Samme verdipapir – forskjellig verdi

Denne bloggen har ved en rekke anledninger påpekt tilfeller hvor forvaltere verdsetter samme verdipapir forskjellig. Ulik prising av et verdipapir i et fond kan medføre at det skjer en urettmessig formuesoverføring mellom andelseiere.

Ulik prising av samme verdipapir skjer fordi Finanstilsynet godtar at forvaltere benytter sine egne verdsettelsesmetoder. Hvilket grunnlag man skulle ha for å tillate dette fremfor å benytte markedsprising, er aldri gjort rede for.

Hva som imidlertid er sikkert er at denne praksisen fører til at det finnes en lovlig måte å foreta seg noe som loven egentlig forbyr.

Det heter seg nemlig i Verdipapirfondloven at «andelseiere ikke usaklig tilgodeses på bekostning av andre fond eller andelseiere».

Chartet under viser utviklingen i to norske obligasjonsfond. Alfred Berg Høyrentefond og Pareto Kredittfond. Porteføljene til disse fondene er ikke identiske, men inneholder mange av de samme obligasjonene.

Sektorfordelingen til de to fondene er svært like – også i forhold til prosentvis fordeling. Begge har transportsektoren som sin største investering og for begge fondenes del utgjør dette over 1/3 av porteføljene. Over 50% av begge fond er plassert i norske obligasjoner.

Sammenligner man avkastningen til disse to fondene over de siste fem årene har denne vært nær identisk – det vil si inntil helt nylig.

Måler vi imidlertid svingningene (volatiliteten) i de to fondene, er disse oppsiktsvekkende forskjellige. Gitt likheten i portefølje og fordeling kan dette tyde på at de to forvalterne bruker vidt forskjellig prisingsmetodikk.

Alfred Berg-fondet har, tatt i betraktning noen mindre heldige obligasjonsvalg den senere tiden, riktignok hatt en noe mer volatilt utvikling. Det sagt, er fondet neppe inntil seks ganger så volatil som Pareto-fondet.

Det kan se ut som Alfred Berg i vesentlig grad baserer seg på aktuelle markedskurser («mark-to-market»), mens Pareto benytter denne metoden i mindre grad.

Hvis sistnevntes metode ikke gjenspeiler den faktiske markedsprisen (hvor omsetning kan finne sted), er det fare for at det kan inntreffe en uønsket formuesoverføring mellom gamle og nye andelseiere.

En slik situasjon kan imidlertid også være en mulighet. En andelseier i et fond som man mener er verdsatt for høyt i forhold til et annet, bør innløse i førstnevnte og tegne i det andre. Vel å merke forutsatt at porteføljene ligner på hverandre.

En slik strategi kalles «risko-arbitrasje» – i motsetning til ren arbitrasje. Ren arbitrasje er risikofritt og ville kreve at porteføljene var identiske.

Mangel på muligheten til å selge fondsandeler short gjør at slike differanser til tider kan bli store.

Under finanskrisen lot flere forvaltere være å nedjustere sine porteføljeverdier i tråd med markedsutviklingen. Dette førte til at man så store forskjeller i verdifastsettelse av samme obligasjon. Da store nok andelseiere ble klar over dette og innløste, ble verdiene brått nedjustert.

Det hadde vært interessant å se om noe lignende skjedde igjen.
kredittfond

Kommentarfeltet er stengt.