En mulighet

Det er idag aksjemarkedet og selskapene som både fortjener og trenger stimuli, ikke vanskjøttede nasjonaløkonomier.

Hvis du har vært uheldig og ignorert alle økonomiske advarsler og fortsatt sitter overvektet i aksjer uten noen form for kurssikring, kan det fortsatt finnes en mulighet.

Prisen på aksjeopsjoner har skutt i været i takt med usikkerheten og syntes du det var dyrt å betale 5.5% for å forsikre deg for et halvt år i mars, orker du ikke en gang høre om hvor mye mer den samme forsikringen vil koste deg idag.

Mange investorer fortviler og sier de «orker» eller «klarer» ikke selge med tap. Andre har fått det for seg at de aldri selger med tap. Noen pensjonskasser har det til og med slik at det kun er realiserte tap som regnes som tap. Aksjer som ikke er solgt er med andre ord ført opp med anskaffelseskost. Her kan pensjonistene risikere å få seg en kraftig overraskelse hvis ikke situasjonen bedrer seg.

Du orker kanskje heller ikke følge andres eksempel med å selge deg ned i aksjer og i steden kjøpe statsobligasjoner, ettersom renten du får på solide slike nå er rekordlave. Det kjøpes for tiden amerikanske statsobligasjoner med 10 års løpetid og årlig rente på 1.45% over en lav sko. Man er med andre ord villig til å motta en avkastning som er lavere enn prisstigningen i landet.

Japanerne er et kasus for seg. Investorer som kjøper disse godtar en rente for samme løpetid på 0.82%. Dette til tross for at landet sliter med både lav vekst og eksponensielt voksende gjeld. Etter min mening er dette å opprettholde tradisjonen med rituelt selvmord, om enn med mindre blodsøl.

Men nok om hva man ikke bør gjøre og i steden noe man fortsatt kan vurdere å gjøre. Bakgrunnen for dette er at situasjonen vi er inne i først og fremst handler om en nasjonal gjeldskrise.

De børsnoterte og andre selskaper har i vesentlig grad tatt finanskrisen innover seg. De har kuttet kostnader, trimmet varelager og generelt blitt mer effektive. Mange har også redusert gjelden. Kort sagt har de fleste selskapene tatt lærdom av krisen og økt sitt potensiale for lønnsomhet. Dette gjør at de idag, alt annet like, fortjener mer tillit fra investorer enn tidligere. Den generelle økonomiske usikkerheten gjør at myndighetene også burde bidra til dette. Dessverre gjør de det motsatte.

Mens tanken var at lavere renter skulle stimulere økonomien, motvirkes dette gjennom at bankene er langt mer restriktive med å tilby lån. Samtidig har bankene økt sin rentemargin på grunn av dyrere innlånskostnader. Dette som spiser opp en god del av effekten av lave sentralbankrenter.

Mens man kunne tro at lave obligasjonsrenter var bra, virker disse nå motsatt gjennom at den globale risikokapasiteten reduseres. Her enten sover myndighetene i timen eller så bryr de seg ikke en døyt om det private næringslivet.

Inntektene fra en portefølje med statsobligasjoner er nå så lave at investorer tvinges til å ha en svært lav aksjeandel dersom førstnevnte skal kunne motvirke et eventuelt aksjefall. Vi er inne i det forfatteren Joseph Heller kalte en «Catch-22».

Det er idag aksjemarkedet og selskapene som både fortjener og trenger stimuli, ikke vanskjøttede nasjonaløkonomier. Forøvrig kan nettopp det at myndighetene ikke oppfatter denne situasjonen gi fortvilede aksjeinvestorer muligheten for en fortsatt attraktiv kurssikring.

Den Europeiske Sentralbanken (ECB) har den senere tiden vært aktive med sitt Securities Market Program (SMP). På godt norsk ville vi kalle dette støttekjøp. Blant annet italienske statsobligasjoner har blitt begunstiget og har av denne årsak oppført seg annerledes enn de burde.

Størrelsen på Italias gjeld er en betydelig utfordring for landet. Italienske statsobligasjoner har derfor inntil nylig oppført seg likt med aksjer.

De italienske statsobligasjonene og risky assets forøvrig, fikk et betydelig løft av billiglånene (LTRO) som bankene mottok i slutten av desember ifjor og februar i år. Ikke uventet har dette hatt samme effekt for finansmarkedene som den proverbiale «bukse-urineringen» i kaldvær. Europeiske aksjer er nå lavere enn de var før ECB lånte ut de €1.018.5 milliardene og det samme er euroen.

Det påfølgende kursfall i disse obligasjonene har tvunget ECB til å støttekjøpe disse obligasjonene. Når dette skjer samtidig med at aksjemarkedene samtidig faller sammen rundt dem, vitner dette nok en gang om at sentrale myndigheter vektlegger egen prestisje fremfor økonomiske realiteter. Man burde i steden støtte det private næringsliv. Sistnevnte har fattet vanskelige beslutninger og gjort sitt beste for å tilpasse seg det økonomsike terrenget. De tiltaksløse politikerne er fortsatt mer opptatt av gjenvalg enn landenes økonomi og arbeidsplasser.

Det finnes ingen mening i at kursen på italienske- og andre utsatte lands statsobligasjoner skal stige mens aksjemarkedene faller sammen. Dette kan være muligheten for en hittil «uoppdaget» kurssikring for de som fremdeles sitter med aksjer. Økonomien i de utsatte landene blir nemlig ikke bedre ved at aksjemarkedene faller og investorene flykter.

Ovenstående chart viser utviklingen på indeksen over Europas 50 største aksjer (Eurostoxx 50) i sort og kursen på italienske statsobligasjoner (BTP).

Det er ECB støttekjøp av italienske statsobligasjoner og ikke økonomiske realiteter som er årsaken til at disse to skilte lag i april. Jo mer aksjer faller, desto tyngre blir det for ECB å opprettholde denne illusjonen.

Aktører som vurderer dette må imidlertid være forsiktige. Oddsene er gode for at dette vil virke, men det finnes ingen «sure thing» i finans – eller i livet forøvrig.

 

 

 

2 kommentarer to “En mulighet”

  1. Peter Warren sier:

    Hei Vegard,

    Du har rett – strategiene vi benytter varierer fra tilfelle til tilfelle. Noe av den viktigste input’en er om vi anser opsjoner for å være dyre eller billige. Heldigvis og forunderlig nok, er det slik at markedet føler seg tryggest når faren er høyest og derfor er selgere av opsjoner. Det er dette som presser prisene nedover. En av strategiene som er bidrar til dette er alle som gjør «covered call» strategi (kjøp av aksje og utstedelse av call opsjon på disse). Dette er i realiteten utstedelse (syntetisk) av en put opsjon. Vi sender alltid en varm takk til investorer som gjør denne meningsløse strategien. Ikke bare bidrar de til at volatiliteten faller, men de betaler megleren sin dobbel kurtasje gjennom å utstede en put på denne måten. Man kan bare «beundre» deres samfunnsnytte og engasjement.

    Vi har laget en «screening» som overvåker trendakselerasjon og nivået på implisitt volatilitet. Når vi observerer kombinasjonen av at en oppgangstrend akselererer og opsjoner som blir betydelig billigere, setter vi oss frem i stolen.

    Kombinasjonen av absolutt volatilitetsnivå og skew (samt vårt behov) avgjør hvilken strategi vi benytter. Hvis opsjoner er billige og skew ikke er prohibitiv hender det at vi kjøper Out-of-The-Money tail protection bare for å ha den «i tilfelle». Kjøper vi At-The-Money vil vi som regel gjøre noe delta hedgeing for å prøve å motvirke tidsverdiforfall. Alternativt kan put spreads eller seagulls benyttes for å redusere premieutlegget.

    Vi kjøper sjelden de korteste (i tid) opsjonene på grunn av at tidsverdiforfallet her er stort og timing derfor må være spot on.

    /Peter

  2. Vegard sier:

    Om man skal kjøpe kurssikring / salgsopsjoner når aksjemarkedet er høyt priset og man tror man nærmer seg en topp, hvordan tenker du i forhold til løpetid på opsjonene og investeringstidspunkt når du investerer? Å kjøpe billig kurssikring kan man gjøre i en relativt lang periode før aksjemarkedet faktisk faller? Jo lengre løpetid opsjonene har, jo dyrere blir de. På en annen side, jo kortere løpetid de har, jo større er sjansen for at aksjemarkedet fortsetter oppover og oppsjonene blir verdiløse.

    Også, kjøper du alltid de aller billigste / de mest out-of-the-money salgsopsjonene eller kommer dette an på prisingen i hvert enkelt tilfelle? Går ut ifra at det regnes en del før det investeres? 🙂