Arkiv for ‘Råvarer’ Category

Forskjellen mellom beste og dårligste fond i 1. kvartal var på hele 24%

tirsdag, 4. april, 2017

Resultatene fra årets første kvartal er nå inne og disse utmerker seg med å være stikk imot forventningene.

Det var de utskjelte markedene som investorene i lang tid hadde flyktet fra som ble vinnerne, mens de som «garantert» ville stige kraftig gjorde nær ingenting.

Sistnevnte skjedde til tross for at investorer pøste nye penger inn i disse.

Av naturlige årsaker skjedde det samme på fondssiden. De utskjelte og upopulære ble de ledende og vice versa.

Sølv, som alle skulle kjøpe nær $50 per oz i 2011, falt så lavt som $14 per oz i 2016. I første kvartal steg det edle metallet 14.79%. Gull steg 8.33% og kobber 6.25%.

Olje som var forventet å stige til $70-$80, endte i stedet på $53. Ned 6%.

Fremvoksende markeder som, skal vi tro media veldig få hadde tro på, fosset frem som vinneren med 12.5% avkastning. Skagen Kon-Tiki steg 12.95%.

Europeiske aksjer, som har vært upopulære pga av frykten for at EU er i ferd med å gå i oppløsning, steg 5.4% (STOXX Europe 600). De 50 største selskapene i Europa steg i gjennomsnitt 6.39%.

Oslo Børs steg 0.58% til tross for hallelujastemningen ved årsskiftet. Kjedelige amerikanske statsobligasjoner ga høyere avkastning.

Forte Trønder, fondet som i en rekke år har hatt en fantastisk utvikling, var ned 11.26%.

I takt med fremragende resultater har forvaltningskapitalen økt dramatisk i dette fondet den senere tid.

Forvalteren har vært svært dyktig med å finne gode selskaper i Midt-Norge som var oversett av analytikerstanden. Dette, samt tendensen til at investorer helst putter sine sparepenger i det som allerede har steget, har bidratt til en reprising av regionen.

Til tross for oppgangen i europeiske aksjer har kursforsikring på europeiske aksjer blitt vinneren de siste to ukene. Den europeiske «VIX’en» har nemlig steget over 60%.

Det kan være verdt å merke seg.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Penger på gaten

fredag, 10. mars, 2017

Denne bloggen har to ganger på relativt kort tid påpekt forskjellen mellom utviklingen i oljemarkedet og oljeanalytikernes forventninger.

Prognoser laget av oljeanalytikere danner forventninger og innspill til alt fra statsbudsjetter til planer for refinansiering av kriserammede selskaper innen oljeleting.

Oljemarkedet har i lang tid vist en klar skepsis til alle optimistiske prognoser. Ett eksempel på en slik prognose var en forventning om $100 per fat i 2020. Selv de pessimistiske synes å mene den minst skulle være $75 på dette tidspunktet eller tidligere.

Inntil sist uke synes spekulantene også å tro på dette, ettersom tallene fra oljebørsen viste at disse satt med nær rekordstore oljeposisjoner.

Et antall store hedgefond ble da lei av å vente og benyttet den kritikkløse optimismen til å selge seg ut. Det fantes tydeligvis nok optimister i markedet til at nedsalget skjedde uten å legge press på oljeprisen.

Noen dager senere og etter et fall i oljeprisen på over 10%, er det allikevel disse som får skylden for det «uforklarlige» fallet.

Analytikerne håper at markedet vil overse at de har sovet i timen mens oljelagrene har steget jevnt og trutt til nivåer vi ikke sett på mange år.

Et annet alternativ ville være å se på utviklingen i oljeprisen og da spesielt forward-kurven og da spørre seg om det faktisk var grunn til all denne optimismen.

Kognitiv –lukking, –dissonans og –bias, kan forklare hvorfor dette ikke skjedde (mer om dette på Nordnet Live i neste uke.)

I mellomtiden registrerer vi at verken oljeprisfallet eller lagernivåene har lagt en særlig demper på de optimistiske prognosene. $93 fatet er den nye prognosen for hvor prisen skal ligge i 2020 (ned fra $100).

Hvis dette er sant, bør man løpe å kjøpe. Man kan nemlig kjøpe olje idag for levering i slutten av 2020 for under $53 per fat.

Det er 76% fortjeneste på mindre enn 3 år.

Jeg føler ikke at jeg stikker nakken for langt ut når jeg hevder at denne avkastningen i så fall vil være en god del bedre enn om man sitter med aksjer.

Penger på gaten?

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

70% av oljeformuen i aksjer?

torsdag, 2. mars, 2017

Det hevdes at langsiktig sparing i aksjer gir god avkastning. Det er ikke usannsynlig.

Andre hevder at langsiktig sparing i aksjer og spesielt passiv indeksforvaltning, gir den suverent beste avkastningen. Begge er feil.

For at de sistnevnte utsagnene måtte være sant, måtte det bevises at ingen annen aktivaklasse eller forvaltningsmetode har gjort det bedre.

Først måtte man definere hva man mener med «beste avkastning». Vi vet allerede at aksjer faktisk gir dårlig risikojustert avkastning, noe som betyr at den som skal plassere penger på denne måten ikke bryr seg om risiko.

Mange gjør ikke det etter nær syv år med aksjeoppgang.

Spør man imidlertid de som ble tvunget til å selge seg ut nær bunnen i 2008, vil man få høre en annen historie.

Det samme vil man få høre fra de som trodde på oppblåste fremtidsutsikter og kastet seg på internettboblen.

En annen ting man må ta stilling til er om påstanden om den beste avkastningen kun gjelder for enkelte land eller regioner.

Det japanske aksjemarkedet er eksempelvis fortsatt rundt 50% lavere enn det var for 26 år siden.

Kanskje japanske aksjesparere får tilbake alle sparepengene sine før neste istid, kanskje ikke.

De få som kan huske så langt tilbake, vil erindre at ingenting var mer trygt enn japanske aksjer. Alle hev seg på. Det samme gjaldt det japanske eiendomsmarkedet. Ingen av disse markedene mente man kunne falle.

Toppen ble nådd samtidig med at den Britiske Ambassade i Tokyo solgte sine to tennisbaner til en utbygger for $150 millioner. Det var mye penger i 1989.

I Japan har faktisk noe så trygt som statsobligasjoner gitt overlegent bedre avkastning enn aksjer.

Siden vi vet at løftet om bedre avkastning ikke gjelder i alle land, må vi derfor velge å tro at Norge er et av de utvalgte landene hvor denne påstanden gjelder.

Kanskje er det det, kanskje ikke. Den som lever får se.

Aktiv forvaltning er blitt en uting. Den er kostbar. Som regel er den mer kostbar enn passiv forvaltning, men det er ikke her man trår feil.

Man trår feil når man forventer at hvem som helst kan drive aktiv forvaltning med gode resultater. Noen kan være bedre enn gjennomsnittet, ikke alle. Man må derfor ta jobben med å finne de gode.

Noen aktive forvaltere krever en andel av den gevinsten de skaper. Så lenge denne er skapt på annen måte enn ved kun å øke risikoen, kan dette være fornuftig. Det er også en opplagt fordel at de tror nok på egne ferdigheter til at de selv legger penger på bordet.

Oljefondet har tidligere allokert penger til eksterne forvaltere som fondet selv sa leverte «eksepsjonelt gode resultater». Utfordringen ble at da tjente også forvalteren svært godt og det ble for mye både for de folkevalgte og media.

Riksrevisor Jørgen Kosmo uttalte den gang at det ville bli lite igjen av Oljefondet dersom fondet fortsatte å utbetale en andel av gevinsten.

En interessant og innsiktsfull observasjon.

Eksepsjonelt gode resultater vil ikke Norge ha dersom vi må dele gevinsten med de som ga oss den.

Det er et faktum at et antall forvaltere over tid har levert en avkastning til sine investorer som langt overgår aksjemarkedet. Dette gjelder absolutt, så vel som risikojustert.

De politisk motiverte kriteriene gjør imidlertid at slike utelukkes. Da er det bedre at man vedtar å i stedet øke risikoen i fondet dramatisk.

Et annet alternativ ville være å plassere en del av fondets midler i et fond som det engelske Winton. Fondet investerer i aksjer, renter og råvarer.

Siden fondet ble startet i 1997 har de gitt investorene en netto annualisert avkastning på 12.6%. MSCI World Stock Index har i samme periode gitt en annualisert avkastning på 5.7%.

1 milliard kroner investert i Winton siden oppstart ville idag være verdt 8.72 milliarder. Samme milliarden ville ha vokst til 2.75 milliarder dersom den var investert i globale aksjer. Differansen på nær 6 milliarder kroner kunne det blitt en del sykehjemsplasser av.

I Wintons snart nittenårige historie har fondet kun hatt tre år med negativ avkastning. Det største årlige verdifallet var i 2009, -4.6%. I kriseårene 2001, 2002 og 2003 var de opp henholdsvis 7.1%, 18.3% og 27.8%.

I 2008, da finanskrisen raste som verst og aksjemarkedene var ned over 50%, var Winton opp 21%. Godt å få med seg dersom man samtidig satt med aksjer.

Winton har idag $32 milliarder til forvaltning, en del av disse midlene kommer nettopp fra ulike lands statlige pensjonskasser.

Wintons investeringsstrategi er utelukkende drevet av statistiske, trendfølgende modeller. Det finnes med andre ord ingen der som følger anbefalinger fra meglerhus eller bryr seg om spådommer om markedet eller økonomi.

Forvaltningsforetaket ansetter ikke økonomer og finansanalytikere, men fysikere, statistikere og matematikere. I tillegg har de ansatt en gruppe med opsjonseksperter. Disse har som oppgave å konstruere strategier som bidrar til å dempe svingningene i porteføljen.

Winton er ikke alene innenfor denne kategorien. Det som kan sies om Winton er at de er blant de mest åpne om prosess og metodikk.

«At the end of the day» er det imidlertid de folkevalgte som bestemmer hvordan Norges oljeformue forvaltes. Forankret i sin størrelse har fondet adgang til det beste verden har å tilby av forvaltning. Oljefondet har også en administrasjon som er dyktige og erfarne nok til å skille klinten fra hveten.

Retningslinjene for forvaltningen bestemmes imidlertid politisk på basis av noen utvalgte data, stemningen i øyeblikket og det at man ikke skal betale noen for godt uansett hvor høy avkastning disse produserer.

Andelen aksjer i Oljefondet skal nå økes til 70%. Dette er først og fremst drevet av at politikerne trenger høyere avkastning. (Om enn aksjemarkedet noen gang hadde brydd seg døyten om hva politikere eller andre trenger.)

Desperat jakt på budsjettmidler har også resultert i forslag om å kutte ut den interne aktive forvaltningen.

Med indeksforvaltning ser man antagelig for seg at et mindre revisjonsselskap kan ta oppdraget.

Få husker idag at politikere og andre var nær panikk over verdifallet i 2008. Selv med en aksjeandel på 40% var det urealiserte tapet på 800 milliarder kroner. Det var nok til å få både politikere og media til å snuble over hverandre i hastverket med å finne noen å skylde på.

Det vi må ta til oss er at verdifallet i 2008 ble vesentlig redusert av verdistigningen på fondets obligasjonsportefølje. Med lavere rente og mindre obligasjoner i porteføljen vil man idag ikke kunne påregne i nærheten en lignende tapsreduksjon.

70% aksjer idag er derfor det samme som å gå «all in».

Alt annet like, vil fondet med dagens størrelse og 70% aksjer tape 2666 milliarder ved et aksjefall på 50%.

Hvis et papirtap på 800 milliarder skremte vannet av politikere og det norske folk i 2008, kan man bare forestille seg reaksjonene dersom beløpet var over tre ganger så stort.

Forsider med «Hver nordmann har tapt over en halv million!» ligger nok allerede og venter.

De som vil at Oljefondet skal øke risikoen, bør virkelig håpe på fortsatt godvær i aksjemarkedet..

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Oljemysteriet

onsdag, 22. februar, 2017

Tall fra det amerikanske finanstilsynet (CFTC) viser at spekulanter har rekordtro på en videre oppgang i oljeprisen.

Dette har forundret mange oljeanalytikere ettersom fundamentale data for olje den siste tiden har vært mindre positive.

Tallenes tale viser at det er først og fremst finansielle investorer som er positive, mens oljeindustrien er langt mer forsiktig.

Det som imidlertid er vanskelig å forstå er at hvis spekulanter er så optimistiske med hensyn til fremtidsutsiktene for olje, hvorfor utnytter man da muligheten til å sikre seg olje for levering i fremtiden med rabatt?

Prisen på olje for fremtidig levering er avhengig av forventet endring i tilbud og etterspørsel, omkostningene ved lagring og renten man betaler for å finansiere oljen man sitter med i perioden.

Dagens oljepris pluss nevnte kostnader frem til levering danner utgangspunktet for hva prisen på olje skal være for fremtidig levering.

Dersom olje for levering om 5 år var vesentlig høyere enn oljeprisen idag inkludert lagrings- og finansieringskost, vil det lønne seg å kjøpe olje for umiddelbar levering og samtidig selge denne oljen for levering om 5 år.

Så lenge alle kostnader var med i regnestykket vil differansen være en risikofri gevinst. Dette kalles arbitrasje.

Situasjonen idag er imidlertid motsatt. Ettersom oljen koster mindre for levering om 5 år enn den gjør idag, blir kjøperen «betalt» for finansiering og lagring i 5 år.

Man kan med sannhet spørre seg om hvorfor det er slik når finansanalytikerne er «sikre» på at OPEC og non-OPEC produksjonskutt skal tvinge oljeprisen oppover.

Hvis disse analytikerne har rett med hensyn til oljeprisutviklingen, er en slik mulighet hva man kaller «penger på gaten».

Det samme er det også for de som har reelt behov for olje.

Spørsmålet må derfor være om spekulantene og oljeimportører sover i timen, eller om produsentene vet noe som de forannevnte ikke gjør.

Infront-chartet viser prisen på olje levert i slutten av 2021.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Make Mexico Poor Again

onsdag, 25. januar, 2017

Mens «America has become greater again» etter presidentvalget, dersom vi legger amerikanske aksjer til grunn, har det motsatte vært tilfelle for nabolandet Mexico.

Løfter om sanksjoner mot amerikanske selskaper som produserer varer i Mexico og straffetoll som rammer andre utenlandske selskaper som velger Mexico som produksjonsland, har medført stor økonomisk usikkerhet for landet.

Landet skal mures inne ved hjelp av toll og betong.

Mange utenlandske selskaper har satt sine etableringsplaner i Mexico på hold, noe som har fått direkte konsekvenser for jobbmarkedet og økonomien i landet.

Den meksikanske pesoen har stupt i verdi og kunne teoretisk bidra til å dempe effektene av en tollsats. Tatt i betraktning av at dette vil redusere effektene av nettopp tollsatsen, er det lite trolig at valutasvekkelsen ikke vil bli tatt hensyn til.

Den blir tross alt ikke innført for å hjelpe meksikanerne, tvert imot.

Det har følgelig verken vært hyggelig å være meksikaner eller utenlandsk investor i Mexico siden november.

Også i Norge har denne nye proteksjonistiske holdningen vakt bekymring hos eksportører. Også Rederiforbundet ser økt risiko og mener Norge kan ende opp som en stor taper. Næringsminister Monica Mæland kaller dette for et «helt tydelig tilbakeslag».

Det er jammen godt slike negative synspunkter holder seg langt unna børsen.

Infront-chartet viser den meksikanske aksjeindeksen (blå) og den amerikanske S&P-500 indeksen (grønn) målt i US dollar.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Likhet for loven?

fredag, 20. januar, 2017

Financial Times meldte i går at den amerikanske storbanken Citigroup har fått en bot på $25 millioner for kursmanipulasjon, så kalt «spoofing».

«Spoofing» beskriver en stor kjøps- eller salgsordre som ene og alene legges inn for å påvirke markedet i en bestemt retning. Den som «spoofer» har med andre ord ikke til hensikt å utføre ordren. Målsettingen er utelukkende å manipulere kursen.

En storordre som er «falsk» og som plasseres på den ene siden i ordreboken bidrar til å gi et feilaktig inntrykk av tilbud og etterspørsel i markedet. Ordre som har slik hensikt er derfor ulovlig i de fleste markeder.

Det interessante i Citigroups tilfelle er ikke at banken er blitt bøtelagt. Bøtelegging av banker for markedsmanipulasjon og andre lovbrudd skjer tvert imot med stor regelmessighet.

Det interessante i akkurat denne saken er at amerikanske myndigheter nylig ga en privatperson $25.7 millioner i bot for samme forhold.

Synderen var den 39 år gamle inderen Navinder Singh Sarao. Herr Sarao drev med day trading fra gutterommet i huset til sine foreldre. Et hus som befant seg innenfor støysonen til Heathrow flyplass utenfor London. Sarao ble ifjor høst utlevert til USA fordi han hadde spoofet i mini-S&P (amerikansk aksjeindekstermin).

Citigroup fikk med andre ord en mildere bot enn denne privatpersonen. I tillegg slipper banken å innrømme skyld, til tross for at myndighetene hadde funnet det bevist at fem av bankens tradere systematisk hadde drevet med den ulovlige aktiviteten.

Det kan også være verdt å merke seg at ingen av bankens tradere ble straffet, mens Sarao i tillegg risikerer 30 års fengsel.

Vi må heller ikke glemme å nevne at banken fikk beholde fortjenesten fra den ulovlige aktiviteten, mens Saraos gevinst ble inndratt.

Utrykket «vernet bedrift» får således en helt ny mening når det snakkes om banker.

Likheten mellom banker og Indias hellige kuer er for øvrig slående. Begge får godt stell, til tross for at de gjør fra seg overalt.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Uenighet mellom markedene

onsdag, 11. januar, 2017

«Bare mørket er priset inn på forhånd, blir du rik mens andre tror de blir opplyst.» – Pål Ringholm

Råvareanalytikerne i Barclays Bank har i 15 år blitt regnet for å være blant markedets beste innen sitt fag. Sist uke publiserte de sine forventninger til 2017. Disse synes denne gangen å ligne mer på en bekymringsmelding enn en ordinær prognose.

I korte trekk er Barclays-analytikerne bekymret for en eksplosiv oppgang i mange industrielle råvarer. En oppgang ikke drevet av økt etterspørsel, men av redusert tilbud.

Tilbudssiden har blitt kraftig redusert ved at de fallende prisene vi har sett de siste årene har redusert lønnsomheten av utvinning og dermed også redusert takten.

Blant de viktigste makrofaktorene som kan påvirke et prissjokk i råvarer er faren for at Venezuela (olje) ikke lenger kan betjene sin nasjonalgjeld (sovereign default), sosial uro og opptøyer i Chile (kobber) og muligheten for en handelskrig med Kina (endring av handelsruter i Sør-Kinahavet).

Russland nevnes også. Dersom landet fortsetter sin militære aggresjonen mot Ukraina vil dette kunne påvirke Ukrainas jernmalmproduksjon negativt.

Kort sagt vil enhver økning i pris som utelukkende skyldes redusert tilbud bety økte kostnader. Kostnader som da ikke balanseres av tilsvarende inntekter.

Dette vil ramme bedriftene som kjøper inn råvarer, med mindre disse er i stand til å skyve kostnadene over på sluttbrukerne.

Dersom kostnaden kan skyves videre vil bedriftene være avhengig av at de høyere kostnadene ikke medfører redusert etterspørsel, ettersom dette vil forplante seg tilbake til bedriftene igjen. Da blir det fort et nullsumspill.

Generelt kan man si at høyere kostnader i en økonomi som er sårbar pga. svak vekst og lav etterspørsel, ikke er av det gode.

Det interessante oppe i det hele er at samtidig som råvareanalytikerne er svært bekymret, ser ikke aksjeanalytikere en eneste sky på himmelen.

Aksjeanalytikere kan vi daglige lese at ser intet mørke, bare blendene lys – den rake motsetningen av situasjonen som den dyktige kredittanalytikeren Pål Ringholm i går beskrev var oppskriften til høy gevinst.

For øvrig kan man merke seg at fjorårets vinner blant børsnoterte fond var en ETF som kun inneholdt selskaper som var kullprodusenter. Fondet steg 190%. Høyeste kurs for året ble notert like etter presidentvalget.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Et spørsmål om olje

mandag, 19. desember, 2016

“When all the forecasters and experts agree, something else is going to happen.” -Bob Farrell, Merril Lynch

I august 2013 påpekte denne bloggen et viktig avvik i oljemarkedet. Oljekontrakter med levering et godt stykke frem i tid handlet med en betydelig rabatt i forhold til dagens oljepris.

Benytter man ren finansteori så skal oljeprisen for fremtidig levering kunne kalkuleres ved å ta dagens oljepris og legge til lagringskost pluss renter i perioden.

Råvaremarkedet er imidlertid ikke et finansmarked og blir derfor også påvirket av prognoser for fremtidig tilbud og etterspørsel, inkludert sesongvariasjoner.

I tillegg er det slik at oljeselskapene i hovedsak handler innenfor de tre første leveringsmånedene, noe som gjør «bakenden» av kurven mindre likvid.

Det som var spesielt i august 2013 var at oljekontrakter for levering bare 1 år frem i tid ble handlet til 15% rabatt (på fagspråket kalt «backwardation») i forhold til dagens oljepris.

Gitt rente- og lagringskostnaden i perioden var dette oppsiktsvekkende billig og burde alene fått aktørene til å sette seg opp i stolen.

Dette skjedde imidlertid ikke. Årsaken var at «alle» på dette tidspunktet var enige om at oljen skulle videre opp. Dette kunne leses av ekspertuttalelser i media så vel som av posisjoneringen i oljemarkedet. Spekulantene stod for det meste av kjøpsinteressen.

Jo lenger man gikk ut på leveringskurven, desto billigere ble oljen. Oljekontrakter for levering i 2021 hadde en rabatt på hele 44%(!).

Fortsatt var det de færreste som reagerte over misforholdet mellom prognoser/forventning og faktiske markedspriser.

Historien som fulgte kjenner vi. Oljeprisen kollapset. Spotprisen bunnet ut først på $27 fatet i begynnelsen av dette året.

Oljekontraktene for senere levering var imidlertid aldri i nærheten av å falle tilsvarende. Kurven hadde for lengst skiftet fra backwardation til contango (fremtidsprisene høyere enn dagens pris).

Spotprisen idag er på $55 fatet, takket være løfte om produksjonskutt både fra OPEC og andre produksjonsland og spekulantenes andel av kjøpte oljekontrakter har steget dramatisk den senere tiden.

Det er derfor ikke uinteressant å se hvordan oljekontraktene for levering lenger ute i tid har reagert på dette.

Chartet under viser at Nordsjøolje for levering i 2021 faktisk har falt til tross av all uttrykt optimisme.

Dette har skjedd samtidig som den spekulative kjøpsinteressen totalt har økt betraktelig, noe som betyr at det er industrielle aktører og ikke spekulanter som selger olje lenger ute på kurven.

Situasjonen i skrivende stund er at markedet ikke har vært mer positiv til en oppgang i oljeprisen siden 2014 – like før prisen kollapset. Spekulanter har heller ikke sittet med så mange oljekontrakter siden samme tidspunkt.

Det kan følgelig være verdt å holde øye med oljekurven ettersom historien har vist at store endringer i denne kan være viktig.

En annen kuriositet i oljemarkedet som i disse dager har fått oppmerksomhet, er forskjellen mellom Nordsjøolje (Brent) og amerikanske olje (West Texas Intermediate – WTI). I forrige uke kjøpte en aktør over 40.000 opsjonskontrakter som vil tjene grovt dersom forskjellen mellom disse to oljekvalitetene krymper innen utgangen av 2018.

37.200 kontrakter ble handlet på bare to dager. Dette er det største opsjonsvolumet i oljemarkedet man har registrert over en slik periode i hele år. Fredag var differansen mellom disse to kontraktene $1.86 i favør av Nordsjøolje. Det er verdt å vite at forskjellen var så stor som $10 i begynnelsen av 2015.

Kort sagt finnes det nok av muligheter for de som ikke blindt vil henge seg på saueflokken.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Valutahandel helt uten risiko

torsdag, 8. desember, 2016

Tenk hvilken fordel som ligger i å bare kunne godta handler man tjener penger på og samtidig kunne nekte å godta de som går med tap.

Denne ønskedrømmen eksisterer idag. Tilsynsmyndighetene har nemlig tillatt banker å lage en slik ordning.

Se for deg at du ville kjøpe en aksje som hadde en selgerkurs på 73. Du plasserer musepekeren over kursen og kjøper ved å dobbeltklikke.

Rett etter stiger aksjen til 74. Først da får du vite at du ikke har fått kjøpt aksjen likevel.

Selgeren på 73 oppdaget at kursen steg rett etter at du kjøpte, annullerte handelen og solgte i stedet på 74.

Ren fantasi?

Dessverre ikke. Men markedet det er snakk om er ikke aksjemarkedet, men valutamarkedet. Det suverent største og mest globale av finansmarkedene, med en omsetningen på svimlende $5.1 billioner per dag.

Valutakurser bestemmer prisen på all internasjonal handel, råvarer og finansaktiva. Kursen på US dollar bestemmer eksempelvis prisene på flybilletter, shippingrater og annen frakt.

Den samfunnsøkonomiske betydningen av valutakurser er derfor uendelig mye større enn aksjekurser. Dette til tross er valutamarkedet langt mindre regulert enn aksjemarkedet.

Praksisen det refereres til ovenfor er mulig gjennom en funksjon som heter «last look».

Funksjonen var ment å beskytte banker som elektronisk stiller forpliktende kjøper- og selgerkurser i valuta mot en svikt i deres egne datasystemer.

«Last look» gir datasystemene deres 100 millisekunder på å kontrollere at kursene de er villige til å kjøpe- og selge valuta til ikke avviker vesentlig fra markedskursene på samme tidspunkt.

Med dagens kommunikasjonshastighet er 100 millisekunder mer enn nok for at en datamaskin kan forsikre seg om at alt er i orden. Faktisk er datamaskiner idag i stand til å gjøre dette på noen mikrosekunder (milliondelsekunder).

Mange teknologer hevder at dersom banker ikke har gode nok systemer til dette, så burde de ikke tillates å drive med elektronisk valutahandel overhode.

Det skulle imidlertid ikke ta lang tid før banker begynte å utvide «last look» funksjonen til noe langt mer dystert. Nemlig til å stjele kursgevinster fra kundene.

Dessverre skulle det gå flere år og en betydelig klagestorm fra kunder før myndighetene reagerte. Da dette endelig skjedde var det ikke tilsynsmyndighetene som reagerte, men Det Amerikanske Justisdepartementet (DOJ).

US Department of Justice ila Barclays Bank en bot på $150 millioner for misbruk av «last look» funksjonen.

Barclays utvidet bruken av last look-funksjonen til å svindle sine kunder ved å annulere handler der hvor kursen umiddelbart gikk i kundens favør. Banken tok selv denne kursgevinsten.

Kunden fikk kun bekreftelse på handelen dersom neste kurs var dårligere enn den kunden hadde handlet til.

Etter at skandalen ble avdekket av DOJ var valutamarkedet overbevist om at også europeiske tilsynsmyndigheter ville følge opp med gå hardt til verks mot praksisen.

Det er tross alt i Europa (London) hvor største delen av valutahandelen finner sted.

Ett år etter Barclays-boten har imidlertid ingenting skjedd. Mangel på tiltak fra europeiske tilsynsmyndigheter og sentralbanker har i stedet medført at praksisen er blitt vesentlig utvidet.

Enkelte banker har til og med utvidet sitt «last look» vindu slik at de har lenger tid på å vurdere om de skal ta transaksjonen fra kunden.

Går kursen feil vei får kunden handelen, gir den en gevinst stjeler banken denne fra kunden.

Jo mindre profesjonelle kundene er, desto lenger sitter banker og vurderer kursen.

Tyveriet og svindelen er systematisk og skjer rett foran øynene til tiltaksløse tilsynsmyndigheter. Vi snakker om små summer per transaksjon, men dette skjer millioner av ganger hver eneste dag.

Du får idag ikke kjøpt en valuta med mindre prisen fortsetter nedover eller den samtidig kan kjøpes til en lavere pris et annet sted i valutamarkedet.

Tilsynsmyndighetene har vist seg å være like udugelige her som de var når det gjaldt finanskrisen, LIBOR-skandalen, Madoff-svindelen, manipulering av gullprisen, sølvprisen og kraftmarkedet i USA, Deutsche Bank, Lehman Brothers og alle andre store skandaler som har fått utvikle seg.

Her er en liste over de største bøtene betalt av banker de senere årene.

Det eneste som får tilsynsmyndighetene til å engasjere seg er offentlig kritikk – helst fra politisk hold. Men enn så lenge har ingen politiker oppfattet «last look»-svindelen.

I mellomtiden stjeler banker penger fra næringslivet, hjelpeorganisasjoner og alle andre som må veksle valuta hver eneste dag.

Det siste nå er at den kommende amerikanske presidenten vil redusere reguleringen av banker ytterligere.

Det er ikke rart bankaksjer har gått til himmels.

sx7p Infront-chartet viser indeksen over Europas 600 største banker.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

«Gølva» – en film om utvikling

søndag, 27. november, 2016

I 1997 var det over 10.000 meglere på børsgulvet i Chicago. Idag er det knapt noen igjen.

Årsaken er at datamaskiner har tatt over. Datamaskiner kan raskere og mer nøyaktig gjennomføre handler. Investorer trenger heller ikke vente i mange minutter på å høre om de har kjøpt eller solgt.

Kjøps- og salgsordre står heller ikke lenger i fare for å mistes av meglerassistenter. Disse måtte ofte trenge seg gjennom kaoset av skrikende og gestikulerende meglere som stod mellom ordretelefonen og egne folk nede på gulvet.

Progresjon og utvikling har imidlertid alltid hatt en pris og meglerne på Chicago-børsen var intet unntak.

Årelang erfaring i å tolke kroppsspråket til meglerassistenter som besvarte telefonene utenfor børsgulvet og deretter signaliserte dem til sine meglere på gulvet, ble plutselig verdiløs.

Elektronikken medførte at ordrene i stedet ble sendt inn via terminaler fra meglerhusenes egne kontorer i børsbygningen.

Front-running (kjennskap til en ordre før den ble utført) hadde nemlig vært hovedinntektskilden til de som stod på gulvet og handlet for sin egen konto.

Håndsignalene til meglerassistentene fortalte dem ikke bare om det skulle kjøpes eller selges, men også hvor mye og til hvilken kurs.

Denne informasjonen ga traderne på børsgulvet både enorme gevinster og oppblåste egoer. Fordelene de hadde ble bagatellisert og følelsen av uovervinnelighet overtok.

Testosteron-nivået øker når vi vinner og bidrar til en adferd som gir større sannsynlighet for at vi fortsetter å vinne (Vinner-effekten).

Utfordringen er psyken. Hvis ikke den berusende følelsen som økt testosteron og dopamin gir oss kontrolleres, vil risikovilligheten bare fortsette å øke. Vi vil føle oss usårbare og uovervinnelige.

Vi innbiller oss at det er vi som styrer utviklingen og det føles derfor «logisk» å ta stadig høyere risiko.

En slik adferd har en 100% sannsynlighet for å ende galt.

Mange Chicago-tradere var kjent for å ville vedde på alt mellom himmel og jord. De ble ekstreme konkurransemennesker, en ytterligere effekt av høye testosteron-nivåer. Dette resulterte i at de utfordret hverandre både på- og utenfor børsgulvet.

Så lenge de hadde nok inntekter fra front-running, spilte det ingen rolle.

Denne tilværelsen skulle imidlertid brått forandre seg da børsen gikk over til elektronisk handel.

I årene etter at den elektroniske handelen overtok forsvant nesten alle av den gamle garden. Inntektene deres forsvant som dugg for solen da de ikke lenger hadde fordelen av å vite hva som var iferd med å skje.

Kun et fåtall hadde evne til å tilpasse seg den nye virkeligheten.

Heller ikke på Oslo Børs er det mange aktører igjen fra tiden før børsen gikk over til elektronisk handel.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS