eller en eneste innrømmelse har vi hørt fra hverken Angela Merkel eller Nicolas Sarkozy når det gjelder hvor grovt de bommet i sine vurderinger når det gjaldt Hellas.
Det var nemlig dette radarparet som gikk i bresjen for at problemene i Hellas ikke var reelle. Uten å bruke tid på å sjekke fakta, stilte de to statslederne seg ukritisk bak den greske statsministeren og hevdet at økonomien i Hellas var i beste velgående.
Rykter om det motsatte hevdet de var fabrikerte og satt ut av ondsinnede hedgefond for egen vinning.
Det siste vi nå vet er at eierne av greske statsobligasjoner (kreditorene) må ettergi ca. 70% av sitt utestående.
Samtidig med- og til tross for historiens største nedskrivingen av statsgjeld, hevder anerkjente økonomer at situasjonen i Hellas er så dårlig at landet umulig vil kunne betjene gjelden selv etter nedskrivningen.
De europeiske sentralbankene som sitter med greske statsobligasjoner særbehandles ved at de unntas fra nedskrivingen. Begrunnelse at de ikke har «anledning» til å subsidiere et medlemsland.
Dette gjør at den økonomiske belastningen blir større på de private kreditorene. Med private kreditorer menes pensjonskasser, institusjoner, legater, stiftelser, vanlige banker, forsikringsselskap, livselskap og private sparere etc.
Det er disse som nå tvinges til å subsidiere sentralbankene og derved staten.
Denne forskjellsbehandlingen av kreditorer gir en ny mening til uttrykket «politisk risiko». En beslutning alle som plasserer penger i statsobligasjoner nok vil legge merke til og for fremtiden sørge for å ta seg betalt for.
Konsekvensen er at de mange vil betale prisen for feil begått av noen få. Den største feilen man nå kan gjøre er å gjenvelge de ansvarlige.