For et par uker siden gjorde en olje-trader meg oppmerksom på en spesiell situasjon i oljemarkedet. Samtaler med andre tradere og forvaltere er en del av det vi anser som deal-flow (investeringsmuligheter).
Vårt investeringsunivers er i utgangspunktet meget stort siden det omfatter aksjer, renter, valuta, obligasjoner og råvarer og vi er således avhengig av deal-flow som grunnlag for analyse.
Vår største deal-flow kommer fra å følge med i nyhetsbildet og deretter fordype oss i det vi fatter interesse for. Fordypningen skjer på flere nivåer: Innhenting av informasjon, verifisering av data, statistisk analyse, fundamental analyse, politisk analyse og ulike former for tekniske analyser (i realiteten en kombinasjon av statistiske- og markedsmessige forhold).
Resultatet av all analysen er et estimat som forteller oss om noe synes å være over- eller underpriset. Hvis pris avviker tilstrekkelig fra det vi oppfatter for å være verdi, kan det være en mulighet.
Det som er viktig å forstå er at uansett hvor grundig man har vært med innhenting og analyse, så er det fortsatt rom for feil. I tillegg kan nye faktorer komme til i ettertid som forandrer grunnlaget og der igjennom konklusjonen. Det er med andre ord risiko forbundet med enhver investering.
Den nevnte muligheten i oljemarkedet synes å bestå i at olje for levering i slutten av 2014 handler til en rekordrabatt i forhold til olje for levering i slutten av 2013. Differansen mellom disse to oljekontraktene har økt dramatisk den senere tiden og er nå på over $8 per fat.
Det ovenstående chartet viser prisen på olje fra idag og frem til september 2016. Det er med andre ord fullt mulig, gjennom terminmarkedet, å sikre seg olje idag til en pris på $95 fatet for levering i september 2016.
Den grønne kurven viser hvordan terminprisene så ut for 3 måneder siden, mens den brune viser hvordan dette ser ut idag. Stolpediagrammet under kurvene viser differansen mellom disse to.
I den korte enden av markedet ser vi at oppgangen har vært størst. Olje med kortere tid til forfall er mer utsatt for geopolitiske nyheter enn olje for levering lenger frem i tid. Den største geopolitiske påvirkningen i øyeblikket er situasjonen i Iran.
Mistanken om at Iran anriker uran til våpenformål er svært urovekkende både i regionen lokalt og globalt. Sjefen for den norske Etterretningstjenesten, Generalløytnant Kjell Grandhagen, påpekte realitetene i dette i forrige uke under sin årlige trusselvurdering.
Grandhagen hevdet at man hadde flere kilder som bekreftet denne bekymringen og at Iran samtidig utvikler teknologi som er i stand til å levere kjernefysisk ladninger over betydelig geografisk distanse.
I sum var Grandhagens konklusjon at med mindre situasjonen endrer seg, vil et anslag mot Irans kapasitet på dette område kun være et spørsmål om tid. E-sjefen var overraskende spesifikk med å uttale at dette kun dreide seg om få måneder. En vurdering verdt å merke seg tatt i betraktning at det synes å være en sikkerhetspolitisk oppfatning om at i det minste Israel vil avvente en slik aksjon til etter det amerikanske presidentvalget i november. Ifølge en meningsmåling foretatt av den israelske avisen Haaretz støtter idag 41% av isralere et anslag mot Iran.
Den geopolitiske spenningen har i tillegg hatt betydning for det fysiske tilbudet av olje, noe som ikke bare må tas med i betraktning, men også forklarer det meste av prisoppgangen den senere tiden.
Irans boikott av oljeleveranse til Europa har tilbudsmessig blitt forsterket av konflikter i Sudan, Syria og Jemen. Leveransene fra disse landene er forstyrret og de leverer derfor mindre olje til verdensmarkedet. Oppgangen i år er dermed i all hovedsak drevet av mindre tilbud, fremfor økt etterspørsel.
Dette er spesielt urovekkende for økonomien i Europa siden oljeprisen målt i euro nå er på rekordnivåer. Bare siden andre halvdel av 2009 har prisen doblet seg. Det eneste positive med Europa i forhold til oljepris er at Kina og USA bruker en større andel av sin bnp på olje enn Europa. Mye takket være oppgang i både oljepris og kinesisk valuta, er Kinas underskudd på handelsbalansen nå den største på 23 år.
Torbjørn Kjus, DNBs erfarne og kunnskapsrike oljeanalytiker, forklarer at bevegelser lenger ute på tidskurven preges av markert mindre likviditet (oljeselskapene handler nesten utelukkende i kontrakter med kort tid til forfall). Jo lenger man kommer ut på tidskurven desto mer preget er utviklingen av finansielle aktører. Dette er en forklaring på nettopp den statistiske anomaliteten vi idag ser.
Denne relative begrensede likviditeten i disse kontraktene betyr dessuten at de store aktørene, finansielle så vel som oljeindustriens, ikke har anledning til å utnytte muligheten. Mindre aktører står imidlertid fritt.
Dette kan også bidra til å forklare det store prisavviket. Rene tekniske analyser vil ha flagget denne differansen som attraktiv allerede på $2 og statistiske analyser så meget positive ut da denne doblet seg til $4. Gitt nivået på over $8 idag kan vi derfor anta at det er en god del finansielle aktører som allerede har blitt utsatt for mye smerte. Gitt utviklingen i år synes det som mange av disse enten har gitt opp eller blitt tvunget ut av sine posisjoner.
Denne aktiviteten, forsterket av det geopolitiske bakteppe, har gitt dem en god unnskyldning til å ta tapet og komme seg ut. Det er ofte det som skal til fremfor risikokontroll. Det var eksempelvis ikke vanskelig til å la seg overbevise om å selge aksjer på bunnen i august ifjor, gitt at media ved hver anledning bombarderte lesere, seere og lyttere med dommedagsprofetier. Vurdert i sanntid er det ikke mange som kastet kortene som ikke møtte forståelse fra likesinnede, for ikke å snakke om på styrenivå.
Det vi kan se av historien er imidlertid at utviklingen mellom oljekontrakter så langt ute på terminkurven, har vært påvirket av både oljeprisutviklingen generelt og finansmarkedene. Således kan vi også vurdere nevnte posisjon på terminkurven også som en potensielt billig hedge mot ytterligere negative økonomiske nyheter.
Vurderer man imidlertid å utnytte en slik mulighet, må man som alltid både ha den finansielle og mental styrke stor nok til å overleve muligheten for at det kan bli verre før det blir bedre.