Misforstått diversifisering

Det er mulig at den anbefalte porteføljen kan sikre økonomien til vedkommende mot effektene av et snøras i Finnmark, men neppe mot en nedgang i verdensøkonomien.

Forleden hadde jeg glede i å møte en voksen person som hadde blitt tildelt en betydelig formue. I anledningen av tildelingen hadde vedkommende hatt møte med flere banker og finanshus om hvordan disse pengene best kunne investeres.

Tildelingen var av en slik størrelse at vedkommende kunne leve godt av rentene selv med dagens lave rentenivå. Forankret i dette ønsket ikke vedkommende investeringer som kunne ha høy risiko. Store tap kunne både tidsmessig og praktisk være en betydelig utfordring å hente inn igjen. Poenget var å oppnå en avkastning som var litt høyere enn bankrenten.

Problemstillingen er ikke ulik den som pensjonskasser er stilt ovenfor. Store tap, permanente så vel som midlertidige, forringer deres mulighet til å opprettholde sine pensjonsforpliktelser overfor kundene. Sistnevnte har gjennom hele livet gitt dem en andel av sine lønninger nettopp for at de skal være sikret en fremtidig inntekt.

Dersom en pensjonskasse ikke klarer å levere det den lover, ville dette kunne få dramatiske konsekvenser for pensjonistene. Det tillates derfor eksempelvis ikke at pensjonskasser sitter på investeringsporteføljer som kan halvere seg i verdi på kort tid. På grunn av den samfunnsmessige betydningen er pensjonskassene underlagt offentlige regler og overvåket av myndighetene.

Det samme skal finansrådgivere være. Både de som sitter i bankene og de som sitter utenfor. Her finnes også et markedsdirektiv som heter MiFID som ble vedtatt på høsten i 2007.

Jeg var derfor forbauset over rådene  nevnte person hadde mottatt. Ikke bare fordi rådene dreiet seg utelukkende om å kjøpe aksjer, men i større grad over hvilke forslag til diversifisering som ble gitt med hensikt på å senke risikoen for kunden.

Hensikten og formålet med diversifisering er udiskutabelt for å senke risiko. Dette har blitt en større utfordring med årene ettersom globalisering og forbedringen i kommunikajonsteknologi har gjort at vi reagerer mer samtidig og likt enn vi gjorde tidligere.

Konsekvensen av dette er at det ofte blir «trangt i døren» når noe går galt. En faktor som forsterker dette ytterligere er at det idag er langt mer vanlig at investeringer og porteføljer belånes. Ofte med en høy belåningsgrad.

Effekten dette har når man begynner å tape er at man rask tvinges til å likvidere investeringene. Hvis belåningen er på porteføljenivå, må alle plasseringene reduseres. Dette betyr at også tradisjonelle sikringsinstrumenter i perioder oppfører seg motsatt av hva man hadde forventet.

Felles for investeringene til de nevnte rådgiverne var at de ikke bestod av et eneste sikringsinstrument eller av aktiva som kunne diversifisere risiko. Forslagene bestod utelukkende av at alt skulle plasseres i aksjefond.

Diversifiseringen bestod i at formuen skulle fordeles over ulike regioner: Ett norsk aksjefond, ett som investerte bredt internasjonalt, samt ett utelukkende rettet mot aksjer i fremvoksende markeder. Dette skulle angivelig gi en god nok risikospredning til at kunden kunne føle seg trygg.

Det er mulig at den anbefalte porteføljen kan sikre økonomien til vedkommende mot effektene av et snøras i Finnmark, men neppe mot en nedgang i verdensøkonomien.

Ser man bort fra geografisk risiko som f.eks et statskupp i Norge hvor alt ble nasjonalisert, har man ved den foreslåtte porteføljen oppnådd svært liten diversifisering. Tvert imot har man konsentrert hele sin risiko rundt utviklingen i verdensøkonomien. Det er en nemlig en meget signifikant og stabil positiv korrelasjon mellom samtlige av de foreslåtte komponentene i investeringsforslaget.

Følger man virkelig MiFID-påleggene som rådgiver når man anbefaler en voksen arving som klassifiseres som «Ikke-Profesjonell» i henhold til regelverket, å reelt sett putte alle eggene sine i én kurv?

Målt over de siste 5 årene ville man ha hatt et moderat tap på å eie en slik portefølje. I tillegg ville man ha tapt alternative renteinntekter i perioden. Dette høres i grunnen ikke så dramatisk ut, men studerer vi utviklingen underveis ser vi at investoren hadde måtte tåle en halvering av sine verdier.

En slik utvikling ville ha vært et så betydelig brudd med forutsetningene for investeringen slik at kunden gjerne kunne ha valgt å realisere tapet av frykt for å tape mer av midlene. På dette nivået var det nemlig et spørsmål om de gjenværende verdiene var store nok til å kunne leve av fremover.

Innløsning av aksjefond var rekordhøyt på dette tidspunktet, noe som absolutt gjenspeiler at mange var opptatt av å redde de gjenstående verdiene. Det hjalp heller ikke saken at media var fulle av dystre spådommer.

Én ting er fullstendig åpenbar og det er at «diversifiseringen» over norske og internasjonale (utviklede og emerging) aksjer ikke var en diversifisering av risiko, men en akkumulering av risiko. Altså det motsatte.

Historikken referert til her har funnet sted i løpet av de siste 5 årene, ikke for generasjoner siden. Hadde det vært sistnevnte kunne man i det minste ha unnskyldt unge rådgivere for å ikke ha kjent til den. Vi må imidlertid anta at om man kaller seg rådgiver idag, så har man erfaring og utdannelse nok til å ikke kunne hevde at man ikke kjente til utviklingen de siste årene.

Etter finanskrisen er det publisert en rekke forskningsrapporter som viser hvilke effekter lav rente og mulighetene for store finansielle svingninger har for hvordan vi bør investere. Disse er enten ikke blitt lest av nevnte rådgivere, eller enda verre valgt fortiet.

Det at rådgivere i flere finansforetak ikke har reservasjoner mot å legge frem forslag som kan påføre Ikke-Profesjonelle kunder som ønsker lav risiko det motsatte, bare viser at Finanstilsynet fortsatt har en jobb å gjøre.

 



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

5 kommentarer to “Misforstått diversifisering”

  1. Peter Warren sier:

    Gull er opp for 12 året på rad og har til tross for dette vært det minst anbefalte aktiva i Norge. Råvareavdelingene hos nordiske banker og aktiviteten hos disse er så liten at de knapt er merkbare.

    For vår del har vi for tiden en rekke råvareposisjoner, alle beskrevet i ulike blogger. Gull er omhandlet i denne: http://www.peterwarren.no/2012/01/gull-det-enkleste-er-ofte-det-beste/.

    De fleste som anbefaler råvarer i Norden er aktører som selv ikke er aktive, men som ønsker å selge råvarer i form av høymarginprodukter (CFD).

    /Peter

  2. Peter Warren sier:

    Hei Hans,

    Jeg tror det er litt for at man ikke ser «skogen for bare trær». Fokus har de siste årene ligget på strukturerte spareprodukter på grunn av de høye marginene.

    Større beløp er tapt i aksjer og eiendom enn i noen annen spareform. Aksjer regnes som «ikke-kompliserte spareproduketer» på tross av at nesten alle børsnoterte selskaper har belåning og produkter som er vanskelig å verdsette. Man tar langt større ukjent risiko i aksjekjøp enn man f.eks tar hvis man kjøpte en råvare direkte.

    Her er det også snakk om hvilket virkelighetsbilde myndighetene ønsker at vi skal ha. Kjøp av aksjer har den fordel at det kan bidra til å gagne samfunnet. Det samme kan man argumentere ville være tilfelle hvis investorene klarte å beholde sparepengene sine.

    Dessverre er sistnevnte sekundært.

    /Peter

  3. Hans sier:

    Hei Peter.

    Hvorfor blir ikke slike rådgivere overvåket nøyere? Slipper man for lett unna med å gi slike råd?

  4. dolittle sier:

    Hva med gull som diversifisering?

    ädelmetallerna kan vara på väg mot en ny vår. Det anser Handelsbankens råvaruexperter. På fredagen gjorde banken, som är störst på råvaruhandel i Norden, en helomvändning i sin syn på ädelmetaller.

    di.se
    går ikke an å lenke

  5. Thor Hansen sier:

    Hei.
    Håper at du snart tar opp temaet om at bankene utsteder nye penger.

    Her er en liten film som kaster lys over saken: http://www.simondixon.org/tedx-simon-dixon-changing-the-rules-of-banking/2012/04/18/