A Tale of Three Markets

Korrelasjonen mellom aksjer, råvarer, statsobligasjoner i PIIGS-landene og euroen har de senere årene vært så høy at hele denne gruppen har fått betegnelsen «risky assets». Risikable aktiva på norsk.

Kort sagt har dette betydd at alle har beveget seg i samme retning. Diversifiseringseffekten av å spre investeringer over flere av de nevnte har vært like dårlig som om man sprer sine investeringer over flere norske aksjefond. Tilfellet Clavis i denne uken får bli et tema i en egen blogg.

Utfordringen til alle som er opptatt av risiko og samtidig skulle være investert, har vært å finne aktiva som har gitt positive diversifiseringsegenskaper. Statsobligasjoner i noen få land har virket, men til gjengjeld har renten på disse vært så lav at penger på bok i mange tilfeller har vært et bedre alternativ.

Et annet alternativ har vært å beskytte hele eller deler av porteføljer ved å kjøpe salgsopsjoner. Utfordringen har her vært at de fleste er allergiske mot å betale en forsikringspremie på sin midler. Man er livredd for at en liten kostnad skal medføre at man får lavere avkastning enn andre dersom alt går bra. Flertallet av institusjoner som anvender opsjonsmarkedet gjør derfor det motsatte, nemlig selger forsikring til andre og håper at ikke noe skal skje slik at de kan inntektsføre forsikringspremien. Dette er også verdt en selvstendig blogg.

Den senere tiden kan man imidlertid glede seg over at korrelasjoner har falt og diversifiseringseffekten steget. Eksempelvis har utviklingen på italienske statsobligasjoner og europeiske aksjer sluttet å gå i takt. Midten av september i år var toppunktet for den europeiske aksjeindeksen Eurostoxx 50 og den har siden falt 5%. Italienske statsobligasjoner, BTP, har i samme periode steget 2%.

ECBs sentralbanksjef Mario Draghis løfte om ubegrenset kjøp av periferilandenes obligasjoner, dersom de oppfylte visse vilkår, ligger selvsagt bak dette. Det sagt så har verken de aktuelle landene oppfylt disse vilkårene eller Draghi kjøpt obligasjoner.

I valutamarkedet har euroen mot dollar brutt med tidligere mønster. Valutaparet som har pleid å følge aksjemarkedet, har de siste dagene beveget seg oppover til tross for fallende aksjer. Det samme har vi sett i japanske yen.

Felles for valuta- og rentemarkedet er at de er langt større enn aksjemarkedene. Bare det gjør dem verdt å følge med på.

Spørsmålet er om divergensen vi nå ser i disse markedene i forhold til aksjemarkedet er av noen betydning. Denne bloggen har tidligere påpekt at markedsaktiviteten forut for annonseringer og intervensjoner har indikert at «noen» på forhånd har blitt tipset om det som skulle skje. Jeg holder fast ved dette og etterhvert har også dette blitt tema i den internasjonale finanspresse. Noen ganger er dette gjort åpenlyst, andre ganger har det kommet som en «glipp«.

I en tid hvor mediene er fulle av gjeldskriser og nærstående finansielle utfordringer, kan det finnes en rekke forklaringer på hva disse nevnte divergensene skyldes. Eksempelvis viste AAII-tallene i går at kun 28.8% av amerikanske investorer tror aksjemarkedene skal opp fra disse nivåene. Flukten fra aksjer har pågått i hele år til tross for oppgangen. Nettoinnløsninger i amerikanske aksjefond har så langt i år vært på $467 milliarder.

Endringen i korrelasjon mellom aktivaklassene kan uansett være verdt å være oppmerksom på. Om ikke annet kan man glede seg over at diversifisering synes å virke igjen.

 



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Kommentarfeltet er stengt.