Fokus på Fokus

Kundene som gikk til sak mot Fokus Bank for at banken skal ha villedet dem med råd om å kjøpe et finansielt produkt som gikk svært galt, tapte forrige uke i Høyesterett. Norske kunder hadde tilsammen investert svimlende 2.4 milliarder kroner i dette produktet. Penger som gjennom Høyesteretts kjennelse nå er tapt for alltid. Det hele synes ikke bedre ved at man vet at banken og dets selgere tjente titalls millioner kroner på produktet.

Banken ble frifunnet til tross for at den hadde hevdet at produktet var nærmest risikofritt, noe ettertiden viste at var langt fra sannheten.

Fokus Bank hadde nemlig informert sine kunder om at det var 95% sannsynlig at avkastningen på produktet «Senior Bank Loans Linked Note 2007-2010», ville ligge mellom 6.2% og 24.8% per år i produktets løpetid.

Ikke rart mange gikk mann av huse for å låne penger av Fokus Bank for å kjøpe dette. I ettertid viste det seg at Fokus Bank hadde regnet feil og skulle ha oppgitt årlig avkastning mellom 3% og 27.8%, med 95% sannsynlighet. Et litt større spenn med andre ord, men sannsynligvis ikke nok til å få kundene til å ombestemme seg.

I utgangspunktet kan det synes både underlig og svært urettferdig at en bank og dets ulastelig antrukne rådgivere med millionlønninger, ikke må ta økonomisk ansvar når utfallet blir så langt fra den oppgitte sannheten.

Utgangspunktet er imidlertid feil. Ikke på grunn av den lille skriften i prospektet hvor Fokus Bank hadde fortalt kundene at «Produktet kunne gå i null ved en ekstrem situasjon». Heller ikke fordi regnestykket med sannsynlighetene de oppga allerede var feil da disse ble oppgitt. Og heller ikke fordi finanskrisen var en «ekstrem og ekstraordinær situasjon» som Høyesterett tydeligvis mente banken ikke kunne forutsi.

I rettsaken kom det riktignok frem at det var grunnlaget for beregningen som gjorde at banken bommet. Det som ikke kom frem er at det er norske myndigheter som pålegger banker og finansforetak å benytte en modell som enhver erfaren og oppegående finansaktør vet er feil.

Finansbransjen er nemlig pålagt å oppgi standardavvik/volatilitet til potensielle kunder på de fleste produkter. Dette gjelder fond så vel som mer eksotiske produkter.  Når denne målingen er basert på en virkelighet som ikke eksisterer i finansmarkedene (nemlig at avkastning er normalfordelt), er også utregninger basert på denne av liten verdi for kundene.

Gjennom dette pålegget har myndighetene satt sitt kvalitetsstempel på beregningen og dermed også på resultatet man fremlegger. Dermed er det fullt mulig at oppegående ansatte i Fokus Bank kunne ha ment beregningen var tull, uten at dette ville ha spilt noen rolle. Pålegg er pålegg og ingen ønsker å miste konsesjonen for å være i brudd med slike.

Kvantitativt oppegående mennesker har visst at finansiell modellering på basis av normalfordeling har vært feil i alle fall siden høsten 1987. Tyve år senere ble boken «The Black Swan» publisert. En bok som nettopp påpekte manglene og feilene ved å bruke denne type fordeling til risikoberegning. Boken viser også tydelig at det er umulig å beregne fremtidig avkastning eller risiko med desimaler. Selv tallet foran komma er umulig å beregne med noen grad av nøyaktighet. Ironisk nok ble denne en bestselger samme år som Fokus Bank la det nevnte produktet ut for salg.

Til tross for erfaringene fra 1987, 1998, 2000, finanskrisen, nevnte bestselger og den omhandlede dommen i Høyesterett, er det ikke kommet et eneste forslag om endring i pålegg om bruk av normalfordeling og tilhørende standardavvik.

Avkastningen i eksempelvis aksjemarkedet har alltid fremstått som normalfordelt i årene like før kriser har oppstått, for deretter ha demonstrert nettopp hvor lite dette var verdt. Et utmerket eksempel på dette var da Oslo Børs falt over 65% i 2008. Et fall som ifølge normalfordelingen kun skulle finne sted én gang hvert 10.000 år. For å sette dette i perspektiv falt aksjemarkedet 56% fem år tidligere.

Pålegget om å benytte normalfordeling kan muligens gagne finansbransjen hva gjelder muligheten for ansvarsfraskrivelse, men vil samtidig garantere at vi får nye kriser i fremtiden. Ansvaret sitter imidlertid hos ansiktsløse mennesker i offentlige stillinger. Ansiktsløse mennesker som slipper å ta ansvar eller erstatte de som har tapt alle sine sparemidler.

Siden Fokus-produktet var pakket inn som sertifikater var det heller ingen begrensning for hvor mye eksempelvis pensjonskasser kunne og kan investere i slike. Det samme gjelder i utgangspunktet aksjer og obligasjoner. Andre produkter, som erfaringsmessig har vist seg å være langt mer stabile i krisetider, har imidlertid de ansikstløse bestemt at pensjonskassene kun kan plassere 1% av sine midler i.

Mens vi er inne på pensjoner, vil startsskuddet for Fritt Investeringsvalg sannsynligvis bli avfyrt neste år. Menigmann skal nå selv få anledning til å velge hvilke finansprodukter man ønsker å spare i. For å «hjelpe» med beslutningen har Finansnæringens Fellesorganisasjon kommet med et partsinnlegg på vegne av sine medlemmer. Modellen som er lagt til grunn er basert på nøyaktig samme forutsetning som Fokus Bank benyttet.

For at man skal være sikret å komme til svaret man var ute etter, oppgir organisasjonen i tillegg lavere volatilitet enn det som har vært observert i markedet. Sagt på en annen måte, gis det inntrykk av at risikoen er lavere enn den har vært.

Slike kalkulatorer er ment å gi pensjonsspareren mulighet til selv å beregne sin avkastning, risiko og derigjennom fremtidige pensjon. I modeller vi har sett blir utfallet dramatisk forverret når riktige-, fremfor ønskeverdiene til aktører som først og fremst har som mål å selge sine egne produkter, legges inn. Dette skjer rett fremfor øynene til myndighetene uten at det reageres.

Her finnes lenker til tre artikler som påpeker dette.

Et langt enklere metode ville være å gjøre finansbransjen ansvarlige for all informasjon og løfter de gir til sine kunder. Ikke noe komplisert matematikk eller mulighet for ansvarsfraskrivelse i liten tekst. Kun at man må stå for det man sier.

Finanshusene ville ikke tørre å love annet enn det de selv kunne stå inne for og kundene ville således få et langt bedre rettsvern. Finansmedia ville slutte å kaste bort spalteplass på aktører som lover usannsynlig avkastning og heller gå tilbake til å rapportere fakta. Useriøse aktører og selgere ville raskt velge andre yrker eller risikere straff. Til og med jobben til myndighetene og domstolene ville bli langt enklere. Vi ville kort sagt få en bedre verden.

Tenk om du var den som innførte noe så enkelt og bra Sigbjørn!

Chartet viser den virkelige avkastningsfordelingen på en ING Senior Bank Loan-portefølje i 2008. Denne er målt på ukebasis og er til forskjell fra Fokus’ produkt ikke belånt. Man kan bare forestille seg utslagene og konsekvensen dersom dette produktet var kraftig belånt. Det fremkommer forøvrig både visuelt og på chartet at avkastningen ikke er normalfordelt. 

 



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

6 kommentarer to “Fokus på Fokus”

  1. Peter Warren sier:

    Poenget i boken er at det finnes ukjente faktorer, «unknown unknowns» som Donald Rumsfeldt kalte dem, som gjør fremtiden umulig å beregne med noen form for matematisk presisjon.

    Les boken og vurdér selv.

    /Peter

  2. erik røys sier:

    Underlig dette med «svarte svaner» og derav følgende umulighet av å beregne fremtidig avkastning med nogenlunde sikkerhet.Abel beviste jo at f.eks umuligheten av å beregne potensligninger med x av høyere grad.Jeg trodde det bare var i matematikken at en deduktivt kunne bevise noe slikt.I boken du refererer til hevdes det altså at det er umulig å bevise fremtidig avkastning nogenlunde nøyaktig.Er det slik at en teori som dekker dette er uhyre vanskelig å utvikle eller er det umulig?Eller sagt med andre ord.Er beviset i denne boken et almengyldig bevis?Er noe skeptisk.

  3. Peter Warren sier:

    Jeg tror mer på at det er menneskets behov for å rasjonalisere. De fleste synes det er ubehagelig å måtte forholde seg til faktorer som ikke kan beregnes med to streker under svaret. Paradoksalt nok er det nettopp oppdagelse av det ukjente som har ført planeten videre.

    /Peter

  4. erik røys sier:

    Det er underlig at dette med normalfordelt avkastning opprettholdes i vitenskapen ,når empirien ikke stemmer med teorien.De «ansiktsløse» kan en kanskje ikke skylde på-de er ikke vitenskapsfolk.Sier dette noe om hvor vanskelig det er å kaste en etablert vitenskapelig teori over bord?

  5. Peter Warren sier:

    Hei Lars,

    Jeg er enig med deg at det ikke er bare én enkelt institusjon som har skylden når noe går galt. Ikke desto mindre er det myndighetene som må ta ansvar for at de pålegger finansinstitusjonene å oppgi risikodata fra en modell som man på forhånd VET at ikke holder mål.

    Når det gjelder strukturerte produkter generelt, har jeg ikke noe imot slike. Det jeg har mye imot er at finansinstitusjoner som løy til kundene om hvor mye sistnevnte betalte for produktene. Man kan gjerne diskutere hvorvidt det er moralsk av et finansforetaket å ta 25% margin for å sette i sammen et slikt produkt, men dette er ikke essensen. Poenget er at mange løy og sa marginen var langt lavere. Selv etter at Finanstilsynet påla finansforetak om å opplyse riktige kostnader var det to foretak som nektet å gjøre dette.

    Den største av disse foretakene oppga at de hadde disse produktene på egen bok og at det derfor var umulig for dem å vite hvor mye de tjente. Dette godtok myndighetene uten å sjekke. Hadde nemlig dette vært tilfelle så skulle foretaket ha blitt pålagt et mye høyere kapitaldekningskrav enn de hadde. Dessverre klarte ikke myndighetene å fullføre et resonnementet, sjekke fakta og enten «call their bluff» eller ilegge dem vesentlig høyere kapitaldekningskrav.

    Et annet poeng er at jo høyere omkostninger man betaler, desto mer skulle til for at investorene tjente penger. Det er i denne forbindelse et paradoks at Norge har et av verdens minste børsnoterte opsjonsmarked, men at vi svært store (i forhold til markedet) når det gjaldt å kjøpe OTC-opsjoner i de strukturerte produktene. Forskjellen var at finansforetakene tjente voldsomt mye mer på å selge de sistnevnte. Siden de ikke ble omsatt i et åpent marked var det umulig for kundene å forstå hvor mye de betalte. Følgelig var det sistnevnte som ble tilbudt til kundene. «Rådgivere» anbefalte sine kunder å trekke sparepengene sine ut av lavmargin-produkter og anbefalte i steden produkter selgerne selv tjente mest på. Det er helt opplagt at en rådgiver her seiler under falsk flagg.

    Produktet er det som sagt ikke noe galt i, men det var finansforetakenes kortsiktige grådighet som til slutt ødela dette markedet og med det også tilliten. De fleste kjøperne var ikke oppegående nok innen finans til at de forstod at de ble lurt.

    At det også finnes kunder som visste hva de drev med er riktig, men jeg vil påstå at disse var i mindretall. Det finnes også langt enklere finansprodukter som investorer kjøper og heller ikke forstår risikoen de løper.

    /Peter

  6. Lars sier:

    Hei Peter,

    Jeg er stort sett enig i alt du skriver. Det er allikevel et tankekors at man i debattene etter oversalget av strukturerte produkter bruker den råeste retorikken til å legge all skyld på selger. Tror du ikke en del av de ulastelige antrukne faktisk trodde på sine egne produkter? De så jo at produktene virket? De fleste av de bløffet ikke – i ettertid viste det seg bare at de tok feil, på samme måte som kjøper gjorde. Det er et element av formildende omstendighet i det.

    Det fasinerende her er hvordan vi snakker om «de stakkars» kjøperne som ble lurt. Kjøperne av denne type spareprodukter var stort sett godt voksne mennesker med god økonomi og fast jobb. Når disse skal ut å kjøpe ny sofa eller en duppeditt som koster noen tusen kroner så er det ikke grenser til research man gjør. Pristjenester på nettet skal sjekkes, det diskuteres med venner, man studerer brosjyrer og spesifikasjoner og flyr fra butikk til butikk. For ikke å snakke om når vi skal kjøpe noe så kostbart som en ny bil. Da bør vi kunne det meste på rams slik at vi føler oss trygge og kan skryte av kunnskapen vår om hvor godt kjøpet var.

    All denne researchen er ikke så viktig der vi skal putte de store penga. Da gir man av en eller annen grunn helt blaffen. Da lar man seg sjarmere av 23-åringen med det flotte smilet og den flotte dressen. Tillitten vokser proposjonalt med antall fremmedord han bruker og jo mindre vi forstår jo mer øker lysten til å virkelig å investere hardt. All In !!

    Mitt inntrykk er at de fleste kjøperne av disse produktene fortsatt ikke tar selvkritikk. Antagelig kommer de til å gjøre noe tilsvarende igjen senere, da mot en annen selger med et produkt som er pakket inn noe annerledes. En «investor» som ikke går inn i produktet og gjør en sakelig risikovurdering vil gjøre store feil over tid. Man kan ikke bare skylde på selger, de har en helt naturlig agenda – de skal tjene penger. Det skulle bare mangle.

    Holdningskampanjer eller blogger som dette vil aldri nå frem til de store massene, tilsvarende feil vil bli gjort igjen og igjen og igjen.

    Mitt poeng er at det sitter mennesker i alle ledd. Investoren, megleren, selgeren, banksjefen og den ansiktsløse offentlige ansatte er mennesker med mye av de samme feilene. Vi er alle sammen likere enn vi liker å tenke på, vi har bare forskjellige roller og ståsted. En analyse som legger all skyld på en gruppe etter noe slikt mener jeg blir for grunn.