I gårsdagens DN var det flere artikler som omhandlet markedet for kredittobligasjoner. Norske så vel som utenlandske investorer brant seg skikkelig på denne aktivaklassen generelt og på norske kredittobligasjoner spesielt under finanskrisen i 2008.

Finanskrisen senket riktignok alle aktivaklasser, men når det i tillegg viste seg at prospektene på et stort antall av de norske obligasjonene ikke var verdt papiret de var skrevet på, ble mistilliten total. Utenlandske institusjoner og fond bråvåknet og dumpet norske papirer for enhver pris. Paradoksalt nok til stor økonomisk fordel for nettopp dem som hadde vært ansvarlig for å promotere og selge disse lånene til investorer.

Prisen det norske markedet har måtte betale for dette er lavere interesse fra utenlandske aktører, vanskeligere for norske bedrifter å få inn penger og svakere utvikling på norske lån enn man har sett på tilsvarende internasjonale obligasjoner siden finanskrisen.

Heldigvis gir dette muligheter. Avvik mellom norsk og internasjonal prising gjør det norske markedet attraktivt bare denne differansen blir stor nok. Det finnes også muligheter til å arbitrere mellom lån fra samme utsteder utstedt i forskjellige valutaer. Årsaken til dette er at en god del norske institusjoner kun får lov til å kjøpe obligasjoner utstedt i norske kroner. Fond og institusjoner som har friere mandater kan som følge av dette velge å kjøpe samme obligasjon utstedt i utenlandsk valuta, kurssikre valutaen og sikre seg en høyere avkastning enn om man kun hadde adgang til obligasjoner i norske kroner.

I likhet med alle andre aktiva finnes det gode og dårlige tidspunkt for å investere i kredittobligasjoner. Dessverre er statistikken her lik med de andre aktivaene; de fleste kjøper på galt tidspunkt.

Når var tegningen størst i norske High Yield obligasjoner? I 2007. Nettopp det året man historisk fikk dårligst betalt for å påta seg denne risikoen. Aldri har påstanden om «obligasjonsavkastning med aksjemarkedsrisiko» stemt bedre.

I 2008 måtte man betale prisen for dette. Et høyt antall låntagerne gikk konkurs og et større antall var nødt til å be långiverne gi etter på kravene dersom de skulle ha håp om å få tilbake sine penger. Riktignok gikk det ikke bedre med aksjonærene i de samme selskapene, men disse var i det minste klar over at de satt med aksjemarkedsrisiko (får jeg håpe).

Fordelen obligasjonsinvestoren har er at han har en «risikobuffer» foran seg. Aksjekapitalen ryker før gjelden kommer i fare og selv ved en konkurs er det vanlig at det finnes noe igjen til obligasjonseierne.

Hvis vi tar for oss risikoen ved High Yield obligasjoner så er det riktig at disse som regel sikkerhetsmessig stiller bakerst i køen når det gjelder selskapets gjeldsforpliktelser. Dette sagt så er antydningen om at avkastningen på disse ligger tilbake for aksjer en påstand fremfor en sannhet.

Chartet lenger oppe i artikkelen viser utviklingen på indeksen over High Yield obligasjoner i perioden før, under og etter finanskrisen. Chartet under viser utviklingen på samme hittil i år.

Det interessante er at i begge disse periodene så har avkastningen i High Yield obligasjoner vært høyere og risikoen lavere risiko enn i aksjer. Det som har skjedd er at aksjer, som naturlig nok har høyere risiko, ikke lykkes med å holde følge med obligasjonsavkastningen. Dette er det imidlertid ikke mange som snakker om.

Kombinasjonen av meget lav rente og betydelig frykt er meget gunstig for USA. De får nemlig refinansiert sin betydelige statsgjeld både enkelt og rimelig. I går strømmet det inn ytterligere $36 milliarder til statskassen, denne gangen gjennom en tegning i statsobligasjoner med 2 års løpetid. Renten man ble enige om gjennom en auksjon var 0.441% i året.

Man må i denne anledning spørre seg om hvorfor etterspørselen etter trygge statsobligasjoner med så lav rente er så høy som den er. Tall offentliggjort av det amerikanske kredittilsynet viser samtidig at spekulanter nå er long (satser på videre oppgang i obligasjonskursene / nedgang i rentene) i amerikanske statsobligasjoner i alle forfall fra 2 til 30 års løpetid.

Dette er nytt og betyr at spekulantene har gitt helt opp å være short disse obligasjonene og ikke bare har tatt tapene, men har nå snudd helt rundt og satser i steden på en videre nedgang i rentene! Fra nåværende lave nivå.

Mulig henger denne dysterheten sammen med nyhetene om at amerikanske innsidere i forrige uke solgte 1411 aksjer for hver aksje de kjøpte, at presset innen EU holder på å ødelegge det samarbeidet og/eller at den kinesiske eiendomsindeksen (som har ledet aksjemarkedet nedover) truer med å falle til et nytt bunnivå for året.

Uansett, milliarder av dollar finner daglig veien til amerikanske statsobligasjoner som i morgentimene idag gir 0.43% på 2 åringen, 2.51% på 10 åringen og 3.71% på 30 åringen.

Enter Norway. Norge har betydelig sterkere økonomi, og derav bedre kredittrating enn USA. Det er eksempelvis dobbelt så dyrt å forsikre USAs statsgjeld mot konkurs enn Norges. Det er faktisk ikke noe land som er billigere å forsikre enn Norge.

Chartet over viser utviklingen på 5 års kredittforsikring (CDS) på norsk og amerikansk statsgjeld med 5 års løpetid.

I tillegg har Norge naturressurser som olje, gass, kraft, fisk og verdens nest største statlige pensjonsfond. Kort sagt går Norge utenpå det meste i USA med unntak av areal, folketall, militærbudsjett og pro rata andel av befolkningen som finner det naturlig å gå med Stetson hatt.

So here’s the deal: Norske statsobligasjoner med 3 års løpetid har nesten 3.5 ganger høyere rente enn tilsvarende amerikansk (2.22% mot 0.64%), 1.9 gang så høy rente på 5 års statsobligasjoner og 1.3 gang så høy rente på 10 åringen.

Det er ingen grunn til at man skal låne pengene sine til en låntager med lavere kredittverdighet, mangel på naturressurser, dårligere fremtidsutsikter og en volatil valuta enn til en nasjon med det motsatte. Så hvis du er én av dem som tror verden er på vei utenfor stupet økonomisk:

FLY NORWEGIAN!

Jeg vet ikke om det har med det faktum at man tvinges til å betale NRK-lisens eller ikke, men jeg merker for egen del at jeg forventer mer balansert journalistikk fra NRK enn i andre media. Til min irritasjon har jeg gjentatte ganger merket at så ikke er tilfelle.

Statskanalen kjører gjerne kritikkløs politisk propaganda, forhåndsredigert for å få størst mulig effekt. At innholdet i slike innslag enten er tatt ut av sammenheng eller mangler vesentlig bakgrunn møter liten motstand på Marienlyst.

Et godt eksempel på dette var 08:00 nyhetene på radio i går morges. Oppslag var: «Finanstopper vurderer å flytte fra Norge dersom de ikke får kjempebonuser og blir pålagt strengere regler». Senere i innslaget blir «finanstopper» erstattet med «pengeflyttere». Jeg tør vedde på at sistgang Vidkun Qusling ble omtalt i statskanalen vekket det mer sympati.

Jeg ser opplagt behovet for at man ønsker raskest mulig å bytte ut oppslagene om regjeringsmedlemmer som mottok pengegaver som de unnlot å melde fra om. Det gagner vitterlig ikke NRK som en statskanal spesielt eller troen på politikere generelt at slikt kommer for en dag. Saken blir bare verre hvis den får fortsette sitt liv i media. Løsningen er den samme i alle konflikter hvor man teppebombes – man trenger å avlede fiendens oppmerksomhet.

Det var nok således en ren forglemmelse at NRK unnlot å nevne i innslaget om: «Dem grådige finansfolka» at saken egentlig gjaldt hva som er logikken bak at norske finansaktører skal betale dyrere for finanskrisen enn utlendingene som skapte den.

Finner man det overhode ikke paradoksalt at de som skapte finanskrisen underlegges et regelverk som er langt mildere enn det man påtvinger de som stod på sidelinjen? Ville eksempelvis noen av oss finne det rimelig at tilskuerne til en trafikkulykke ble straffet mens de som forårsaket den gikk fri?

Vi snakker her om handlekraft på sitt verste. De som lot være å styre trafikklysene slipper unna, de som kjørte for fort og ble involvert i ulykken får en mild straff, mens de tilfeldige forbipasserende beslutter man å henrette.

Regjeringer i Norge og internasjonalt har fullstendig sluppet unna ansvaret for at de stilletiende satt og så på at bolig- og finansboblen ble stadig større. Grådigheten etter stadig høyere skatteinntekter overskygget fornuften. Heller ikke måneder med handlingslammelse etter at boblen sprakk har myndighetene måtte ta ansvar for. «Gullkort-seansen» var så patetisk og stotrende at man takket sin skaper for at den ble avholdt på en søndag og ikke mens markedene var oppe.

NRK overser alt dette og kommer i stedet 2 år senere frem til en hovedtekst i et nyhetsoppslag som hevder at: «Finanstopper flytter dersom de ikke får kjempebonuser». Sist jeg sjekket «får» vi ingenting. Samfunnet får derimot en del av hver krone vi klarer å tjene. For mange av oss faktisk det meste av disse kronene. 12-18 timers arbeidsdager er ingen sjeldenhet og for egen del har jeg på 30 år enda til gode å motta noen «kjempebonus». Mulig er alt dette nytt for de som arbeider på Marienlyst og i så fall noe som tyder på at de burde komme seg ut av den hvite murfestningen oftere. Og jeg tenker ikke da på eksotiske studieturer på skattebetalernes regning.

Har noen reflektert over hvorfor det kun er én yrkesgruppe som skal rammes av bonusregler? Det er nemlig ikke slik at dette kun gjelder de som måtte ha krisehjelp fra staten eller er av en slik størrelse at man kan være en samfunnsmessig trussel. Det er i utlandet man har tenkt på slikt.

Enkelte norske banker hadde i 2008 stilt seg slik at de måtte ha krisehjelp fra skattebetalerne. Dette fikk de så til gangs at de endte med å få kjemperesultater som følge av dette. Er det rimelig at alle de andre som skjøttet sitt bo, ikke måtte tigge om hjelp og allikevel klarte å overleve skal straffes for dette?

En rekke foretak på tvers av næringer fant økonomien så anstrengt at de ble tvunget til å legge ned. De var ikke samfunnskritiske nok til at man ville hjelpe dem. Har noen vært opptatt av disse? Er det noen journalist som ser en mulig sak i at høyt lønnede banksjefer soler seg i resultater som egentlig burde ha tilfalt skattebetalerne? Det var tross alt sistnevntes penger som måtte til for å redde bankene!

Ikke bare måtte skattebetalerne skyte inn penger, men de samme bankene benyttet samtidig krisestemningen og en skjermet konkurransesituasjon til å heve sine marginer der de kunne. Ser ingen journalist et mulig oppslag i at pasienten som fikk førstehjelp ranet sin redningsmann?

Internasjonalt forsøkte man i det lengste å tåkelegge hendelsesforløpet både for finanskrisen og gjeldskrisen i Europa. Nå virker det som man endelig har krøpet til korset. Men ikke her på 59 grader, 54 minutter nord og 10 grader, 44 minutter øst. Her har istedet noen bråhast med å omskrive historien. Hva er mer opportunt enn at man da legger skylden på andre, fremstår selv som handlekraftig og benytter egen riksdekkende kringkasting til å spre budskapet?

Andre land har nøyd seg med å anerkjenne og adoptere EU sitt arbeid og forslag. EU sitter fortsatt tross alt midt oppe i uføret. Dessverre får man verken politisk gevinst eller oppmerksomheten bort fra pinlige pengegaver til politikere ved å gjøre som andre, uansett hvor fornuftig dette hadde vært. Følgelig mobiliseres propagandaapparatet og en fortelling settes sammen som passer med budskapet. Sannhet? Who cares – never let facts ruin a good story! I tillegg dreier dette seg om politikk. TGIF!

Man kan knapt forvente sympati fra andre yrkesgrupper eller forsåvidt politikere når det gjelder å verne om bonusordningene til de som arbeider innenfor finans. Den ulastelig antrukne stereotypen med glattslikket hår, tilsvarende friksjonsløs moral og som skor seg på alt og alle uansett hvordan det går med samfunnet forøvrig er altfor godt forankret.

Betydningen av å ha et fungerende kapitalmarked for bedrifter som ønsker å hente inn egenkapital til nye ideer eller ekspansjon blekner i debatten. Det samme gjør det faktum at obligasjonsmarkedet er for mange bedrifter det eneste stedet de kan få lån etter finanskrisen.

Finanskrisen etterfulgt av en nasjonalgjeldskrise i Europa har gjort at den etterlengtede oppgangen i den vestlige økonomien har latt vente på seg. Så langt har innsprøytingen av billioner av skattemidler kun bidratt til å stabilisere utviklingen.

I likhet med tidligere kriser er det først når skaden er skjedd at politikere og myndigheter bryr seg for alvor. Da huset stod der var det ingen som varslet om bruken av fyrstikker. Skatteinntektene fra en overbelånt økonomi var så berusende at det ville være en politisk belastning å forlange at noen skulle «skru ned musikken».

Nå derimot går politikerne rundt på branntomten og føler at «noe» må gjøres. Velgerne forlanger tiltak og handlekraft. Ingen av politikerne føler for å ta på seg ansvaret for brannen, derfor kommer man i stedet opp med forslag som at trappegelendere bør være høyere. Godt hjulpet av tåkelegging og en skikkelig PR-kampanje, får man folk til å nikke til dette forslaget. Vips ble alt ansvar for krisen borte og man fikk samtidig anerkjennelse for sin handlekraft.

Dette er den store tiltaksuken. Basel III ble vedtatt og det er samtidig siste frist for lovforslag som skal begrense bonuser i finansbransjen. Kun uken med juleaften og nyttårsaften kan måle seg med gleden over dette.

Basel III ser i utgangspunktet ut til å ha fornuftige tiltak, men vent – dette vil ikke være endelig implementert før 2019! Man kunne like gjerne skrevet «aldri». Innen den tid har det garantert skjedd så mye at vi knapt vil gjenkjenne språket den er skrevet i.

Som om dette ikke var nok, publiserte BIS (Bank of International Settlements) en rapport for drøyt én uke siden som i korthet konkluderte at forslagene i Basel III i beste fall ville ha svært begrenset virkning.

Rapporter utarbeidet av BIS har normalt sett høy kredibilitet og brukes ofte av myndigheter og politikere når de ønsker faglig tyngde bak sine argumenter. Denne rapporten (som ligger på nett) er av en eller annen grunn blitt fortiet til tross for at BIS har forsket seg frem til enkle tiltak som de hevder vil halvere sannsynligheten for en ny krise.

Her hjemme har byråkrater og politikere sittet som gribber og ventet på sin mulighet til å markere seg som «ansvarlige» i forhold til å forhindre en ny finanskrise. Engasjement er bra, men sist jeg sjekket har ikke noen gitt Norge eller norske aktører skylden for finanskrisen. Tvert imot var dette landet og dets innbyggere et offer (i den grad man kan kalle noen som får skrubbsår for et virkelig «offer») for det som skjedde i andre land.

Dette måtte føles forvirrende for politikere som allerede har gått på barrikadene med: «Nå skal finansfolka betale!». Dessverre er det imidlertid slik at signaler som ikke kommer forbi reptilhjernen er dømt til binært utfall. Reptilhjernen kan kun fatte beslutning om «flukt» eller «kamp». Siden det første vil være å innrømme manglende kunnskap og politisk nederlag er svaret gitt.

Politikerne stormet frem og har foreslått regler for bonuser i Norge som er enda strengere enn tiltakene som er fremmet i de landene hvor finanskrisen faktisk oppstod. Snakk om handlekraft! Dette må ha overføringsverdi. Neste gang vi for eksempel hører om en trafikkulykke i et land med fri fart på motorveiene, kan Samferdselskomiteen fremme forslag om å redusere hastigheten på norske motorveier til 60 km/t. Ingen grunn til først å granske norske forhold eller årsak.

Alle er tjent med en større grad av langsiktighet og et mer robust finansmarked globalt, men vi har altfor høye tanker om oss selv hvis vi tror at dette løses gjennom særregler for en håndfull arbeidstakere i Norge.

Erfaringen fra finanskrisen viser at enkelte banker var blitt så store at de truet hele det globale banksystemet under finanskrisen. Denne bekymring er adressert av EU ved at bonussystemene skal tilpasses foretakets størrelse og virksomhet. Dette er genialt i forhold til å holde igjen veksten til store aktører gjennom å gjøre det mer lønnsomt for flinke folk å begynne i mindre foretak. I tillegg til at dette sprer risiko, bidrar det også til kunnskapsoverføring. Finanskomiteen har ikke sett verdien av noe av dette.

I EU fokuseres bonusbegrensningene på ledelse og ansatte som i vesentlig grad kan påvirke foretakets risiko. I Norge ønsker man å fjerne «vesentlig». Det var de store aktørene som måtte hjelpes i finanskrisen. Ingen brydde seg døyten om mindre finansforetak gikk overende. Man vil med andre ord fortsette å straffe innovasjon i Norge.

Her til lands ønsker man at hovedelementet i belønningssystemet skal være fastlønn. Med andre ord mindre bonus i forhold til fastlønn. Dette betyr økte faste kostnader for bedriftene. Konsekvensen av dette blir at det er svært vanskelig å starte noe nytt (konkurransevridende i forhold til de som allerede er etablert) og også at det vil typisk kun være de største aktørene, eksempelvis «statseide» DnBNOR, som har råd til å tiltrekke seg de beste hodene. Dette vil igjen bety polarisering, noe som er stikk i strid med den internasjonale intensjonen.

At halvparten av lønnen må utbetales i form av aksjer betyr at eksterne eiere vil bli utvannet i tillegg til skatteutfordringer for den som mottar aksjer i stedet for penger.

Alt dette er et resultat av ryggmargrefleks hos norske myndigheter og politikere. Jeg innser nå at vi i stedet for å klage på resursbruken neste gang en komité flyr første klasse tvers over planeten for å studere redikkdyrking eller sandforflytting under en scirocco, tvert imot bør oppfordre dem til å bli borte lengre.