikokapasitet som følge av et svakt tiår i aksjer og lave renter er en meget dårlig kombinasjon.

I juni meldte pensjonskassen til lærerne i den amerikanske staten Illinois også om problemer. Denne pensjonskassen kunne avsløre at den nå hadde en underdekning på hele 61% i forhold til sine pensjonsforpliktelser. Porteføljen til Illinois Teacher’s Pension Fund falt riktignok kun 5% i verdi under finanskrisen i 2008, men med en allerede svak økonomi sørget dette for at de lå under vann. Pensjonskassen bestemte seg da for å øke sin risiko betydelig i et forsøk på å ta igjen det tapte. Resultatet var at de tapte $4.4 milliarder i 2009.

En granskning har vist at hele 81.5% av fondets midler var plassert i produkter med høy risiko som aksjer, belånte renteposisjoner, kredittderivater og andre ikkebørsnoterte derivater. De normalt meget forsiktige lærerne i Illinois satt plutselig med den fjerde mest risikofylte pensjonskassen i hele USA.

Pensjonskasser fra Norge i nord til Chile i sør har når det gjelder sine investeringsstrategier ofte basert seg på en opportunistisk valgt tidsperiode og håpet at denne skulle gjenta seg. Pensjonistenes fremtid er satset på dette. Porteføljer har som forutsetning at aksjer kun kan gi negativ avkastning i korte, forbigående perioder og at obligasjonsmarkedet vil gi en hyggelig rente i tider hvor aksjemarkedet måtte svikte. Hvis denne påstanden holdt vann håpet man å kunne se bort ifra utfordringer som for eksempel effekten av at vi idag lever lenger og dermed vil belaste pensjonskassene mer enn tidligere.

Ovenstående chart viser utviklingen og den årlige avkastningen (helt til høyre i tabellen) over de siste 10 år for internasjonale aksjer, japanske aksjer og amerikanske aksjer.

Hvis ikke myndigheter har forbudt alternativer, så har rådgivere enten med økonomisk incitament eller mangel på kunnskap bedt pensjonskassene ignorere disse. Dermed er metodikk forsket på- og fulgt av mange universiteter blitt oversett. Dette har skjedd til tross for at de nevnte universitetenes legater og stiftelser har slått de tradisjoneltinvesterende pensjonskassene år etter år. Nytenkning får andre drive med.

Når man har det for godt blir man lett sløv og det er nettopp hva som har skjedd med mange pensjonskasser. Innovasjon er grunnlaget for å bringe menneskeheten videre, men innovasjon oppfattes ofte som en trussel om man allerede befinner seg på solsiden. De som allerede har det godt ønsker ikke å rokke båten. Slipper man å forandre seg så forblir alt ved det gamle, i det minste frem til verden forandrer seg av seg selv.

Anemisk økonomisk vekst og lave renter er en slik påtvunget forandring. Det som er bra med denne situasjonen er at den vil tvinge oss til å tenke nytt om vi vil eller ikke. Blir én av konsekvensene at velstand blir tatt fra oss og distribuert til de som trenger eller fortjener den mer, så er også det en god ting. I det minste på sikt.

Norske pensjonkasser som måtte komme i vansker burde imidlertid ha gode muligheter til å forlange økonomisk hjelp fra staten. Her i landet er det er tross alt myndighetene som detaljeregulerer hvordan de skal investere.