Tre måneder med børsoppgang har, i likhet med tidligere tilfeller av det samme, hatt en tilsvarende eksponensiell utvikling på optimismen. Sommerens pessimistiske prognoser er nå byttet ut mot tilsvarende optimistiske, tiltross for at det makroøkonomiske bildet i hovedtrekk ser likedann ut.

Vi ønsker alle en positiv utvikling og bør også for samfunnets del ha denne innstillingen. En positiv innstilling bidrar til høyere forbruk og mindre sparing, noe som kommer næringslivet til gode og dermed også samfunnsøkonomien. Det bidrar også til høyere risikovillighet som, opp til en grense, gjør det samme.

Samtidig bør ikke dette være en unnskyldning for at vi skal opptre uansvarlig, heller ikke til at vi skal ignorere lærdom som historien har gitt oss. Charles Darwin lærte oss at det er den som har evne til å tilpasse seg som overlever, ikke den sterkeste eller raskeste.

Manglende vilje til tilpasning har jeg vært inne på ved tidligere anledninger, det samme gjelder årsakene til at man ikke foretar slike. Potensielle politiske nederlag samt enkelte næringers økonomiske fordeler ved status quo, er etter min mening blant de verste. Begge deler betaler samfunnet dyrt for.

I de fleste eiendomsprosjekter lansert forut for finanskrisen sitter investorer fortsatt med brøkdeler av sine verdier igjen. Det er nesten umulig å forstå hvordan man kunne markedsføre investeringer med kun ubetydelig egenkapital og resterende bestanddel lån som trygt. Dette er ytterligere et område som skled under myndighetenes radar, til tross for at det i de fleste tilfeller var regulerte aktører som stod for salg og markedsføring. Av samme grunn har de førstnevnte sannsynligvis valgt å la det hele passere i det stille.

Eiendom er nemlig ikke ansett som et komplisert produkt, ei heller aksjer og aksjefond. Børsnoterte Norwegian Property og Fornebu Utvikling falt begge 95-97% under finanskrisen. Tilsvarende kursfall rammet både IT-aksjer og fond da denne boblen sprakk i år 2000. Godt dette er noe myndighetene og investorer forstår seg på, ellers kunne det hele føles litt tungt.

Det ovennevnte er blant ekstremtilfellene, men pussig nok henger disse ofte sammen med det de fleste har blitt anbefalt.

Velger vi i stedet å se på hvordan likvide aksjer typisk beveger seg etter en kraftig nedgang kan vi ta utgangspunkt i Dow Jones Industrial Average (DJIA). Denne indeksen har definitivt vært den mest omtalte og fulgte i over 100 år.

En kraftig nedgang er i aksjemarkedet regnet som en markedsnedgang på 20% eller mer. Alt annet er som «småkrusninger» å regne (med mindre man snakker om hedgefond. Der synes regelen å være at man fort kan få flere forsider hvis man er ned mindre enn 5%).

Siden 1987 har DJIA falt over 20% ved fire tilfeller. Felles for disse er at man typisk bruker dobbelt så lang tid eller mer opp som man brukte ned. I likhet med utilstrekkelige risikomodeller som nevnt i forrige blogg, tar man gjerne heller ikke hensyn til denne realiteten når det gjelder finansiell planlegging.

DJIA bunnet ut i begynnelsen av mars 2009 og skulle historien gjenta seg kan investorene håpe å få hodet over vann igjen fra mars 2011 og utover. Tatt i betraktning av at fallet denne gangen var markert større enn de foregående eksemplene, «magasinet» straks er tomt med hensyn til myndighetenes økonomiske starthjelp, samt at indeksen må stige ytterligere 30% for å være der – ville det ikke komme overraskende om ventetiden denne gangen ble noe lenger.

For Norwegian Property og Fornebu Utvikling er jeg imidlertid redd det vil ta betydelig lengre tid. Her ville det ikke forbause meg om kloden vår vil oppleve ytterligere et par istider før investorene kan håpe å få igjen sine sparepenger i disse. Sagt på en annen måte vil man her være mer avhengig av medisinske- enn finansielle mirakler for kunne oppleve dette.