Arkiv for ‘Finansteknologi’ Category

Slike banker vil vi visst ha

fredag, 27. oktober, 2017

Barclays Plc, Storbritannias nest største bank, la i går frem et mindre godt resultat. Markedet reagerte momentant med en kursnedgang som reduserte bankens markedsverdi med over £2.6 milliarder.

Studerer man resultatet vil man se at det er særlig bankens tradingvirksomhet som er blitt rammet.

Inntektene fra handel med valuta, renter og råvarer falt med hele 34%.

Tatt i betraktning av at banken er bøtelagt for å ha svindlet kunder i de to første, samt saksøkt av et stort fond for å ha blitt svindlet av banken i råvarehandel – er det nær uforståelig at myndighetene lar denne banken overhode få fortsette innenfor disse områdene.

En hvilken som helst annen type aktør ville ha blitt bortvist fra markedet for evig tid og med største sannsynlighet endt i fengsel.

Det er også et poeng at det først og fremst er amerikanske myndigheter som virkelig «tar» denne banken for sine mange lovbrudd.

Noen av disse lovbruddene, som manipuleringen av strømpriser, har kun foregått i USA. Her måtte Barclays gi fra seg gevinsten og betale en bot på $105 millioner.

Svindelen i valutahandelen har imidlertid vært internasjonal ettersom den har foregått ved hjelp av handelssystemet som banken tilbød sine kunder verden over. Norge inkludert.

Datasystemet var programmert slik at dersom en kunde fikk umiddelbar gevinst på en valutahandel, stjal banken gevinsten.

Takket være datakoden var dette enkelt å dokumentere. Det amerikanske justisdepartementet, som av en eller annen grunn var de som reagerte, slapp dermed en kostbar rettssak med bortforklaringer og hukommelsestap.

Amerikanske myndigheter kunne etter en kort vurdering ilegge banken en bot på $150 millioner. Det som stod i grov kontrast var at europeiske myndigheter ikke fant det påkrevet å følge opp på vegne av alle de europeiske pensjonskasser, bedrifter og fond som hadde blitt svindlet på samme måte.

Om det er misnøye med europeiske myndigheters opptreden som er årsaken vites ikke, men amerikanske myndigheter har nettopp gått til det uvanlige skritt å saksøke Barclays over rentesvindelen (Libor) i en britisk domstol.

Amerikanske myndigheter er tydeligvis ikke fornøyd med størrelsen på boten på $100 millioner som allerede er betalt til en gruppe av 40 amerikanske stater, eller på de £290 millioner i bøter som britiske tilsynsmyndigheter har ilagt banken for Libor-svindelen.

Akkumulerte bøter de senere årene er imidlertid langt mindre enn straffen som markedet ga banken gjennom dagens kursfall.

Det hører også med til historien at både amerikanske og britiske myndigheter etterforsker Barclays for andre forhold. Hva dette dreier seg om skal visstnok opplyses om i desember.

Det er slike finansinstitusjoner vi som samfunn verner om.

Kapitalismen er og blir sin egen verste fiende.

Nobelprisen i tull?

tirsdag, 24. oktober, 2017

Den 13. episoden av «Tid er Penger» handler om Black Monday og tar naturlig for seg deler av dagens bloggtema. Podcastserien som nå totalt er avspilt 200.000 ganger er tilgjengelig her.

“We seem to be living in the riskiest moment of our lives, and yet the stock market seems to be napping.” -Richard Thaler, Nobel laureate

Det er vanskelig å ikke gjøre noen refleksjoner over årets tildeling av Nobelprisen i Økonomisk Vitenskap. Prisen gikk til Richard Thaler for hans arbeid i «behavioural finance» (psykologi som forklaring på adferd i finansmarkedene).

Tildelingen ble hyllet av eksperter i finans, økonomi og psykologi, samt samfunnet forøvrig.

Det som står i kontrast til denne tildelingen, er at vi som samfunn samtidig velger å ignorere nettopp det som Thaler oppdaget og er talsmann for.

Vi hyller med andre ord oppdagelsene til Thaler, men ønsker ikke å anvende dem.

Et godt eksempel på dette er alle som idag er betalt for å stå frem i media og fortelle oss at det ikke er noen risiko forbundet med å kjøpe aksjer på dagens nivåer.

Dette skjer ikke bare på tvers av Thalers meninger. Man velger også å avvise et hav av anerkjente eksperter som nå maner til forsiktighet. Blant disse er sjefen for verdens mest kjente investeringsbank, Goldman Sachs, og sjefen for IMF.

Andre med samme innstilling er en rekke meget erfarne og velrenommerte finansaktører. Felles for disse er at de har lykkes med å navigere sine egne og andres penger uskadet gjennom tidligere finanskriser.

Advarslene til tross er det idag «eksperter» som innrømmer at de mangler erfaring vi blir bedt om å lytte til.

Dette er som å be oss ta kjøretimer fra noen som aldri har kjørt bil.

Den meget erfarne forvalteren, David Harding, oppsummerer dagens eksperter for å være «long on self-belief and short on experience».

David Harding har forvaltet Winton Capital i 20 år. Til forskjell fra 99% av andre forvaltere har Winton tjent penger for sine investorer i samtlige kriseår (1997-Asia, 1998-LTCM, 2000-dot.com, 2001-World Trade Centre, 2007 & 2008-finanskrisen og 2011-gjeldskrisen i Europa).

Winton Capital har tjent penger for sine investorer i 17 av sine 20 leveår og har i underkant av $30 milliarder til forvaltning. Av de tre årene hvor fondet har tapt penger, var 2009 det verste året. Fondet hadde da et verdifall på 4.63%.

Det er verdt å merke seg at Winton var opp 21% i 2008, samtidig med at verden og de fleste andre fond imploderte.

Den meget anerkjente professoren ved MIT, Andrew Lo, publiserte tidligere i år boken «Adaptive Markets». Her gjennomgår han blant annet hvordan vi som samfunn nærmest er dømt til å gjenta våre feil.

Lo beskriver her den evige sykelen markedene befinner seg i:

«Some people survived the last financial crisis and might be more risk-averse, and some people who’ve joined since might be more risk-tolerant. The cautious guys survive for a while and then get pushed out by the more aggressive risk takers, who then get thrown out when the thing blows up in their faces.”

Man vil finne igjen denne «malen» i forut for alle store nedganger. Problemet er at menneskets natur forhindrer oss fra å forbedre oss.

Investorer foretrekker å plassere penger i en investering som har en 10% sannsynlighet for en avkastning på 40%, enn i en hvor man har en 90% sannsynlighet for å tjene 10%. (Lotto og lignende spill ville ikke ha eksistert dersom dette ikke var tilfelle.)

Finansselgere forstår dette intuitivt og vet derfor å bruke store tall når de presenterer nye produkter. Det spiller ingen rolle om det er helt usannsynlig at investorene vil oppnå denne avkastningen. Selgeren har fått sin lønn og kommisjon lenge før dette blir oppdaget.

Av samme årsak er det sjelden at selskapsanalyser blir presentert uten oppsiktsvekkende høye avkastninger. Dersom man gjorde dette ville man ikke få gratishjelp av pressen som trenger overskrifter som «doblingskandidat» og «skal tredoble seg», for at artiklene skal leses.

Lave lesertall går dette ut over annonseinntektene.

Politikere reagerer på samme måte. Går aksjemarkedet over stokk og stein, tar man dette som et bevis på riktig politikk. Ingen regjering ønsker å bli beskyldt for å stanse festen.

Det hjalp ikke hvor mange advarsler myndighetene og finanstilsynene fikk forut for finanskrisen, Bernie Madoff-svindelen eller den europeiske gjeldskrisen. De valgte alle å lukke øynene.

Når katastrofen er et faktum overreagerer man med politisk motivert regulering og svært sjelden med å putte flinke folk inn der hvor feilene ble begått.

Etter finanskrisen har byrden av ny regulering medført at konkurransen i finansmarkedene er redusert. I tillegg har man fjernet risikotoleranse hos bankene, som tidligere var de største aktørene.

Sistnevnte er ment å beskytte samfunnet mot at man igjen skal være nødt til å redde banker som spekulerer over evne.

I åpenbart en god idé, men som myndighetene i sin iver har implementert på en måte som har gitt uante konsekvenser ved en ny finansiell nedgang.

Man kunne enkelt ha oppnådd målsettingen ved å ansvarliggjøre ledelsen i slike institusjoner. Både økonomisk og gjennom straffeforfølgelse.

I stedet har man valgt å verne ledere i banker som har svindlet kunder og samfunn, deltatt i storstilt kursmanipulering av renter, råvarer og valuta, samt bevisst spekulert med samfunnets midler.

Det er med andre ord ikke bare belønningssystemet som er feil, men hele systemet.

Mannen som ga Libor-svindelen et ansikt, den tidligere rentemegleren i UBS og Citigroup – Tom Hayes – sier det slik:

«The first thing you think is where’s the edge, where can I make a bit more money, how can I push, push the boundaries. But the point is, you are greedy, you want every little bit of money that you can possibly get because, like I say, that is how you are judged, that is your performance metric.»

Om farene ved dagens forvaltningsmodell sier den meget anerkjente hedgefondforvalteren Kyle Bass:

“The shift from active to passive means that risk is in the hands of people who don’t know how to take risk. Therefore we’re likely to have a 1987 style air pocket. This is like portfolio insurance on steroids, the way algorithmic trading is now running the market place.”

Tidligere omtalte professor ved MIT, Andrew Lo, er enig i sistnevnte og sier i sin bok:

“Our technology has outgrown our ability to manage it, and the financial world is increasing in complexity and fragility.”

Den superraske teknologien gir oss inntrykk av at alt er bra, men dette er en illusjon. Hvis markedet er urolig gjør teknologien det mulig for kjøperne å trekke seg ut lenge før vi rekker å selge til dem. Flertallet av kursene vi ser lar seg heller ikke handle på.

Setter man dette sammen med en mildt sagt ustabil geopolitisk situasjon, er det kanskje på tide å spørre seg om dette virkelig er tiden hvor vi skal lytte til de som kan minst.

La meg derfor avslutte denne oppsummeringen av sitater med noen visdomsord fra Henry Skinner i filmen «A Good Year», 2006:

«Man learns nothing from winning. The act of losing, however, can elicit great wisdom.»

Det gjelder bare å ikke kaste visdommen i søpla i et øyeblikk av eufori.

En nær utdødd rase

torsdag, 5. oktober, 2017

Frem til tusenårsskiftet var det svært attraktivt å være interbank- eller interdealer megler, heretter bare kalt «broker».

Før det var mulig både å se ordreboken og handle på markedsplasser elektronisk, var det brokere som spesialiserte seg på å koble handler mellom banker og meglerhus.

Brokernes jobb var å finne ut hvor likviditeten befant seg og deretter kringkaste denne kontinuerlig over åpne telefonlinjer som var koblet til høyttalere hos kundene.

Ønsket vi å slå til på kjøper- eller selgerkurs var det bare å trykke ned sendeknappen på telefonpanelet og rope «mine» eller «yours».

Hvilken motpart som stod bak kursene og volumet var anonymt inntil en handel var gjort. Først da opplyste brokeren om hvem som var din motpart. Sluttsedler gikk deretter direkte mellom partene, mens broker sendte oss en regning på akkumulert kurtasje ved månedsslutt.

Brokere trengte ikke høyskoleutdannelse ettersom de aldri hadde en mening om annet enn tilbud og etterspørsel der og da. Kunnskapen om- og interessen for fotballresultater lå som regel langt høyere enn estimatene for bnp-vekst.

Det var andre kvaliteter som gjaldt i broker-verdenen. Man måtte ha evne til å skille viktig informasjon fra støyen rundt seg og formidle denne videre lynraskt. Feil kurs eller volum ville umiddelbart sette sinnene i kok hos de det gikk ut over.

Markedsaktørene kunne være nådeløse mot brokere når sistnevnte ikke var på ballen.

På grunn av intensiteten og beløpene som stod på spill, måtte brokere være svært hardhudede. Verbale tirader fra tradere som tapte penger var dagligdags kost.

UBS London hadde en kvinnelig opsjonstrader som var legendarisk for sitt temperament. Når hun var på krigsstien flyktet brokere i panikk fra den åpne linjen som bar hennes navn.

Det fantes ingen ende – eller for den saks skyld oppfinnsomhet – for hennes utskjellinger. Selv hennes kolleger visste å ligge lavt i hennes nærvær.

Ikke sjelden hadde brokere bakgrunn som torvhandlere. Der hadde de gjort det til et levebrød å oppfatte tilbud og etterspørsel under alle forhold. Alt var ferskvare, så forståelsen av kombinasjonen pris og tid var essensiell.

Det gjaldt å ikke sitte igjen med inventar når dagen var omme.

Med noen få unntak hadde broker-firmaene hovedkontorer i London. Blant disse var cockney-dialekten (en dialekt med røtter i Londons østre bydeler) normen. Varianter av cockney kunne derfor høres over høytalere (broker-bokser) hos banker i alle verdensdeler.

Eaton-polert stemmer over høytalerene var så sjelden at det kunne få markedet til å stoppe opp i flere sekunder.

Frem til teknologien tok over, var brokerne den foretrukne markedsplassen for alle handler over et visst volum.

Da elektronisk handel begynte å dukke opp i slutten av åttitallet, var det få som i utgangspunktet brydde seg. I likhet med innen forvaltning idag, var det heller ikke den gangen mange som så mulighetene eller truslene som dette innebar.

Elektronisk handel akselererte i omfang gjennom nittitallet og volumet som «voice-brokerne» håndterte stupte tilsvarende.

Dette førte til en rekke fusjoner blant broker-firmaene før nedleggelsene tok til for alvor. Tullet & Tokyo, Karl Kliem, Prebon, Harlow & Butler, Tradition, Astley & Pearce, Bierbaum, RP Martin, Marshall, GNI, Yamane, Exco, ICAP enten forsvant eller fusjonerte.

Noen fant nye markeder som kraft, frakt og ulike derivater. Den teknologiske utviklingen har imidlertid fortsatt med å puste dem i nakken.

Noen få av de cockney-talende brokerne fikk jobb som tradere, mens de fleste ble overflødige og begynte i stillinger utenfor finans.

For de aller fleste var tiden med høy status, bord på de beste restauranter, billetter til alle sportsbegivenheter og konserter, samt høy lønn plutselig over.

Teknologien rasjonalisert bort alle som ikke innoverte. De som har blitt igjen har måtte fornye seg både på produkt- og kundesiden.

Komplekse derivatstrategier har frem til nå ikke latt seg prise effektivt på skjerm. Her har brokerne ikke bare funnet et marked, men de har samtidig også utvidet sitt kundegrunnlag gjennom å la profesjonelle aktører som hedgefond få tilgang.

Prisen man får på kombinasjoner av opsjoner er fortsatt langt bedre hos voice-brokere enn på skjerm. Årsaken til dette er at de er i stand til å slå sammen alle opsjonene som kjøpes og utstedes til én enkelt bid/offer pris.

Fordi det er en kombinasjon vil market makere typisk være villige til å stille midtkurs på flere av opsjonene.

Denne prisen kan i tillegg gjøres smalere dersom man avtaler at den gjøres med delta-hedge. Dette betyr at den som ønsker kombinasjonen gir motparten en hedge der og da slik at førstnevnte ikke har noen markedsrisiko på handelstidspunktet. Det er deretter kundens oppgave å få nøytralisert hedgen.

Så langt har teknologene ikke brukt tid på å gjøre prosessen med å stille pris på komplekse opsjonskombinasjoner automatisk. Imidlertid, gitt den teknologiske utviklingen, snakker vi sannsynligvis kun om tid.

Lydfilen over kan gi lytterne et inntrykk av dialogen mellom megler og broker. Det var ikke alltid et knirkefritt samarbeid. Cockney’en denne gangen er på meglersiden

Når nøden er størst er Elon nærmest

tirsdag, 12. september, 2017

Orkanen Irma avdekket en ny funksjon for Tesla-eiere. Fortvilede eiere av el-bilen som gikk tom for strøm samtidig som Irma fylte bakspeilet, oppdaget at rekkevidden til bilen plutselig økte.

Tesla sentralt skal nemlig via noen tastetrykk ha økt batterikapasiteten på bilene sine for å komme nødstilte førere til unnsetning.

Tesla-aksjen steg i går nesten 6% på denne gladnyheten.

Tesla har fra første bil på markedet hatt anledning til å følge med på alle data i bilene sine, inkludert hvor de befinner seg. Mange av disse funksjonene er delt med eierne av bilene slik at de kan følge med på hvor deres bedre halvdeler eller barna befinner seg når de sistnevnte låner bilen.

Den skjulte «evakuerings-modusen» ble svært godt mottatt av eiere av tidlige Tesla-modeller. De med hytte på Oppdal har til nå aldri turt å bruke bilen.

Vestover har utfordringen vært mer medisinsk. Antall hjerteinfarkt vinterstid har økt voldsomt på de siste kilometerne frem til ladestasjonen på Gol. Det er ikke sjelden det er blitt observert tynnkledde familiemedlemmer, Gordonsettere og betydelig mengde baggasje stå tett som iskledde stakittgjerder i veikanten på denne strekningen.

Flere eiere av biltypen sies nå å være overbevist om at funksjonen som gir økt rekkevidde finnes skjult i bilens software og kan låses opp individuelt. Det gjelder kun å finne ut hvordan man låser denne opp.

Én mulighet er at den er talestyrt. Handsfree-kommunikasjonssystemet har lenge hatt talestyring og funksjoner som skrus på ved bruk av nøkkelord.

Her er det angivelig fortsatt noen språkutfordringer. Tesla eiere i Hedemark med dårlig diksjon har opplevd at «Hamar» har blitt oppfattet som «Hamas».

Sistnevnte nøkkelord skal automatisk sende alle fra bilen din til Israels signaletterretningsenhet, Unit 8200.

Befinner man seg nær Lillehammer i en slik situasjon er anbefalingen at man setter fra seg bilen på en øde plass og er fornøyd med det. Det er riktignok 44 år siden israelerne tok ut noen i dette området, men alt handler om risk/reward.

Andre nøkkelord har mindre dystre konsekvenser. Man må gå ut ifra at NSA hører på alt som sies i bilen uansett.

På den positive siden og forankret i Musks interesse for romfart, spekuleres det om det allerede finnes et «Launch» nøkkelord som forandrer bilen til en missil.

Man kommer riktignok allerede nær denne opplevelsen i «Ludicrous-mode», men hvem vet? Kanskje «Ludicrous» sagt på Hedemarksdialekt tidobler hestekreftene.

Elon Musk er full av overraskelser.

Bitcoin – tilbud & etterspørsel på gamle måten

onsdag, 6. september, 2017

Siste episode i podcasten «Tid er Penger» har nå over 9.000 avspillinger. Den handler blant annet om to Blackjack-spillere som nesten endte sine dager i ørkenen utenfor Las Vegas, før de viet seg til opsjonshandel og ble milliardærer. Podcasten er tilgjengelig her.

Bitcoins meteoriske oppgang har de siste ukene har ikke bare trukket til seg nye investorer og tradere, nå har fondsforvaltere og media også for alvor begynt å engasjere seg i kryptovalutaen.

Disse nye aktørene hadde knapt kommet seg på Bitcoin-toget før kineserne overrasket med en regulatorisk innstramning. Denne førte til en kraftig korreksjon, eller «full panikk» som Dagens Næringsliv valgte å kalle det.

Kursfallet så langt har vært på 18%. Noe som forøvrig er under halve den prosentvise nedgangen vi opplevde i sommer. Interessant nok var det ingen som den gang fant på å slå «full panikk» alarm. Antagelig av samme grunn skjedde dette heller ikke da kursen falt 20% i midten av august.

Listen ligger tydeligvis høyere når redaksjonen tynges av ferieavvikling.

Noe annet som er verdt å tenke over er at Bitcoin faller utenfor aktivaklassene som sentralbankene føler de må bistå gjennom kvantitative støttekjøp.

Dette betyr at Bitcoin kanskje er ett av de få instrumentene hvor gammeldags tilbud og etterspørsel fullt ut gjelder. Vi må tilbake til dot.com tiden rundt tusenårsskiftet for å oppleve lignende.

Slik var markedene før i tiden. Det var overlatt til kjøpere og selgere å finne frem til verdien gjennom tilbud og etterspørsel. Ingen sentralbanker stod den gang parat 24-7 for å redde finansinvestorer som spekulerte over evne.

Markedene fikk bevege seg naturlig, noe som medførte at evner som blant annet aksjeplukking og risikokontroll hadde effekt og ble verdsatt.

Det måtte helt ekstreme bevegelser til for at sentralbanker intervenerte og det tok gjerne uker før en slik beslutning ble fattet. Hensikten da var å opprettholde orden i samfunnet, ikke drive livredning av hodeløse spekulanter.

Ifølge en undersøkelse gjort av Financial Times er det idag knapt noen igjen på meglerbordene som har opplevd en markedsmekanisme fri for statlig manipulering.

En megler eller trader med mer enn ti år i markedet anses for å være erfaren. På meglerbordene satt det for det meste erfarne aktører. En viktig oppgave disse hadde var kunnskapsoverføring til det fåtall uerfarne som hadde fått innpass på gulvet.

Ifølge Financial Times brukte forholdet mellom antall erfarne og uerfarne på meglerbordene å være 4:1. Idag er forholdet helt motsatt. Dagens forholdstall er 1:7 i favør av de med liten erfaring.

Sist gang vi opplevde i nærheten av så få med erfaring var i 1997. Det neste som da skjedde var en verdensomspennende krise.

Denne begynte med at verdens største fond (LTCM) gikk overende og ble etterfulgt av Asia-krisen samt konkurs i Russlands innenlandsgjeld og devaluering av landets valuta.

En stor del av tapene i banker og meglerhus ble tilskrevet nettopp det faktum at disse manglet erfarne medarbeidere i meglerrommene.

I kjølvannet av dette valgte sveitsiske UBS, som også den gang var en ledende aktør i finansmarkedene, å bytte ut store deler av bankens toppledelse med erfarne opsjonstradere. Kunnskap og forståelse av non-lineær risiko var plutselig sterkt etterspurt.

For aktører med lang erfaring er denne ukes kursfall i Bitcoin kun en déjà vue.

Gitt volatiliteten som er blitt observert i Bitcoin, var nemlig ikke mandagens kursfall på nesten 15% (fra topp til bunn – den sluttet ned 9%) spesielt dramatisk. Med dagens volatilitet kan et slikt fall forventes å inntreffe 1 av 100 dager.

Det er heller ikke uvanlig at jo mer noe stiger, desto flere ønsker å kjøpe. Dette er ikke matematikk, men menneskelig natur. Bitcoin er, til tross for denne ukes nedgang og angivelige «full panikk», fortsatt opp nærmere 60% den siste måneden.

Fremtidens veddemål

søndag, 27. august, 2017

I tillegg til denne bloggen har vi laget en podcast med navnet «Tid er penger». Siste episode handler blant annet om ulike alternativer hvor investorer idag går for å finne avkastning, samt to Blackjack-spillere som nesten endte sine dager i ørkenen utenfor Las Vegas før de viet seg til opsjonshandel og ble milliardærer. Podcasten er tilgjengelig her.

Det er i år 35 års jubileum for Rennaissance Technologies (RenTech), hedgefondet som er opphavet til datadreven kvantitativ forvaltning.

Basert på at ingen på det tidspunktet hadde klart å skape tilsvarende avkastning, ville man forventet at konkurrentene tidlig kastet seg rundt for å forsøke å kopiere RenTechs suksess.

Dette skjedde imidlertid ikke. Årsaken oppgis først og fremst å være at RenTech etter en kort tid stengte sitt fond for nye innskudd.

Dette medførte til at trusselen for å miste kunder til RenTech forsvant og dermed var kampen om nye kunder den samme som om RenTech ikke eksisterte.

20 år senere var situasjonen annerledes. Ikke så mye hos flertallet av forvaltere, men hos en håndfull som hadde brukt tid og krefter på å finne noen av de samme mulighetene som RenTech.

Mye av årsakene til dette var at større datamengder nå var blitt tilgjengelig og at datamaskinene var blitt raskere.

Dette førte til at flere penger jaget de samme mulighetene, noe som igjen medførte at fortjenesten ble mindre. Mange kompenserte dette med å øke belåningen og derved ha en lavere egenkapital de skulle forrente.

I 2007 var det faktisk så mye belånte penger som jaget de samme mulighetene at det resulterte i en «Quant-crash». Denne ble utløst av innløsninger hos en av de store forvalterne.

Innløsningene kom som følge av generell markedsnervøsitet.

Goldman Sachs alene hadde på dette tidspunktet $165 milliarder investert i slike strategier. Goldman, RenTech, AQR og andre forvaltere fikk føle de negative effektene ved at andre tok skyhøy risiko i strategier som de nevnte var investert i.

Krav om tilleggssikkerhet førte til at mange fond og bankers prop desker (egenhandelavdelinger) ble tvunget til å redusere sine posisjoner. Likvideringen sørget for at aksjer som kvantfondene var short steg dramatisk og aksjer de var long falt tilsvarende. For hver innløsning og hvert nytt sikkerhetskrav ble situasjonen verre.

Resultatet var et finansielt «blodbad» hvor flere fond ble avviklet etter store tap. RenTech var i stand til å sitte gjennom «krisen» og Jim Simmons og hans folk reddet i land nok et år med solid positiv avkastning.

Idag har markedet tilgang til enda større datamengder og enda raskere dataprosessorer. Konkurransen i det som kalles «the Quant Space» er følgelig igjen blitt stor.

Nettopp av denne grunn har flere forvaltere begynt å kikke utenfor tradisjonell finans for finne avkastning.

I det siste har vi blant annet registrert kvantitative fond som er blitt startet for å spesialisere seg på å effektivisere maritim frakt, med hensikt å oppnå høyere fraktrater. Andre mener at store mengder data gir dem muligheter til bedre å forutsi utfall på sportsbegivenheter.

Det er idag mulig å vedde på et bredt utvalg av sportsbegivenheter og man kan i tillegg vedde på målforskjeller, antall strikes i baseball, antall birdies i golf, serve-ess i en tennis match eller hel turnering etc.

Betydelig mengder med data på ulike utfall finnes og disse kan krysses (korreleres) med en rekke andre faktorer som vær, vind, sesong, tid på dagen, dag i uken, biorytmer, månefaser, motstander etc etc etc.

Skarpe hoder som har funnet sannsynligheter og korrelasjoner i finansielle data er derfor nå i gang med å modellere sportsdata på tilsvarende måte.

Mens kasinoer ikke tillater gamblere å bruke datamaskiner eller sågar manuelt telle kort, er det umulig å forhindre dette på desentraliserte markedsplasser.

Det finnes følgelig idag hedgefond som er satt opp ene og alene for å investere i markedet for spill og veddemål. Utfallene av eksempelvis sportsbegivenheter er uavhengig av utviklingen i finansmarkedene. De kan følgelig benyttes som reell kilde til en inntekstsstrøm som kan diversifisere tradisjonelle finansporteføljer.

Fondene tar kun posisjoner der hvor algoritmene deres mener at oddsene for å vinne avviker fra det de har regnet seg frem til å være matematisk «riktig».

Alternativt hvor størrelsen på veddemål gjør at bookmakerne justerer sine odds av hensyn til sin egen risiko.

I siste eksempel opptrer fondene som reassurandører ved at de er villige til å redusere bookmakernes risiko for en pris.

Én ting er sikkert; de tradisjonelle tippelagene har nå fått seriøs konkurranse.

All Time High for alle utenom aksjonærene

torsdag, 10. august, 2017

Financial Times kunngjorde forleden at indeksen over amerikanske banker hadde nådd ny 10 års toppkurs.

Umiddelbart og ureflektert virket dette som litt av en gladnyhet. I det minste inntil man setter det hele i perspektiv:

Det første man bør reagere på, når man tenker etter, er at denne indeksen knapt har levert avkastning når inkludert utbytter sammenligner den med toppnivået fra 2007.

Hadde denne utviklingen tilhørt et fond ville sannsynligvis overskriften ha vært: «Null avkastning på 10 år!»

Det handler om persepsjon, men riktig persepsjon selger antageligvis ikke aviser.

En annen nyhet som Financial Times samtidig kunne melde, var at summen av bøter som disse bankene har måtte betale siden finanskrisen nå har passert svimlende $150 milliarder.

I tillegg til at beløpsstørrelsen er oppsiktsvekkende, er det minst like oppsiktsvekkende at ingen av de ansvarlig toppsjefene er blitt straffet eller funnet uegnet til fortsatt være toppsjef i disse bankene.

I stedet for straffereaksjoner er de i stedet blitt belønnet med økte lønninger og bonuser. De har med andre ord blitt de suverene vinnerne av den verdensomspennende krisen de skapte.

Finanskrisen har gjort de ansvarlige rikere enn noensinne og myndighetene kan glede seg over $150 milliarder som er hentet inn i form av bøter. Det er «All Time High» for begge parter når det gjelder inntekter.

Dette skjer til tross for at myndighetene, gjennom deregulering og manglende overvåkning, satt stille og så på at banker og investeringsbanker ødela boliglånsmarkedet og skapte finanskrisen.

Nå, 10 år og hundrevis av milliarder dollar i støttetiltak senere, foreslås det på nytt å deregulere slik at bankene igjen skal få spekulere med aksjonærenes og skattebetalernes midler.

Muligens er dette like greit ettersom svært mange banker allerede idag gjør dette i det skjulte.

Bøtene som er nevnt er for ordens skyld ikke betalt av de ansvarlige, men av aksjonærene i bankene. De samme aksjonærene betaler også lønn og bonuser til de ansvarlige, samt lar seg vanne ut av generøse pakker med aksjeopsjoner til de samme.

Med slike utgifter er det ikke rart det er et stykke igjen til overflaten for aksjonærene.

Hvem fikk mest penger til forvaltning i 2016?

torsdag, 13. juli, 2017

Nyansatte som møter første dag på jobb i dress og slips, får utdelt en hettegenser og beskjed om å gå og skifte. -David Siegel, Two Sigma

Sentralbankenes kvantitative lettelser har medført store endringer innenfor fondsindustrien de siste seks årene. Ikke bare er det blitt store regionale forskjeller, men aksjeplukking har blitt vesentlig vanskeligere i takt med at mengden penger sprøytet inn i aksjemarkedene har løftet «alle båter» uavhengig av økonomi og fremtidsutsikter.

Lav rente har resultert i at investorene både har blitt mer kravstore og utålmodige. Bytte av fond og forvaltere skjer stadig hyppigere i jakten på avkastning.

Det er i denne forbindelse interessant å legge merke til hvor pengene finner veien.

Hvert år gjøres det internasjonale rangeringer over hvilke forvaltere som lykkes med å tiltrekke seg mest ny forvaltningskapital.

Det er idag tre faktorer som er viktige for å tiltrekke seg kapital: Resultat, strategi og teknologi.

Endring i hvilken som helst av disse faktorene kan ha sterk påvirkning på investorers villighet til å la forvaltere beholde, eller få nye penger.

En svært viktig driver i 2016 synes å ha vært teknologi. Datadrevne, også kalt «kvantitative», fond får en stadig større andel av investorenes midler. Dette skjer i takt med at suksessivt flere oppfatter fordelene ved denne type forvaltning.

Investorer foretrekker i økende grad robustheten, hastigheten og forutsigbarheten som denne type forvaltning gir.

Med robusthet tenker man både på det fysiske og det psykiske. Mennesker er det motsatte av robuste. Dagsform alene kan få oss til å reagere annerledes.

Forvaltere kan i tillegg gå glipp av muligheter fordi man sitter i møte, ble forsinket, valgte å ta en oval weekend eller er blitt mindre «sultne» som følge av noen gode år med høy inntjening.

I dette tilfellet ble kostnaden for manglende oppmerksomhet flyttet over på kundene. Det er ikke sikkert at det vil være like lett neste gang.

Dataprogrammer påvirkes ikke av lavt blodsukker. En datamaskin kan overvåke et marked med samme intensitet til alle døgnets tider år ut og år inn.

Takket være data- og prosessorhastighet kan maskiner innhente, verifisere, analysere og reagere på muligheter lenge før et menneske har oppfattet at slike finnes overhode.

Forutsigbarhet ivaretas ved at dataprogrammer sørger for at fondet vil handle på samme måte gitt identiske forutsetninger. Dette gjør det lettere for institusjonelle investorer å vurdere hvordan fondet vil gjøre det i spesifikke markedssituasjoner og følgelig vite hvilke egenskaper fondet vil tilføre den porteføljen de allerede sitter med.

I rangeringen som tidsskriftet «Institutional Investor» nylig publiserte av verdens 100 største hedgefond, var hele fem av de seks største fondene datadrevne.

På toppen lå Ray Dalio’s Bridgewater med $122.3 milliarder til forvaltning. De hadde i fjor en vekst i forvaltningskapitalen på 17%.

Nummer to var Cliff Asness’ AQR Capital Partners med $69.7 milliarder, en økning på voldsomme 48%.

Rennaissance Technologies kom inn på fjerde plass med $42 milliarder. «RenTech» hadde en vekst i forvaltningskapital på det samme antall prosent.

På femte plass kom Two Sigma med en forvaltningskapital på $39 milliarder. Her var økningen i forvaltningskapitalen på 28%.

Ifølge Hedge Fund Research fikk denne type fond nytegninger på ytterligere $4.6 milliarder i løpet av årets tre første måneder. Av disse stakk Rennaissance Technologies med sine 100 matematikere, fysikere og dataprogrammerere av med hele $3 milliarder.

En ting disse forvalterne har felles utover å være datadrevne, er at det er ytterst få nordmenn som har penger til forvaltning hos dem. Investorene i disse fondene er nesten utelukkende store institusjoner, blant dem flere statlige pensjonsfond.

Barclays opplyser at det nå er $500 milliarder investert i rene datadrevne fond, mens JPMorgan (som forøvrig kom på 4. plass) idag påstår at datadrevne aksjestrategier står for hele 90% av den globale børsomsetningen.

Barclays konkluderer sin rapport med at det nå finnes sterke argumenter for å inkludere denne type fond i diversifiserte porteføljer.

Ifølge rapporten forsvant motstanden mot rene kvantitative strategier på Wall Street allerede i 2010. Syv år senere er det knapt noen aktører som har fokus på dette i Norge.

Finansforetak vil per definisjon alltid følge «pengene». Internasjonalt «kappes» derfor foretakene idag om å kalle seg teknologidrevne, om dette stemmer eller ei.

Sannheten er at mange er tatt på sengen av den teknologiske utviklingen og strever derfor med å kunne levere i forhold til en ny «identitet».

Utfordringene er betydelige. Man må skaffe seg folk som virkelig ikke bare kan programmering og koding på høyt nivå. I tillegg må de kunne forstå kvantitativ finans og ha inngående kunnskap om et stort antall markeder og markedsplasser. Dette vil i mange tilfeller kreve utfordrende reorganisering.

Ledelsen må på sin side forstå det elementære ved datadreven, kvantitativ finans og ikke minst være i stand til å få nye systemer integrert i sine eksisterende løsninger. Jo større eller eldre finansforetaket er, desto mer utfordrende er prosessen.

Morgan Stanley løste i sin tid dette med å gi en slik enhet en egen etasje i sitt hovedkontor på Times Square. PDT, som var navnet på enheten, drev sin virksomhet nær autonomt og utenfor bankens IT-systemer.

Morgan Stanley kunne imidlertid sole seg i glansen av Process Driven Trading´s gode resultater. Banken sørget for at den fikk kunnskapsoverføring og var samtidig bevisst på å bruke den nye og lønsomme teknologien til å tiltrekke seg nye kunder.

For et par år siden var det et norsk forvaltningsforetak som markedsførte seg med kvantitativ og automatisert forvaltning. Ved nærmere undersøkelse viste det seg at alt de hadde skaffet seg var et meget enkelt program for teknisk analyse. Den «automatiserte» handelen bestod i å manuelt handle i aksjer, valuta og råvarer på basis av at kursen på disse krysset et glidende gjennomsnitt.

Idag vet investorer bedre.

Gambling med kundenes penger?

onsdag, 21. juni, 2017

I tillegg til denne bloggen har vi laget en podcast med navnet «Tid er penger». Siste episode handler om rendyrking av investeringer og ulike risikofaktorer vi ofte glemmer når vi investerer i aksjer. Du kan høre den her.

Gårsdagens børskommentar i DN minner meg om min tid som leder av Finansbanken Markets.

For at vi skulle bli enda bedre, leide banken inn verdens mest kjente konsulentselskap. Disse skulle gjennomgå alle sider ved banken og foreslå områder hvor vi kunne bli mer lønnsomme.

Konsulenten som skulle hjelpe vårt område i banken hadde, etter eget sigende, ingen tidligere erfaring med finansmarkedsoperasjoner. Det var derfor nødvendig for oss å forklare ham om markedet generelt og hva vi gjorde spesielt.

En del av virksomheten vår bestod i å være market makere i valutaopsjoner. I praksis betyr dette at vi stilte forpliktende kjøps- og salgskurser til andre banker i det som kalles interbankmarkedet.

Beløpene vi stilte for var på var fra 10 millioner dollar eller euro og oppover, avhengig av hvilket valutapar det ble spurt om. Når en annen bank kjøpte eller solgte fra eller til oss, måtte de samtidig gi oss kurssikring i form av valutaparet opsjonen omfattet.

På denne måten hadde ingen av partene kursrisiko på handelstidspunktet. Vi slapp dermed å stille nye priser for en hver eneste lille bevegelse i valutamarkedet mens handelen ble avtalt.

Uten en slik kurssikring (hedge) ville banken ha påtatt seg en betydelig risiko.

Hvis vi nettopp hadde solgt en kjøpsopsjon på euro mot dollar og kursen på EUR/USD steg, ville prisen på opsjonen vi nettopp hadde solgt gå opp og påføre oss et tap. På grunn av at vi samtidig hadde kjøpt EUR/USD som kurssikring av opsjonen, ville denne stige i verdi tilsvarende tapet på valutaopsjonen.

Noen uker vårt første møte hadde konsulenten laget en rapport som ble presentert for ledelsen og undertegnede.

Konklusjonen til konsulenten var at valutaopsjoner burde vi slutte med fordi her tapte vi som regel penger. Samtidig måtte vi øke våre sikringsforretninger fordi her var vi, ifølge konsulenten, nær geniale.

Konsulenten forstod ikke at valutaopsjonene og den tilhørende sikringen hang sammen. Det vi tjente godt på med svært lav risiko, var vår evne til å prise opsjonene riktig.

Banken betalte mange millioner for denne konsulentens «åpenbaring».

I gårsdagens børskommentar gjorde DN i praksis den samme feilen som konsulenten. Under overskriften: «Det sitter en porteføljeforvalter i DNB som gambler med kundenes penger» (for)dømmer journalist Thor Chr. Jensen (som normalt skriver svært gode børskommentarer) en forvalter basert på én enkelt aksje i hele hans portefølje.

Eksempelet kunne jo ha vært relevant dersom denne forvalteren gjorde det svært dårlig, men så er ikke tilfellet. Tvert imot. Forvalteren og fondet har, som DN også nevner, slått fondets referanseindeks både på kort og lang sikt.

Hele poenget med diversifisering er å spre risiko. Feilen her ville ha ligget i å ha en konsentrert portefølje bestående av den nevnte posisjonen og lite annet.

Videre er fondet det snakkes om et equity long/short hedgefond, hvor hensikten er at short-posisjoner skal bidra å dempe totalrisikoen på porteføljen. Posisjonen som nevnes har antagelig- og sannsynligvis hatt en annen posisjon som «motstykke». En posisjon som sannsynligvis har hatt en større gevinst en tapet på posisjonen som DN valgte ut for å omtale.

Det er heller ikke usannsynlig, gitt de gode resultatene, at når den tapende short-posisjonen har blitt økt i størrelse, så har det samme skjedd med en av posisjonene som fondet samtidig har tjent penger på.

Ukritisk dissekering av en portefølje som her er gjort, er alle
porteføljeforvalters mareritt. Spesielt hvis forvalteren ikke får anledning til å forklare sammenhengen eller bakgrunnen for sine valg.

DN har ikke belegg for å skrive at: «Dermed henger bonusen i en tynn tråd for forvalteren som har shortet Atea. Det samme gjelder kundenes avkastning.»

Forvalteren av DNB TMT Absolute Return har ikke bare har tjent penger for sine investorer, men også grundig slått referanseindeksen fondet måles mot etter at alle kostnader er trukket fra.

Det er dette forvalteren og fondet bør vurderes ut ifra. Såpass burde en næringslivsavis forstå.

Podcast episode 4

torsdag, 15. juni, 2017


Med totalt 40.000 avspillinger, flere tusen abonnenter og nesten 15.000 lyttere i snitt pr episode er vi overveldet over mottakelsen denne finanspodcasten har fått.

Det er vår intensjon å gjøre episodene så interessante og nyttige for lytterne og setter således stor pris på tilbakemeldinger og forslag til temaer. Disse kan sendes inn på denne linken

Vi vil ikke kunne omtale alle, men vil forsøke å la fremtidige podcaster omhandle de temaene hvor vi ser at interessen er størst.

Leser man pressen kan man lett få den oppfatning at aksjer er et multiverktøy som er svaret på alle investeringsbehov.

Aksjer kan absolutt gi god avkastning men, som mange har erfart, er det mange ting å ta hensyn til når man skal vurdere et selskap.

Bare når det gjelder økonomiske nøkkeltall finnes det her en rekke ulike definisjoner og forståelser.

Bokførte verdier, verdijustert egenkapital, vekstrate etc, er eksempler på slike. Hvis vi ikke har en felles oppfatning av hvordan tallene fremkommer, blir sammenligning vanskelig og korrekte beslutninger utfordrende.

I et aksjeselskap er det gjerne selskapets bransje eller produkter selskapet sitter på, samt økonomien rundt dette, som interesserer investorer.

Utfordringen ligger imidlertid i at risikoen man tar med å investere i et selskap ofte er langt mer enn dette.

Et oljeselskap er eksempelvis eksponert for langt mer enn utviklingen i oljeprisen. Selskapet kan i tillegg ha utfordringer hva angår gjelden, leverandører, produksjonsteknikk, frakt, sårbarhet med hensyn til viktige nøkkelpersoner etc etc.

Selskapets produkt kan i utgangspunktet være av stor verdi, men det er allikevel fullt mulig å gå seg vill grunnet andre faktorer.

Et godt eksempel fra Oslo Børs har vært utviklingen på gullprisen i forhold til norske gruveselskaper. Disse skulle angivelig sitte med store forekomster av det edle metallet.

Verdien av gull var nok viktig for gruveselskapene, men adskillig mindre viktig enn utfordringene det skulle vise seg at de hadde med å få de eventuelle gullforekomster til overflaten, samt finansieringen av dette.

Kort sagt steg gullprisen, mens børsutviklingen til disse selskapene mildt sagt har vært det motsatte. Kjøp av disse aksjene for å tjene på høyere gullpriser var således mislykket.

Disse risikofaktorene er det i mange tilfeller mulig å unngå dersom man ønsker. Av ulike grunner, mange av dem nesten utelukkende lønnsomme for meglerhusene, velger man allikevel å anbefale investorer å påta seg betydelig flere risikofaktorer enn gullprisen alene.

Bruker vi eksempelet med oljeselskapet, burde det egentlig være slik at man kun anbefalte at man investerte i selskapet fremfor direkte i olje dersom det var ytterligere gode økonomiske grunner for at man velger å gå via aksjer.

Eksempler på gode grunner kan være at selskapets oljereserver er lavt vurdert eller at selskapets teknologi er undervurdert i forhold til dagens aksjekurs.

Det er imidlertid en kjensgjerning at de fleste rådes til å foreta en indirekte investering gjennom kjøp av aksjer uansett.

Dette skjer til tross for at man idag kan investere direkte i et stort antall råvarer ved hjelp av børsnoterte fond (ETF). Disse er notert på aksjebørser og handles på nøyaktig samme måte som aksjer.

I tillegg til ETF’er har man idag en rekke andre instrumenter tilgjengelig som tilbyr eksponering mot eksempelvis råvarer, valutaer og aksjeindekser.

Poenget med denne bloggen og den tilhørende podcasten er ikke å snakke ned aksjer, men gjøre lesere og lyttere oppmerksom på risikofaktorer og alternativer.

På samme måte som en skrutrekker er et utmerket verktøy, egner heller ikke aksjer seg til å løse alle typer av behov.

Det er dette jeg vil frem til.