Det er krevende å være finansjournalist i Norge

Tiden mellom Birkebeineren og Oslo Maraton er spesielt krevende for finansjournalister i dette landet. Årsaken er at de i store deler av denne perioden faktisk tvinges til å ha hovedfokus på finans og ikke sport.

Integritet skal være årsaken til at man i disse periodene ikke skuler til hovedoppslagene i internasjonal finanspresse for inspirasjon. Ondere tunger vil ha det til at redaksjonene ikke ser verdien av å abonnere på Financial Times, Wall Street Journal eller andre som ikke fyller sidene med annonser for sportskjeder, treningsstudioer eller skismøring.

Det tok én uke med internasjonale forsideoppslag om inderen som bodde på gutterommet hos sine foreldre og som skal ha forårsaket historiens raskeste og kraftigste børsnedgang, før saken ble omtalt i norske medier.

Det finnes to andre mulige forklaringer: Den ene er at børsfallet og den etterfølgende opphentingen har liten interesse for det begrensede norske investormiljøet ettersom den fant sted etter at Oslo Børs var stengt for dagen.

Den andre er at hendelsen skjedde på en torsdag kveld, hvor man av debatten i vinter har forstått at det er akseptabelt at de som har penger, leder bedrifter eller begge deler allerede har tatt helgen.

Det er krevende å bo i «The Frozen Wastelands of Norway», som Morgan Stanley en gang så fargeløst beskrev landet.

I mangel på dekning av internasjonale storsaker innen finans, er imidlertid «NBIM-bashing» (journalistisk grisebanking av Oljefondet) blitt en sikker vinner når man er i beit for saker.

Det kan synes som journalister ikke forstår eller ser nødvendigheten av at Norge bruker resurser på å bygge opp egen kompetanse på forvaltningen av oljerikdommen. Det skal innrømmes at de slett ikke alene om dette synet.

Et stort antall av internasjonale investeringsbanker og andre finansinstitusjoner stiller seg bak journalistene og står parat til å overta denne oppgaven på kort varsel.

Noen av de mest kjente av disse skal om kort tid møte i retten i Storbritannia, anklaget for å ha tapt enorme summer for nettopp et annet statlig oljefond. Kundefrafallet gjør at det er viktig for disse å kapre nye kunder i denne kategorien. Det hører med til saken at disse bankene høstet enorme fortjenester av den mislykkede forvaltningen.

Dette må ikke oppfattes som at journalister ikke skal følge med på Norges Banks forvaltning av Statens Pensjonsfond Utland. Det er bra at dette blir gjort, men hvorfor ikke da samtidig måle ikke-statlige forvaltere av folks sparemidler og pensjoner på samme måte? Finanspressen har jo ved flere tilfeller i forbindelse med Oljefondet påpekt at skal man måle kvaliteten på forvaltning, så må denne risikojusteres. Nå enda til på syv ulike måter.

Jeg kunne ikke si meg mer enig. Det jeg da ikke forstår er hvorfor man ikke risikojusterer resultatene til alle forvaltere og spareprodukter, fra aksjefond via høyrentefond og eiendomsfond til hedgefond. Det kan vel ikke være slik at ikke-statlige finansforetak som annonserer for sine produkter i finanspressen ikke holdes til den samme standarden? Det ville i så fall være uetisk, ville det ikke?

Forvaltningshonorarer er et annet kapittel. Det tok 8 år og 690 millioner kroner i overfakturering av kunder, før Finanstilsynet fant det riktig å be landets største bank om å avslutte denne praksisen. Ingen straff eller krav om tilbakebetaling. Finanstilsynet må være de eneste som tror at «spleiselaget» fortsatt er i kraft.

Finansdepartementet reagerer heller ikke, noe som tyder på at norske myndigheter må være av den oppfatning at det er redusert konkurranse og overfakturering på nesten trekvart milliard kroner som må til for å sikre fremtiden til norske banker.

Et stort antall politikere har bastante meninger om hvordan Oljefondet forvaltes, men ingen av dem ser tydeligvis noen politisk gevinst i å mene noe som helst om akkurat denne saken. Ikke en gang Stortingets Finanskomité. Man får de politikerne man fortjener, skal det visst hete.

Oppe i det hele har ikke media, eller myndigheter for den saks skyld, sett skogen for bare trær. Det hersker en internasjonal debatt om forvaltningshonorarer og det er først og fremst hedgefond som her er i søkelyset.

Standard kompensasjonsmodell for hedgefond har vært 2/20. 2% i årlig forvaltningshonorar og 20% av en eventuell gevinst i suksesshonorar. Det man kan merke seg er at slike fond, i motsetningen til aksjefond, er 100% aktivt forvaltet.

Man har med andre ord ikke anledning til å sette seg tilbake og overlate 80% av forvaltningskapitalen til markedets tilfeldige svingninger, mens man tar seg ekstraordinært godt betalt for å se om det er mulig å få til noe med resten.

Warren Buffett har forøvrig inngått et veddemål på at et aksjeindeksfond med lave forvaltningshonorarer vil slå en portefølje av hedgefond over en 10 års periode. Veddemålet ble inngått for 7 år siden og neppe tilfeldig med at det sammenfalt med den amerikanske sentralbanks beslutning om å bruke ubegrensede midler for å redde banker og aksjemarkedet ut av finanskrisen.

Det er lett å glemme at det er skattebetalerne som enten betaler for dette gildet direkte eller får belastningen i form av økt nasjonalgjeld. Hvorfor har ingen tenkt på å legge til disse kostnadene for å beregne de reelle kostnadene som sparerne og samfunnet betaler? (Warren Buffett ble forøvrig i går omtalt som en «hykler» for mangel på samsvar mellom hva han uttaler og hva han selv gjør. Dette skjedde på SALT-konferansen i Las Vegas).

Flere påfølgende år med synkroniserte kvantitative lettelser har resultert i den laveste volatiliteten som noen gang har blitt registrert. Kunstig lav volatilitet skaper nettopp store utfordringer for aktive forvaltere, idet disse som regel sørger for meravkastning gjennom å være raskere enn andre til å oppdage og reagere på muligheter som dukker opp.

Når markedet beveger seg sakte, mister aktive forvaltere denne fordelen og derved muligheten. Ingen kunne tro at situasjonen var så dårlig at sentralbanker fortsatt må drive med dette, om enn ikke lenger synkronisert. Pressen lar sjelden fakta ødelegge en god historie og har derfor tatt opp dette med aktive forvaltningshonorarer og resultater i fullstendig unyanserte form.

Av den norske finanspressen har vi sett at en rekke norske aksjefond tar 2% og mer i årlig forvaltningshonorar. Dette skjer til tross for at det kun er en svært liten andel av et slikt fond som aktivt forvaltes.

Ren indeksforvaltning kan man få for 0.3% i året. Dette betyr at man tar 1.7% årlig honorar oppad for den aktivt forvaltede delen. I mange tilfeller utgjør denne mindre enn 20% av fondet. Er den 20% så vil det si at man betaler 1.7% for forvaltningen av 1/5 av kapitalen. Følger man dette resonnementet skulle forvaltning ha kostet 8.5% årlig dersom 100% av fondet ble aktivt forvaltet.

Man kan argumentere med at jobben er den samme om det er 20% eller 100% man forvalter. Det kan være riktig, men med en så liten andel som 20% eller mindre er det også svært liten risikojustert meravkastning man har mulighet til å skape på totalen. Det blir således nær uinteressant for investorene å betale for denne tjenesten.

Merkelig nok synes få å ha tatt seg bryet med å vurdere honorarene i dette perspektivet. Antagelig blir det ingen annonsekroner verken av dette eller å risikojustere ikke-statlige forvaltningsresultater.

Offending



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Kommentarfeltet er stengt.