Mange har mye å glede seg over i finansmarkedene om dagen. En rekke markeder har nå klart å ta tilbake halvparten av kurstapet og, skal man gå etter avisene, synes det som de fleste føler seg bedre nå enn da verdiene deres var betydelig høyere.
Dette kan tyde på at ordtaket: ”Alt er relativt” virkelig har noe for seg innen finans. Sist uke ble jeg sågar møtt med påstanden: ”Investorer som opplever at de får tilbake 50% av det de har tapt er mer fornøyd enn de som ikke har lidd tap overhode”. Høres merkelig ut fra mitt ståsted, men det er alltid farlig å vurdere andre ut ifra seg selv.
Sannsynligvis har dette noe med humørsvingninger å gjøre, og også med relativitet. Det er vanskelig å virkelig sette pris på følelsen av glede dersom man ikke har opplevd det motsatte. Isbadere forteller blant annet at de utsetter seg for smertelig kulde fordi det føles godt etterpå. Det samme gjelder fjell- og skogsturer i dårlig vær. De aller fleste sliter seg gjennom turen med tanke på å komme inn i varmen, få en varm dusj, ta på seg tørre klær, for så og sette seg foran peisen.
I finansmarkedet ble drømmen om rikdom og verdensherredømme i 2008 brutalt erstattet med vantro, smerte, tvangssalg, fornedrelse, krav om tilleggssikkerhet etc. En smertefull oppvåkning. Fra kanten av stupet ble imidlertid de fleste trukket i sikkerhet av myndighetstiltak og lettelsen man opplever sørger for en stor nok adrenalin- og endorfinproduksjon til å starte en ny syklus. Dusjen og varmen fra peisen gjør at man glemmer kulden og gjennomvått tøy.
Påstander som at «Fremtiden har aldri sett lysere ut», «Børsen dobler seg alltid», «Myndighetene vil alltid redde oss» omfavnes begjærlig og eventuell lærdom fra den genierklærte bestselgeren til Nassim Taleb: «The Black Swan» glemmes like fort som billig kiosklitteratur.
Mange trenger disse ytterpunktene for å føle at de lever. Den norske folkesjela består av langt flere høy-adrenalinpersonligheter enn det tørr statistikk skulle tilsi.
Den raske børsopphentingen bidrar til å forsterke følelsen både av å være i live og av mestring. Hadde opphentingen tatt like lang tid som etter børsfallet i 1929 hadde det ikke vært umulig å opprettholde adrenalinnivået. Det tok den gangen nesten 5 år å ta tilbake 45% av oppgangen og ytterligere 9 år med usikkerhet før de siste prosentene var i boks. Entusiasmen og tilliten til finansmarkedene fikk seg mer enn én knekk i denne perioden og det hjalp neppe at den Andre Verdenskrig blandet seg inn.
Denne gangen har det kun tatt 8 måneder å ta igjen 45% av den foregående nedgangen og adrenalin- og endorfinproduksjonen er på topp. Dette minner meg om da jeg var som reddest for å hoppe fallskjerm. Jeg har alltid vært redd for høyder og hatet å sitte på gulvet i en trang Cessna med åpen dør, vel vitende at jeg snart skulle gjøre noe så ulogisk som å kaste meg ut i tynn luft, for deretter la gravitasjonen brutalt trekke meg mot bakken i en minimumshastighet av 200 km/t. Sittende i flyet lovet jeg meg selv gang på gang å oppsøke psykolog dersom jeg overlevde hoppet. Men hva skjedde etter vellykket landing? Jeg var så høy på adrenalin og endorfin at jeg gikk rett bort og skrev meg på et nytt hopp. Noen timer senere og i en høyde av 3000 fot var adrenalinet og endorfinet oppbrukt og jeg lovte meg selv på nytt å søke profesjonell hjelp hvis jeg overlevde. Dette illustrerer at jo kortere tid mellom smerte og glede, desto mindre læring er det i opplevelsen.
Markedsaktørene er således helt avhengige av at oppgangen fortsetter for ikke å miste denne følelsen og komme i tvil. Det er derfor viktig å ikke spørre seg selv hvorfor emisjoner i amerikanske og europeiske statsobligasjoner fortsatt blir overtegnet selvom renten man låser inn over de neste 10 år kun vil være på 3.3% årlig. Det er av samme grunn viktig å ikke se ned gjennom å spørre seg om hva som vil skje når myndighetene trekker krisepakkene tilbake og hever rentene. Man bør heller ikke spørre seg om hvor veksten skal komme fra når arbeidsledigheten fortsetter å stige. Når Donald løper utfor et stup faller han aldri før han ser ned.
Tro kan flytte fjell og det samme kan den gjøre for økonomien. Hvis vi alle er overbevist om at dette kommer til å gå bra vil vi åpne lommebøkene og bruke mer penger, bedriftene vil igjen få vekst på topplinjen og arbeidsledigheten vil gå ned.
De som eventuelt erfarte mer adrenalin enn de strengt tatt fant behagelig under nedgangen, kan tross alt bare sette en grense for eventuelt tap fra nåværende nivåer eller benytte lærdommen til å sørge for en større robusthet i sine porteføljer. Ulikt en fallskjermhopper slipper man å tenke på at når man kaster seg ut er det ingen vei tilbake. Nyt derfor både adrenalinet og vissheten om at skade kun skjer dersom man ikke reagerer.