Arkiv for 5. oktober, 2012

Bare flaks

fredag, 5. oktober, 2012

Dyktighet er overvudert – evnen til å kontrollere risiko er utslagsgivende.

I en spalte i Dagens Næringsliv lørdag henviser investeringsdirektør Trym Riksen i DNB Privatbank til en studie av pokerspillere gjort av herrene Meyer, von Meduna, Brosowski og Hayer. Studien heter «Is Poker a Game of Skill or Chance?».

Studien viser to ting: Ferdigheter er sterkt overdrevet med hensyn til utfallet, mens evnen til å kontrollere risiko hadde en betydelig innvirkning. Kort sagt utmerket vinnerne seg gjennom å kaste seg raskt når de ikke satt med gode kort.

Det samme gjelder innenfor trading og investering. Konklusjonen i studien sammenfaller således med med mine egne erfaringer og observasjoner fra over 30 år i finansmarkedene. De som gjør det bra over tid er de som raskt ser at utviklingen ikke går slik de hadde trodd og enten kvitter seg med posisjonen direkte eller har sørget for at en stop loss gjør det for dem.

Fordelen man kan ha i finans over poker når man kaster seg, er at man enkelte ganger kan være heldig å komme seg ut til break-even eller med gevinst. Denne fordelen er dessverre for mange en psykologisk ulempe. I poker vet du at du taper innsatsen, mens mange i finansmarkedet nøler med å kaste seg før de i det minste er tilbake på null. Det er slike som blir med markedet ned 65% som i 2008.

Riksen skriver: «Den tyske forskergruppens pokerstudie er verdifull. For det første er den en generell påminnelse om at mange aktiviteters utfall bare skyldes tilfeldigheter; når vi ser at noen lykkes, er vi mennesker flinke til å finne opp grunner til aktiviteten endte med suksess, selvom suksessen bare skyldtes flaks.» Direkte overført betyr det at det er ikke dyktighet bak inntjeningen til de som sitter lastet opp med like mye aksjer til enhver tid. En verdiøkning kommer fra noe de ikke er istand til å påvirke, nemlig fra et løft i det økonomiske tidevannet (eller som de siste årene; økonomiske stimulanser fra sentralbanker).

Dessverre er det slik at de aller fleste av disse blir med tidevannet ut igjen også. Det er gjerne da de våkner og skylder på markedet.

Det er ikke tilfeldig at kun få av de genierklærte risikotakerne på åttitallet kom frem til nittitallet. Krakket i 1987 tok seg av de fleste som i årene før dette hadde blitt rike ved ren flaks. På nittitallet dukket det nye storspekulanter opp og igjen genierklærte media disse. Med unntak av de som hadde stor gjeld til bankene, ble de fleste av disse «båret ut» da Oslo Børs falt 40% på høsten 1998.

Da vi gikk inn i det nye tusenåret dukket nye navn frem. Disse ble hjulpet av den hodeløse etterspørselen etter selskaper som på en eller annen måte kunne utnytte seg av internett. To år senere er imidlertid de fleste av disse borte. Igjen med unntak av de som hadde stor gjeld til bankene.

Bankene ønsker nemlig ikke å ta store tap. Årsaken til dette er at det ikke bare reflekterer dårlig saksbehandling, men også stiller spørsmål ved ledelse og kontroll. Dette er ingen god kombinasjon med hensyn på å trygge karrieren til de angjeldende. Det er med andre ord egeninteresse og ikke debitors ve og vel de har i tankene når de sparer de angjeldende.

Den forløbig siste generasjonen av svært risikovillige investorer ble «født» etter 2003 og var medieyndlinger og genierklært frem til 2008. Den påfølgende nedgangen var kraftig nok til å legge en rekke økonomiske, så vel som personlige tragedier i sitt kjølvann.

En som skulle komme til å erfare begge deler fortalte meg i slutten av august det året, at nå var det kun noen få prosent igjen til bunnen og det var derfor ingen grunn til å gi seg. Personen hadde gjentatte ganger blitt omtalt for å ha levert svært høy avkastning og forvaltet som følge av dette mange milliarder. Nedgangen i 2008 var på dette tidspunktet på 18%, stor nok til at alle gevinster som var opptjent gjennom flere års forvaltning var visket ut. Den angjeldende hadde ved tidligere børsfall klart seg ved å benytte strategien «When in trouble, double». Dessverre er det slik at i et finansmarked fylt av «fete haler» og seriekorrelasjon, har denne strategien 100% sannsynlighet for tap over tid. Siden vedkommende mente at bunnen var nådd, ble posisjonen doblet gjennom maksimal belåning. Dessverre falt Oslo Børs ytterligere 56% og gjorde med det slutt på alt.

Det er flere slike tilfeller. Media som har genierklært disse personene ønsker ikke å fremstå som idioter og toner derfor ned omtale av utfallet.

Uansett, når leserne ikke informeres om hvor få det er som lykkes av de som forsøker seg på hodeløs spekulasjon, sitter man igjen med inntrykk av at det er lett å spekulere seg til store formuer. Det samme gjør man når man ser finaler i pokerspill hvor en rekke solbrille- og capsbekledde nerder sitter rundt et bord med stabler av sjetonger rundt seg. Den store mengden som tapte innsatsen sin i de innledende rundene vises ikke skjermen. Årsaken til dette er at TV-sendingene er sponset av spillselskaper. Spillevolumene øker ikke hvis man viser alle som taper.

Det som er inspirerende med studien til de tyske herrene, er konklusjonen. Denne sier ifølge Riksen at «Ekspertene bare utmerket seg gjennom en bedre evne til å kontrollere tap enn gjennomsnittsspilleren når de fikk utlevert dårlige kort.»

Dette er en egenskap som fullstendig er blitt oversett av investorer takket være at Norge er at land som på de fleste måter er blitt forskånet for finans- og gjeldskrise. Det er heller ikke lett å oppdage gjennom at de som annonserer ofte velger et fordelaktig utvalg av sin avkastningshistorikk.

Selv myndighetene er blinde for viktigheten av å kontrollere risiko i og med at verdipapirfond som kan kjøpes av hvermansen ikke har mulighet til å redusere risiko uansett hvor dystre forvalterne måtte forvente at fremtiden vil bli. Denne sløvheten er ikke bare et produkt av det velferdssamfunnet vi har, men av illusjonen om at denne aldri vil ta slutt. Takket være at så mange foretrekker illusjonen fremfor å verne seg mot eventuelle endringer, er det dessverre lite sannsynlig at noen vil bli stilt til ansvar for kommende økonomiske og personlige tragedier. Slik har samfunnet vårt utviklet seg.