Forfatters arkiv

Wake up and smell the coffee

søndag, 24. mars, 2019

Podcasten Tid er Penger og den tilhørende Facebook-gruppen har gjort at vi regelmessige mottar henvendelser fra varslere.

Noen ganger er dette fra lyttere som enten ikke har lest eller misforstått handelsreglementet til ulike markedsplasser. Andre ganger er det klart at lyttere har oppdaget noe som ikke stemmer.

Denne bloggen er et eksempel på en slik.

Aksjene til den relativt nye banken Optin er notert på den norske OTC-listen (NOTC).

Banken ble nylig tvunget til å ha en emisjon for å drive videre. I følge et vedtak fra ekstraordinær generalforsamling ble det tilbudt oppmot 7 millioner aksjer.

I første runde fikk banken inn tegninger for ca 3 millioner aksjer til kurs 11.

I etterkant hadde man en reparasjonsemisjon (i et forsøk på å få inn pengene fra aksjonærer som ikke fikk ta del i den første emisjonen), hvor man tilbød 1.9 millioner aksjer.

De øvrige aksjonærene var imidlertid svært lunkne til tilbudet og banken fikk kun inn tegninger på 125.000 aksjer. Dette var i underkant av 7% av hva man håpet på.

Den økonomiske loven om tilbud og etterspørsel ville da hevde at kursen var satt for høyt.

I lys av denne utviklingen må man derfor kunne påstå at den etterfølgende kursutviklingen har vært noe oppsiktsvekkende:

Første omsetningen etter den mislykkede emisjonen skjer når noen kjøper 500 aksjer til kurs 16. En mirakuløs oppgang på 45% gitt at man ikke fikk inn nok kjøpere 11 kroner.

Selgerkursen faller deretter ned til 14 kroner uten at noen kjøpere finner dette attraktivt.

En halv måned senere, uten noen annen omsetning i mellomtiden, kjøpes det nok en gang 500 aksjer. Denne gangen på 17 kroner. Umiddelbart etter kommer det inn en selgerkurs på 16 kroner som forblir urørt.

Påfølgende dag omsettes det 190.000 aksjer til 11 kroner, men dette har knapt skjedd før det kjøpes, (wait for it), 500 aksjer på 17 kroner. En oppgang på 55% i løpet av samme dag!

Som om ikke dette er nok, kjøpes det, (wait for it again), 500 aksjer på kurs 20 dagen etter. Kjøperkursen er på 4 kroner når dette skjer.

Med en tilsynelatende avkastning på 82% på to dager, må kjøperen av de 190.000 aksjene ha følt seg utrolig heldig.

Det vil si helt frem til dagen etter, hvor selgerkursen har falt til 15 kroner.

Samme selgerkurs står urørt den påfølgende dag. Én dag senere forsøker selgere å bli kvitt aksjer helt nede på 12 kroner uten at noen er interessert.

Neste omsetning skjer den påfølgende dag til 11 kroner. Her er det ikke 500 aksjer som omsettes, men 3.275.

Aksjen har nå gått fra 11 kroner til 20 kroner, for så å falle tilbake til 11 kroner på bare fem børsdager. Dette har skjedd uten at det har forekommet en eneste nyhet om banken.

Ikke en gang Bitcoin svinger like mye som denne bankaksjen!

Dagen etter er kjøperkursen 10 kroner og selgerkursen 15.50, uten omsetning.

Omsetning skjer først den påfølgende dag og da til 18 kroner! På denne selgerkursen kjøpes det, (wait for it again), 500 aksjer.

Sagt på en annen måte; tre dager tidligere kunne aksjen kjøpes til 12 kroner, men man valgte i stedet å vente til man fikk en pris som var 50% høyere. Virkelig?

Etter denne omsetningen har selgerkursen vært nede i 14.50 kroner uten at det ble kjøpt noe som helst.

Det er røster som forteller oss at kursen på Optin Bank manipuleres. Hva hensikten er vil vi ikke spekulere i, men kjøpene på åpenbart for høye kurser synes ikke tilfeldig. Spesielt sett i lys av at kjøperen(e) ikke er interessert i å kjøpe når aksjen tilbys betydelig lavere.

Det som er et faktum er at verdien på banken er NOK 168 millioner med kurs 11, men ved et trylleslag blir den NOK 274 millioner når noen bruker 9.000 kroner på å kjøpe 500 aksjer til kurs 18.

Én ting er at myndighetene sjelden eller sent får med seg hva som skjer i det mørke og uregulerte markedet, men her skjer det rett foran nesen deres.

Noen bør vel snart wake up and smell the coffee?

Fredag viste OTC-listen en selgerkurs i Optin Bank på 18 kroner. Det fantes da ikke kjøpsinteresse (kjøperkurs) på noe nivå.

Muligheter i Norwegian

fredag, 22. februar, 2019

Den kommende emisjonen i Norwegian vil sannsynligvis skape muligheter for innovative markedsaktører som innehar regneferdigheter.

Norwegian-aksjen har allerede gått ex tegningsretter og handler i skrivende stund på kurs 57. Med en emisjonskurs på 33, gir dette tegningsrettene en egenverdi på kr. 24.

Tegningsrettene vil omsettes på Oslo Børs fra og med idag til og med 6. mars.

Tegningsretter er ikke annet enn kjøpsopsjoner. I dette tilfellet er de «deep in the money», ettersom kursen på Norwegian-aksjen er langt høyere enn tegningskursen.

Allikevel er tegningsretten en opsjon som, under normale omstendigheter, også burde ha elementer som volatilitet (ingen kan si at Norwegian-aksjen ikke har svingt i det siste) samt et renteelement (fordelen av kun å legge ut 24 kroner versus 57 kroner frem til betaling av de nye aksjene finner sted).

Den annualiserte volatiliteten på Norwegian-aksjen (målt rullerende over 21 dager) er nå på 119%, så noe effekt skulle volatilitet ha hatt på prisingen av tegningsretten.

Realiteten blir høyst sannsynlig en annen. Det har allerede Kjos og Kise vist ved å forhåndsselge et stort antall av sine tegningsretter med en betydelig rabatt i forhold til egenverdien.

Det kan også tenkes at en del av Norwegian-aksjonærene ikke ønsker å kjøpe flere aksjer og derav vil selge sine tegningsretter.

Et ytterligere element som kan virke inn på prisingen av tegningsrettene, er at det knapt finnes Norwegian-aksjer man kan få lånt til shortsalg.

I et fungerende marked vil nemlig arbitrageurer være rede til å kjøpe tegningsrettene og shortselge Norwegian-aksjen så snart tegningsrettene gjør det mulig å låse inn en risikofri gevinst.

Hvis vi for enkelhets skyld sier at vi handler uten transaksjonskostnader, vil en mulighet oppstå dersom man kan kjøpe tegningsretter for kurs 23 samtidig som man kan selge aksjen for kurs 57.

Regnestykket blir da tegningsrettene (23) + tegningskursen (33) – kursen man shortet aksjen til (57). Her ender man opp med en risikofri gevinst på 1 krone per aksje.

Dette er nøyaktig som om man kjøpte aksjen på 56 og solgte den på 57 samtidig.

Gjør man dette med nok aksjer blir det fort penger av det. Jo større differanse, desto større gevinst.

Mangel på tilgjengelige aksjer for shortsalg er imidlertid utfordringen.

Det som da blir spennende å se, er om noen av derivatmarkedsaktørene ser muligheten og griper sjansen.

Opsjons-, futures- og i CFD-markedet trenger nemlig ikke å gjenspeile Norwegians aksjekurs på Oslo Børs.

Disse markedene kan prise sine produkter på basis av tilbud og etterspørsel etter derivatene, noe som kan skape en situasjon hvor «the tail wags the dog» – derivatene styrer det underliggende markedet.

Denne muligheten bør være en no-brainer for innovative market makere og kortsiktige tradere.

Man stiller kjøps- og salgskurser på en syntetisk Norwegian-aksje basert på hvor tegningsrettene prises og ikke på basis av hvor Norwegian-aksjen befinner seg.

Den virkelige Norwegian-aksjen på Oslo Børs og den syntetiske Norwegian-aksjen i derivatmarkedene vil neppe avvike voldsomt i kurs særlig lenge.

Årsaken til dette er at eiere av Norwegian-aksjen i så fall vil se at de kan selge sine aksjer og samtidig kjøpe dem tilbake i et annet markedet med gevinst.

Ved å gjøre dette er det de eksisterende aksjonærene som realisere en risikofri gevinst.

Med dagens informasjonssystemer er det lett å lenke kjøps- og salgskurser på Norwegian-aksjen med tilsvarende for tegningsrettene, futures, opsjoner og CFD’er inn i et regneark og lage enkle algoritmer for realtids sammenligning.

Her kan man også legge inn transaksjonskostnader og eventuelle avgifter slik at man ikke er i tvil. Legger man i tillegg inn farge eller lyd når en risikofrigevinst større enn X oppstår, slipper man i tillegg å følge med hele tiden.

Hakket mer avansert vil være å skrive algoritmen i kode og elektronisk knytte denne til en handelsløsning. Fordelen vil være at alt ikke bare skjer automatisk, men man vil samtidig nå frem til matfatet før manuelle tradere.

I utenlandske markeder vil «the usual suspects» blant investeringsbankene allerede ha tenkt på dette og enten laget produkter som kundene kan ta del i og/eller gjøre slike arbitrasjer for egen regning.

I løpet av de neste dagene vil det være mulig å se om norske meglerhus har vært våkne og sett denne muligheten.

Happy hunting!

Gambling på skattebetalernes regning

mandag, 28. januar, 2019

Hva får vi når myndighetene setter i gang en massiv pengetrykking og benytter disse midlene til å kjøpe verdipapirer, samtidig som de senker rentene og gjennom regulering forhindrer de fleste fra å investere i andre ting enn aksjer?

Det opplagte svaret er en oppgang i aksjemarkedene.

En oppgang i aksjemarkedet var imidlertid kun et biprodukt og ikke den virkelige målsetningen. Målet var økonomisk vekst.

Rentesenkingen sammen med regulatoriske tiltak skulle sørge for at de med oppsparte midler ikke hadde noe annet alternativ enn å putte pengene sine inn i aksjemarkedet.

Bedriftene skulle deretter benytte denne overveldende tilførselen av billige penger til å investere og gjennom det få økonomien i gang. Økt inntjening betyr større overskudd og dermed høyere skatteinntekter for samfunnet.

Sentralbankene skulle i tillegg våke over aksjemarkedene og reagere umiddelbart med tiltak dersom kursene vaklet. På denne måten skapte man en illusjon om trygghet. Penger kunne ikke lenger tapes.

Det hele var ment som et kortsiktig tiltak for å tildels få den globale økonomien på fote etter finanskrisen og tildels dekke over feilslått politikk som førte til krisen.

Sistnevnte virket etter intensjonen, for ingen av de ansvarlige har måtte stå til ansvar for krisen. På global basis er vi nå inne i det ellevte året med pengetrykking. Riktignok har USA og EU (endelig) sluttet, men sistnevnte tør ikke be om å få en eneste euro tilbake.

Tvert imot lover ECB å reinvestere pengene når obligasjonene de kjøpte forfaller.

Fasiten så langt viser at den globale veksten ikke bare har vært langt svakere enn man håpet på, men at veksttakten allerede er fallende.

Finansformuer har imidlertid fått full effekt av tiltakene. Mengden av penger og fravær av andre alternativer for investorene, presset aksjekursene og formuesverdiene høyere selvom vekst og overskudd ikke holdt tritt.

Verdsettelsene ble etterhvert så høye at anbefalinger ikke lenger ble gitt på basis av inntjening, men ble forankret i at andre nok ville komme inn å kjøpe på høyere nivåer.

Verdsettelsesmodeller ble forkastet til fordel for momentum. Fysikken beskriver sistnevnte som når en masse har en viss fart så vil den fortsette i samme retning.

Dessverre er det slik at vi befinner oss innenfor atmosfæren, noe som gjør at naturlig friksjon vil stanse et legeme om det ikke tilføres ny energi.

Når myndighetenes økende støttekjøp ikke var nok og i mangel av tilsvarende inntjeningsvekst, ble man helt avhengig av «the bigger fool» for å løfte kursene videre.

Jo større gapet ble mellom verdsettelse og inntjening, desto fler «bigger fools» måtte man finne for å holde festen i gang.

Kvantitative lettelser (QE) og lavrentepolitikk (ZIRP) er dessverre ikke uproblematisk.

I Davos påpekte hedgefondforvalter Ray Dalio (og siste episode av podcasten Tid er Penger) at sosiale forskjeller har økt dramatisk takket være sentralbankenes pengeinnsprøytning. Ifølge Dalio var det de superrike som hadde fått de største fordelene av skattebetalernes penger.

I første omgang virket imidlertid QE og ZIRP etter forutsetningene. Bedrifter som vaklet fikk ben å stå på og de turte igjen både ansette og investere. Riktignok var man klok av skade og ansatte færre enn man tidligere hadde gjort.

Strømmen av penger ga seg imidlertid ikke, noe som gjorde at den generelle optimismen steg.

Banker var riktignok ikke like villige til å låne ut penger, men dette gjorde ikke noe ettersom de samme bankene var mer enn villige til å arrangere obligasjonslån som andre kunne kjøpe.

Honorarene man tok for å tilrettelegge lånene oversteg ofte renteinntektene de ville ha tjent i hele lånets løpetid. Ikke bare det, men dette var helt risikofritt ettersom det var obligasjonskjøperne som nå ble sittende med all risikoen.

For banker som kom skadeskutte ut av finanskrisen var denne endringen som om julekvelden, nyttårsaften, skuddår og Hanukkah inntraff samtidig.

Alle tiltak til tross, strømmen av billige penger har ikke virket helt etter forutsetningen. Penger som er lett tilgjengelig og i tillegg billige bidrar også til å senke investeringsstandarder.

Paradoksalt var det nettopp sistnevnte som ledet til finanskrisen.

Prosjekter med lav sannsynlighet for å lykkes, eller som har marginal inntjening, blir igangsatt kun fordi pengene sitter løst og er billige. Risikoen oppfattes som lav takket være troen på at sentralbankene vil forhindre nedgang.

Det er dessverre rasjonelt å tenke slik etter ti år med indoktrinering. Det er ikke bare bedriftene og investorene som tenker på denne måten, men også mellommannsapparatet.

Alle er plutselig av den oppfatning at egen innsats og inntjening tjener det godes sak.

Et annet poeng er at investorer nå oppfatter at sentralbanker er blitt garantister mot tap. Konsekvensen av dette er at mange ikke lenger mener de har behov for sikringsmuligheter som diversifisering, hedgefond, salgsopsjoner eller sågar noen form for risikokontroll.

Oppfatningen er at sentralbankene (skattebetalerne) i realiteten har gitt spekulantene garanti mot tap – en gratis salgsopsjon.

Sagt på en annen måte, forventes det at skattebetalerne vil stille opp med penger for at bedrifter og spekulanter som tar risiko over evne, ikke taper penger.

Dette kan virke utrolig, men dette er nettopp hva sentralbankene har lært oss de siste ti årene. Vi har blitt så vant til å ignorere risiko at det føltes dramatisk og uforståelig da Oslo Børs endte fjoråret med et kursfall, på mindre enn 2%.

Er oppfatningen den at man reelt sett ikke løper noen risiko og kun har oppside, ja da er det logisk å maksimere denne risikoen for alt det er verdt!

Et klart eksempel på dette ser vi når et norsk aksjefond kan tape en fjerdedel av investorenes penger et år hvor børsen er ned mindre enn 2%.

Finanskrisen skulle ha lært oss å bli mindre sårbare og at høy risiko fører med seg muligheten for store tap. I stedet har den lært oss å putte alle eggene i én kurv og å være skjødesløse med denne.

Det er på høy tid at samfunnet våkner opp til de urimelige, urettferdige og uheldige bivirkningene av disse kostbare tiltakene.

søndag, 16. desember, 2018

Robotfobi

Ser man bort fra faktafeilene, er asymmetri det mest oppsiktsvekkende hos de som skylder på roboter hver gang de taper penger.

Man hører nemlig aldri disse forvalterne, traderne og analytikerne fortelle media hvor takknemlige de er for drahjelpen de har fått av roboter når kursene stiger kraftig. 

Asymmetrien til side, kan faktafeilene- eller unnlatelsene være verdt å påpeke. Dette fordi det virker som de angjeldende forvaltere av kunders midler ikke er klar over endringene som har funnet sted. Verken av regulatorisk- eller teknologisk art. 

For å finne grunnlaget for førstnevnte, må vi spole tilbake til finanskrisen. Under denne måtte et stort antall banker reddes av skattebetalerne fordi egenkapitalen deres i realiteten var tapt. Dette hadde skjedd som følge av at de hadde belånt kundenes midler, spekulert og tapt.

Dette hadde imidlertid først gått bra i mange år. I perioden hvor markedene var i oppgang ga denne aktiviteten ekstraordinære inntekter til bankene. Dette førte igjen til økt skatt til staten og økte utbytter samt kursoppgang for aksjonærene.

Den største motivasjonen lå nok i at bankenes egne spekulanter (ledelsen og de som utførte handlene) fikk store bonuser.

For disse var det nær sagt risikofritt å spekulere med kundenes- og samfunnets midler. Det verste som kunne skje var at de måtte finne seg en ny jobb i en annen bank hvis det gikk galt.

I 2008 truet imidlertid tapene de påførte bankene det globale finansielle systemet. Det ble derfor besluttet på myndighetsnivå at de skyldige måtte reddes – fortsatt uten at det kostet styrer eller ledelse en eneste krone.

Noen av disse klarte til og med å karre til seg bonuser fra pengene som samfunnet måtte stille opp med for å redde dem.

Andre næringer som utbetaler bonuser har som forutsetning at man har et overskudd å betale ut fra.

Her fantes det ikke noe slikt. Tvert imot ville egenkapitalen og mer være tapt dersom man ble tvunget til å likvidere.

At enkelte myndigheter så det som viktig og riktig å tildele bonuser for å beholde de ansvarlige ved roret, burde ha avkrevd utvidet blodprøve hos de som stod bak beslutningen.

For å balansere det hele utad ble myndighetene nødt til å kreve en endring i regelverket. Systemkritiske banker måtte styrke egenkapitalen og samtidig redusere sin risikotagning. Man skulle ikke lenger ha lov til å spekulere for samfunnets midler.

Det var sistnevnte som nærmest overnatt skulle endre strukturen i finansmarkedene.

Banker som hadde hatt store tradingbøker av aksjer, obligasjoner, valuta, renteinstrumenter og råvarer fikk ikke lenger sitte med posisjoner.

Endringen gikk direkte utover muligheten til å stille kjøper- og selgerkurser (market making) i alle disse aktivaklassene.

Market making hadde til nå bidratt til en stor del av likviditeten i markedene. I tillegg var det slik at banker man hadde et godt kundeforhold til følte en forpliktelse til å stille opp med gode priser når kunder ba om det.

Nå stod markedet igjen med banker som ikke ville stille priser med mindre de samtidig kunne kvitte seg med risikoen til en bedre pris.

Endringen førte derfor raskt til at uavhengige proprietære tradingfirmaer dominerte handelen. De mest fremtredende egenskapene hos disse var at de var long teknologi og short empati.

De hadde ingen relasjoner eller lojalitet til de som ville handle med dem. Følgelig stilte de kun forpliktende kurser for meget små volumer og endret prisene sine i løpet av millisekunder dersom noen forsøkte å gjøre noe større.

De to best kjente eksemplene på hva som kan skje med utelukkende slike aktører som market makere er «The Flash Crash» i mai 2010, hvor den amerikanske aksjeindeksen S&P-500 falt 9.2% i løpet av noen minutter. Styrkelsen av sveitserfranc i januar 2015, hvor sveitserfrancen steg 40% på noen få minutter, er den andre.

Begge deler skjedde fordi market makere ikke lenger hadde noen forpliktelse til å stille opp når det virkelig kreves.  

Klagene fra markedet lot ikke vente på seg, men det hele skulle bli verre.

Markedet ble nemlig samtidig truffet av en kommersialiseringsbølge blant aksjebørsene. De skulle alle plutselig gå fra å være institusjoner som viktigste oppgave var å sikre en rettferdig markedsplass, til å bli profittmaksimerende foretak.

Dette medførte umiddelbar og betydelig endring i adferden til børsene. De som handlet mest og gjennom det betalte de største handelsavgiftene (teknologidrevne banker og tradingforetak), var nå de viktigste kundene og ble behandlet deretter.

Noen av verdens største børser bestemte seg for å gi disse fordeler i forhold til alle andre på markedsplassen. Først gjennom at de fikk anledning til å se hvilke ordre som befant seg i ordrebøkene før alle andre, deretter gjennom at de fikk tilgang til å benytte eksklusive ordretyper.

Disse ordretypene ga mulighet til å snike i ordrekøen når dette passet dem. Det hjalp med andre ord ikke å ligge først i ordrboken. Andre kunne i siste øyeblikk snike i køen og ta handelen fra deg. 

Det absolutt verste med det hele var at de angjeldende børsene holdt disse fordelene hemmelig for de øvrige markedsaktørene.

Idag, etter voldsom kritikk, er flere av disse fordelene blitt fjernet.

Det er allikevel verdt å merke seg at denne åpenbare forskjellsbehandlingen fikk ingen følger for de som, motivert av egen grådighet, hadde tillatt dette.

Tvert imot gikk det utover varslerne. Minst én ble fengslet, mens andre plutselig var persona non grata i finansmarkedet.

Bunnlinjen er at endring i regelverket har sørget for forskjellsbehandling og bortfall av en gruppe risikotagere (banker) som var viktig for markedet.

Selvsagt skal ikke banker ha anledning til å spekulere med samfunnets midler, men dette kunne ha blitt regulert gjennom egenkapitalkrav som dekket denne risikoen.

(I rettferdighetens navn skylder jeg her å påpeke at en rekke banker ikke lenger var interessert i å drive med denne virksomheten dersom de selv måtte ta risikoen for tap. Dette er ikke tull.)

Samtidig med disse fundamentale endringer i markedspraksis, har det som nevnt, skjedd en teknologisk revolusjon.

Tre faktorer har særlig bidratt til dette: Tilgangen til store datamengder (Big Data), økt prosessorhastighet og økt kommunikasjonshastighet.

Disse tre har endret hverdagen til alle innen finans.

Legger vi til maskinlæring og andre former for kunstig intelligens, vil de fleste raskt forstå at datamaskiner er i stand til å lære seg alt det vi vet om fundamental, teknisk og alle andre former for analyse.

Ikke bare det, men maskinene er i stand til å reagere uendelig mye raskere på signaler disse analyseformene måtte gi, enn det vi som homo sapiens er i stand til.

I tillegg til dette vil maskiner avlese og analysere ordrebøker og gjennom dette kunne regrere våre motiver for å ønske å kjøpe eller selge.

Datamaskiner kan deretter analysere hvorvidt dette er et statistisk smart trekk eller ikke. Dersom konklusjonen er at kjøperne har den høyeste statistiske sannsynligheten for å tjene penger, begynner også maskinene å kjøpe.

Finner den ut det motsatte, begynner den å selge.

Idag benytter nesten alle banker, forvaltere, tradere og meglerhus algoritmer (roboter) i én eller annen form. 

Oppsummert burde det være minstekrav til alle som arbeider innenfor finans å forstå betydningen av endringer i regler og teknologi. Spesielt burde dette gjelde de som forvalter andres penger.

For et halvt år siden nevnte vi i episode 28 av podcasten «Tid er Penger«, et nystartet fondsforvaltningsselskap på Vestlandet. Poenget vi gjorde var at den erfarne fondsforvalteren, i forbindelse med lanseringen av sitt fond, gikk ut i media og sa at han hadde ingen tro på bruk av teknologi innen fondsforvaltning. Det han var god til- og ville legge vekt på, var «god gammeldags mavefølelse».

Aksjefondet ble lansert i slutten av mai og har så langt i år tapt 22%. 

Velkommen til det 21. århundredet. 

Gone in 60 seconds

onsdag, 5. desember, 2018

OptionSellers.com coulda happened to any one of us given the right storm of conditions and mental lapses of judgement -@sanglucci

Gjennom årenes løp har det ikke vært mulig å unngå å få med seg historier om investorer som har tapt alt angivelig som følge av en helt «uforklarlig og uventet» finansiell tsunami.

Det finnes imidlertid to fellesnevnere ved slike hendelser:

Det har vært forbundet med en høy grad av belåning (giring) og det har vært snakk om mangel på kunnskap, uforstand, godtroenhet, grådighet eller en raus kombinasjon av de forannevnte.

Det finnes mange eksempler på slike, men i utfall og konsekvens her til lands er det ingen overgår produktet som Terra fant det passende å selge til norske kommuner.

En kraftig belånt portefølje av råtne amerikanske boliglån ble ytterligere belånt i en norsk bank og solgt som en trygg renteplassering til «enker og faderløse».

Sistnevnte er en fair beskrivelse av kommunene som investerte i disse, ettersom flere av dem måtte skjære ned blant annet på eldreomsorg og sykehjemstjenester som følge av de katastrofale tapene de ble påført.

Det som skjedde her kom ikke som følge av en helt usannsynlig finansiell tsunami, den var tvert imot sannsynlig.

Legger vi de økonomiske årsakene til side var utfallet allikevel sannsynlig, om ikke av noen annen grunn enn Store Talls Lov.

Det finnes nemlig en grense for hvor lenge man kan oppføre seg som en idiot før man må betale for det. De amerikanske bankene som stod bak disse produktene var klar over dette.

De hadde allerede innsett hvor dårlige disse produktene var og det hastet derfor å bli kvitt disse produktene. Godtroende og grådige meglere i fjerne himmelstrøk var de perfekte mellommennene.

De amerikanske bankene tilbød derfor rause honorarer til slike meglere som takk for at de fant investorer som tok over det «giftige avfallet».

Investeringsbanken Lehman Brothers, som senere gikk konkurs, feiret sågar ved ett tilfelle at de «kun» måtte ta et tap på $100 millioner da de solgte deler av sin portefølje.

For investorene som kjøpte disse strukturerte produktene var det som å satse på at rødt skulle komme opp 32 ganger etter hverandre i Roulette.

Det har riktignok skjedd én gang (i 1943), men sannsynligheten er forsvinnende liten. 1:10.3 milliarder for å være nøyaktig.

I finansmarkedene bryr man seg imidlertid ofte ikke om at oddsene er dårlige. Snarere tvert imot.

Har noe gjentatt seg over lang tid, kommer det stadig flere til for å vedde på at vil fortsette. Ikke bare det, men de som har hatt flaks uvanlig lenge føler seg sikrere jo lenger det varer og velger gjerne av den grunn å øke innsatsen. Gjerne gjennom belåning.

Bitcoin-oppgangen rundt årsskiftet er et godt eksempel. De som eide Bitcoin fra tidligere av var gjerne teknologinerder eller investorer som tok avstand fra myndighetenes ukritiske pengetrykking og markedsmanipulasjon.

De som imidlertid kom til mot slutten av fjoråret var lykkejegere som ikke brydde seg om hva Bitcoin er, eller tanken bak. De hadde fått med seg den eksponensielle oppgangen som nettopp hadde funnet sted og ønsket å «kaste seg på toget».

Ved siden av grådighet er årsaken til denne oppførselen at hjernen vår er konstruert slik at den vektlegger det siste som har skjedd mer enn det som har skjedd lenger tilbake i tid.

Det føles derfor både «fornuftig» og frem for alt behagelig å tro på at noe vil fortsette fremfor å være kritisk.

Sentralbankenes pengeinnsprøytninger (kvantitative lettelser) har, inntil nylig, reduserte svingningene (volatiliteten) i finansmarkedene dramatisk. Takket være dette er våre hjerner blitt manipulert til å tro at faren for tap er minimal.

Alt annet likt betyr jo lavere svingninger mindre risiko.

Mange aktører har dermed latt seg lede over i mer risikofylte investeringer i blind tillit til at sentralbankene aldri vil la dem tape penger.

Kraftige monetære intervensjoner, som i november 2011, og et antall verbale intervensjoner i ettertid har styrket dem i denne troen.

Resultatet er at aksjekursene er blitt presset oppover, samtidig som svingningene (volatiliteten) ble redusert til de laveste nivåene vi har opplevd.

For mange var det derfor ikke nok å bare sitte med aksjer som steg i verdi. De investerte i tillegg i derivatprodukter laget av banker hvor man kunne vedde på at svingningene ville bli enda mindre.

Jo lengre perioden med lave svingninger varte, desto lettere var det å selge slike produkter.

Ingen syntes å stille kritiske spørsmål, til tross for at svingningene var nær ved å reflektere et fastkurs-regime.

Dette er analogt med det som skjedde da bankene begynte å selge strukturer bestående av amerikanske boliglån. Boligboblen i USA hadde allerede sprukket da disse fant veien til Norge. Dette ble imidlertid fullstendig ignorert.

I stedet viste man til historisk utvikling.

Problemet var at denne hadde ingen relevans.

Historikken hadde heller ingen relevans i begynnelsen av dette året hvor investorer tapte milliarder på et strukturert produkt i form av et børsnotert fond som het XIV (VIX baklengs).

Det mest oppsiktsvekkende med verdifallet på 98% var at det skjedde i løpet av noen få minutter.

XIV, som var et produkt laget av en bank, var også solgt på basis av historisk avkastning. Man overså fullstendig at historikken ene og alene skyldtes nettopp sentralbankenes midlertidige tiltak for å dempe markedssvingningene.

Det endte med at investorene tapte alle sine penger, mens bankene som hadde laget og solgte produktet beholdt sine honorarer.

I forrige måned erfarte vi nok et tilsvarende «dødsfall».

Alle som har vært borti naturgass vet at prisutviklingen på denne har en følsomhet som minner om nitroglyserin. Prisen kan riktignok være rolig i perioder, men disse ender alltid i ekstrembevegelser.

Det hevdes (spøkefullt) at livsforsikring ikke gjelder for de med dårlig hjerte dersom de velger å handle med naturgass.

Om den medisinske tilstanden til investorene til forvaltningsselskapet «OptionSellers.com» er noe difus, så råder neppe samme tvil idag om deres mentale tilstand.

OptionSellers.com spesialiserte seg nemlig på å utstede nakne opsjoner i den tro at pengene man mottok for dette (opsjonspremien) var nettopp «penger på gaten».

Naturgassopsjoner viste seg å være intet unntak. Ni måneder med unormalt lav volatilitet hadde overbevist geniene i OptionSellers.com til å tro at denne tilstanden ville vare evig.

De måtte i tillegg ha ment at det heller ikke fantes noen fare for prisoppgang på naturgass. Dette til tross for at kursen hadde falt fra $11 til $2.5 og var det laveste den hadde vært på 15 år.

Strategien var derfor å fortsette med å satse alt på «rødt».

OptionSellers.com utstedte derfor på vegne av sine klienter et betydelig antall kjøpsopsjoner på naturgass.

Timingen kunne knapt ha vært dårligere.

Det var som om hele markedet bare ventet på at noen ville finne på noe slikt.

Naturgassprisen eksploderte nemlig like etter til oppsiden og volatiliteten femdoblet seg.

OptionSellers.com kom på jobb en morgen og fant til sin forskrekkelse ut at investorene deres hadde tapt alt. Denne videoen (som dessverre ikke er noen spøk) viser hvordan de kommuniserte de dårlige nyhetene til sine investorer.

Det var forøvrig en betydelig underdekning selv etter at alle kundenes konti var tømt (analogt med situasjonen mellom Einar Aas og Nasdaq).

Man kan forøvrig merke seg at samtlige av kundene til OptionSellers.com er privatpersoner. Man må nemlig lete lenge for å finne institusjonelle investorer som ville vært med på slikt.

Selvfølgelig kan det ikke utelukkes at OptionSellers.com kunne ha hatt flaks nok en gang.

Naken utstedelse (ingen hedge) av opsjoner gir tross alt normalt sett en sannsynlighet for gevinst som er høyere enn 50%. Årsaken til dette er at opsjonsutstedere som regel forlanger en sikkerhetsmargin på toppen av matematisk verdi.

Man skal imidlertid være oppmerksom på at strategien virker slik at man gjerne tjener ofte og lite, men tidvis taper mye. Noen ganger veldig mye.

I dette tilfellet gjaldt det naturgass som for det første er kjent for ekstrembevegelser og for det andre hadde ligget både lavt og i ro i unormalt lang tid.

Sannsynligheten for gevinst var derfor allerede fra start godt under 50%. I tillegg varslet små kursbevegelser innenfor et definert bånd muligheten av en plutselig «trykk-koker» effekt.

Disse tre tilfellene i år hvor investorer enten har tapt alt eller svært mye i løpet av meget kort tid er neppe fulltallig.

Finansbransjen har nemlig sjelden noe problem med å finne investorer som er villige til å satse formuen sin på det mindre sannsynlige. Alt som kreves er at det finnes en nøye valgt historikk som viser at det har gått meget bra.

De aller fleste vil gjennom livet imidlertid oppdage at det er vel gjennomtenkte- og robuste porteføljer som gir den beste avkastningen.

Man glemmer at historiene om de som ble styrtrike av å ha «satset alt på noe helt usannsynlig» ikke er representativt for hva flertallet oppnår.

De som lykkes utgjør dessverre en forsvinnende liten del, mens flertallet taper.

Unntaket er de som selger slike muligheter og produkter. De sitter nemlig igjen med gevinst hver gang.

Strukturerte kostnader

torsdag, 22. november, 2018

Oslo Børs har hatt et marked for aksjeopsjoner i snart 30 år. I dette markedet kan investorer finne kjøper- og selgerkurser for et stort antall aksjeopsjoner, samt hvilket nivå disse omsettes på.

Det finnes også market makere som Oslo Børs kan kontakte for å få et enda mer nøyaktig prisbilde dersom noen skulle ønske dette.

Oslo Børs har ansvaret for å sørge for at markedsplassen fungerer, mens clearinghuset står som garantist for at partene i handelen får oppgjør.

Opsjonsmarkedet på Oslo Børs er for øvrig blant temaene som er tatt opp i podcast-episoden «Av og til er Oslo Børs best«.

Det som denne bloggen vil ta opp er misforholdet mellom opsjoner som handles på børs og de som selges utenfor markedsplassen innbakt i strukturerte produkter.

Mens det synes intuitivt logisk at investorer ville ønske å handle opsjoner der de kunne forsikre seg om at de fikk en «fair» pris, synes virkeligheten å være en helt annen.

Det har gjennom årene nemlig blitt solgt langt større volumer av opsjoner innpakket i strukturerte produkter enn det som er gjort over den offisielle markedsplassen.

Opsjonene som inngår i strukturerte produkter selges til priser og kostnader som er langt høyere enn de man kan kjøpe på børs.

Dette skjer selvom regelverket sier at man ikke kan behandle investorer på denne måten. Meglere og selgere skal rette seg etter «Best Practice» og sørge for at kundene får den beste prisen.

Noen vil argumentere med at det ikke er samme opsjonene som man kan handle på børs.

I noen tilfeller er dette riktig, i andre er de helt klart basert på de samme men annerledes innpakket.

Man kan stille spørsmål ved at når det tydeligvis finnes en stor interesse for å handle opsjoner, hvorfor skjer så hoveddelen av dette gjennom strukturerte produkter fremfor i det likvide og rimeligere offisielle opsjonsmarkedet?

Dette spesielt i lys av at det er kun de færreste i landet som har derivat-kunnskap tilstrekkelig for å vurdere om prisen på en opsjon innpakket i et strukturert produkt er «fair».

De som ikke er totalt naive vet svaret på dette. Det er fordi man kan ta langt høyere kostnader i et produkt som er meget vanskelig å etterregne.

Så enkelt er dette.

Når det i disse dager settes søkelys på en enkelt aktør som selger slike, bør man samtidig være klar over at noen av landets største finansaktører har drevet med dette i flere tiår.

Dette er ikke noe nytt.

Når det kun er banker som selger slike produkter har det aldri blitt reagert.

Her kan ikke Finanstilsynet gjemme seg bak unnskyldningen om at de «ikke har mulighet til å gripe inn fordi de aktuelle foretakene ikke har konsesjon».

Reaksjon, om i det hele tatt blir noen, kommer først når mindre aktører kommer på banen og deltar i festen.

Det kan så være at mindre aktører tar seg bedre betalt i form av synlige honorarer, men uansett hvor man kjøper produktet er det en kjensgjerning at dersom man må snu seg og selge produktet man nettopp har kjøpt, så vil prisen man får glatt være 15% lavere enn den man nettopp har betalt.

Det er nemlig slik at når ingen kan sjekke hva som er riktig pris på opsjonen, så legges det en solid fortjenestemargin oppå denne før de andre kostnader legges til.

Neste gang du vurderer et slikt produkt, spør derfor samtidig om hvilken kjøpskurs foretaket stiller på det samme produktet. Forskjellen er nemlig den reelle kostnaden du betaler.

Endelig rasjonell adferd

søndag, 18. november, 2018

Aksjer og obligasjoner har til felles at man risikerer å tape det man har satset dersom det går riktig ille.

Går det derimot svært bra er obligasjonseierens oppside begrenset, mens aksjeinvestoren kan tjene ubegrenset.

Obligasjonseieren kompenseres for dette gjennom å være bedre sikret dersom det går galt.

Siden oppsiden er begrenset (det beste som kan skje er at man får tilbake pengene man har satset pluss renter), er det for en obligasjonsinvestor svært viktig å vurdere risikoen for tap.

Dersom dette er en statsobligasjon er det landets økonomi og tilbakebetalingsevne man må vurdere.

Land som USA, Tyskland og Norge anses eksempelvis som svært solide. Tyrkia, Brasil og Venezuela befinner seg for tiden i den andre enden av skalaen.

Investorene kompenseres for den økte risikoen ved å motta en høyere rente desto mer økonomisk usikker utstederen av obligasjonen oppfattes å være.

Få obligasjonseiere reflekterer over at avkastningsprofilen til en obligasjon er identisk med avkastningsprofilen til en utstedt salgsopsjon.

Utsteder man en salgsopsjon er det beste som kan skje at man får beholde den mottatte opsjonspremien (renten). Det verste som kan skje er at markedet faller og man tvinges til å kjøpe noe som er i fritt fall.

Forskjellen ligger i at utstederen av opsjonen foreløpig kun har stilt sikkerhet for hovedstolen, mens obligasjonseieren har bladd opp hele beløpet da obligasjonen ble anskaffet.

Man kan si at det er litt av et paradoks at de fleste obligasjonseiere ikke kunne tenke seg å utstede salgsopsjoner fordi de oppfatter at risikoen til sistnevnte er altfor høy.

Kredittobligasjoner er obligasjoner som er utstedt av selskaper fremfor nasjoner.

Disse er lettere å sammenligne med aksjer ettersom samme selskap i mange tilfeller har utstedt både aksjer og obligasjoner.

Også her kommer økonomiske soliditet inn i bildet. Jo mer solid selskap, desto høyere kredittverdighet, jo lavere rente betales og vice versa.

På den ene enden av spekteret har vi Investment Grade (svært solide selskaper), i den andre enden High Yield (mindre solide).

Sistnevnte ble opprinnelig kjent som Junk Bonds («Søppelobligasjoner»), men etter en skandale i USA på 80 og 90-tallet, forstod man at man måtte gi disse et annet navn for å få investorene interessert igjen.

I Norge kalles disse «høyrenteobligasjoner». Det norske navnet høres definitivt mindre usikkert ut.

Spoler vi frem til idag har sentralbankenes mangeårige kjøp av obligasjoner ikke bare ført til en generell rentesenking, den har også bidratt til at risikopremien (forskjellen mellom renten på statsobligasjoner og de ulike typene av kredittobligasjoner) har blitt mindre.

Sagt på en annen måte betyr dette at investorene får mindre betalt for risikoen for at man kan tape alle pengene man investerer.

Det er her investorene trenger å sette seg opp i stolen.

Mottar man liten økonomisk kompensasjon for risikoen ved å eie en høyrenteobligasjon, bør man alvorlig vurdere om man ikke skal eie selskapets aksjer i stedet.

Høyrenteobligasjoner har ofte lav sikkerhet og av den grunn ligner mest på aksjer når det gjelder risiko.

Betales man lite for risikoen og til forskjell fra aksjer har begrenset oppside, er man på feil sted i selskapets kapitalstruktur.

Det sier seg selv.

Denne erkjennelsen har åpenbart amerikanske obligasjonseiere kommet til i år.

Det amerikanske markedet har nemlig i år vært preget av at investorene har forlatt den mer sikre delene av selskapenes kapitalstruktur – alt fra Investment Grade til High Yield – til fordel for aksjer.

Mens S&P-500 hittil i år er opp 2.34%, har indeksene over Investment Grade og High Yield falt med henholdsvis 8.09% og 5.75%.

Dette betyr at investorene nå forlanger en høyere kompensasjon (kredittspread) for at de skal ta en risiko hvor oppsiden er begrenset og nedsiden kan være katastrofal.

Jeg er ikke alene om å mene at dette var på høy tid.

Oljeprisen – hva skjedde?

fredag, 16. november, 2018

«Anybody could conceivably die on any given day – and we are all going to die eventually.» -Alex Honnold, fjellklatrer og risikoekspert.

Kollapsen i oljeprisen har blitt behørig dekket av alle medier. Det blir fort slik når en fjerdedel av verdien på en av verdens viktigste råvarer forsvinner på bare ni virkedager.

Forankret i at det på forhånd var både opplest og vedtatt at oljeprisen tvert imot skulle opp 25%, kan man forstå både sjokket og det akutte behovet for forklaring.

Først litt historikk og adferdspsykologi:

I januar 2016, da oljeprisen falt under $30 fatet, var der knapt noen som trodde på oppgang. Pessimismen var på topp og man skulle ha svært gode argumenter for å bli lyttet til dersom man var modig nok til å foreslå at prisen skulle opp.

«Svært gode argumenter» er uthevet fordi det er nettopp det som kreves for å fange vår oppmerksomhet i en tid hvor vi kollektivt har bestemt oss for det motsatte.

Hurtigspoler vi frem til begynnelsen av denne måneden, fantes det ingen slike krav.

En nær tredobling av oljeprisen fra januar 2016 til november 2018 hadde nær visket ut all kritisk tenkning.

Markedet hadde gått fra å være ultranegativ til å bli ultrapositiv.

På samme måte som positive faktorer ble ignorert i januar 2016, ble negative faktorer ignorert i november 2018.

Det er sikkert noen som vil kalle dette etterpåklokskap, men faktorer som fallende global vekst, handelskriger, nasjonaløkonomiske kriser i fremvoksende markeder og renteoppgang var alle meget godt kjent.

Samtlige av disse faktorene har potensiale til å påvirke etterspørselen etter olje. Det samme har store oljereserver og fulle oljelagre.

Det fantes godt med olje og mulige effekter av redusert tilbud fra Iran og Venezuela var allerede kompensert gjennom produksjonsøkning i Saudi Arabia, Russland og USA.

Alt ble glatt ignorert av oljeekspertene. $100 fatet var «bankers» og de som ønsket å komme på forsidene høynet til $120.

Fasiten viser et fall på 25% fremfor en oppgang på 25%. Gitt prognosene er dette spennet nesten ufattelig stort.

Det er også svært dramatisk for de som trodde på ekspertene og la penger på bordet. Det har imidlertid neppe vært tilsvarende dramatisk for ekspertene som laget prognosene, annet enn at de nå sliter med å finne unnskyldninger for sine prognoser.

At man overså basale faktorer som fallende global vekst og balansen mellom tilbud og etterspørsel i oljemarkedet, er opplagt kleint. Det er liksom her deres ekspertise skal ligge.

Likeså at de ignorerte hvor stor andel av olje for fremtidig levering som var kontrollert av rene spekulanter. Med spekulanter menes aktører som ikke har til hensikt å motta levering av oljen de har kjøpt.

Spekulanter må nemlig kvitte seg med sine kontrakter før de forfaller.

En ytterligere faktor som var ignorert var den åpne balansen av salgsopsjoner på olje. Det viste seg at kommersielle oljeaktører (oljeselskap, lete & boreselskap etc) hadde kjøpt salgsopsjoner i stort antall for å sikre seg mot en nedgang i oljeprisen.

Motparten til disse transaksjonene var investeringsbanker.

Det som er oppsiktsvekkende er at en betydelig del av fallet tilskrives at disse bankene ikke hadde sikret seg godt nok mot muligheten for et prisfall. De ble derfor tvunget til å selge et økende antall oljekontrakter etterhvert som prisen falt.

Her er en kort forklaring på hvordan dette virker:

Et oljeselskap ønsker å kjøpe en salgsopsjon som gir dem retten til å selge 10 millioner fat olje på $75. De kontakter en investeringsbank og ber om pris på en slik opsjon.

Sistnevnte vurderer en rekke markedsfaktorer samt løpetiden på opsjonen og gir oljeselskapet en pris på opsjonen.

Hvis oljeselskapet slår til på prisen har investeringsbanken et valg: Skal den sikre denne risikoen eller ikke?

Det «vanlige» er å umiddelbart sikre seg tilsvarende risikoen for kursendring (delta-hedging).

Hvis oljeprisen var $85 på handelstidspunktet og oljeselskapet ønsket en opsjon som ga dem rett til å selge 1 million fat til $75 innen en viss fremtidig dato, ville en slik kurssikring typisk kunne bestå av å selge 350.000 fat olje short.

Utfordringen banken har er at den må selge stadig flere fat for å sikre seg dersom oljeprisen faller.

Dersom oljeprisen er under $75 når opsjonen forfaller må banken ha solgt ytterligere 650.000 fat (totalt 1 million fat) for å ha dekket sin risiko.

Av denne årsak er det derfor bedre at banken forsøker å kjøpe tilsvarende eller andre opsjoner, slik at de kan bytte ut disse med oljen de har solgt short.

Risikoen ved kursendringer vil da være langt lettere å håndtere.

Skal vi tro en rapport fra investeringsbanken Goldman Sachs ble ikke dette gjort. Det er tvert imot sannsynlig at investeringsbankene valgte å spekulere på oppgang i oljeprisen og sikre seg minimalt.

Hadde oljeprisen steget ville bankene kunne bokføre hele opsjonspremien de hadde mottatt som ren gevinst.

En utvikling som ville være bra både for inntjening og bonuser.

Det hevdes både i den nevnte rapporten og fra andre kilder at banker var nærmest panikkselgere av olje da prisen brøt gjennom nivåer de hadde solgt opsjoner på.

Dette ligner i så fall skremmende på hva som skjedde under finanskrisen. Da hadde nemlig investeringsbankene utstedt et voldsomt antall konkursforsikringer (CDS) på amerikanske boliglånsobligasjoner. Dette var gjort uten at de verken sikret seg eller hadde måtte stille sikkerhet for sine forpliktelser.

Denne adferden forsterket finanskrisen betydelig og endte med at amerikanske skattebetalere måtte låne bankene $700 milliarder for å redde dem fra konkurs.

Det som har skjedd i oljemarkedet nå er av mindre omfang, men viser nok en gang at markedet ikke har lært. Historien gjentar seg.

Helt til slutt kan det være verdt å nevne at børsverdien på de to mest kjente investeringsbankene; Goldman Sachs og Morgan Stanley i år er ned henholdsvis 20% og 16%. Dette samtidig som det amerikanske aksjemarkedet har satt en rekke nye rekordnoteringer.

The 2:40 Northbound Express

onsdag, 31. oktober, 2018

Aktører som studerer markedene med en viss grad av intensitet og granularitet, vil til tider oppdage at det finnes en orden i støyen og kaoset.

To utfordringer dukker imidlertid raskt opp for de som har gjort det til en hobby å overanstrenge øynene sine: Konkurransen om å oppdage mønster er for lenge siden vunnet av datamaskiner, samt vår hjernes tendens til å «ville» se mønster selv når ingen finnes.

Når det gjelder førstnevnte må vi bare erkjenne at maskiner allerede både har oppdaget- og allerede utnyttet, mønstrene som vi er i stand til å se selv med den skarpeste Mk.1 Eyeball (det nakne øyet).

Det vi som mennesker forsøker å utnytte kan dermed ikke kalles «ferskvare».

Vi kan følgelig forvente at levetiden til disse anomalitetene vil være begrenset.

Når tilstrekkelig nok aktører har oppdaget den samme muligheten, lukkes dette «window of opportunity» rett og slett som en følge av mengden penger som jager den samme gevinsten.

Dette betyr imidlertid ikke at det ikke kan være penger å tjene. Om enn for en kortere tid.

Den senere tids kursfall på aksjebørsene og oppgang i volatilitet har skapt slike muligheter.

Disse fremkommer som følge av at mange aktører tvinges til handling. De har med andre ord ikke lenger luksusen av et rolig og forutsigbart marked.

Brå endring i børsbildet endrer ikke bare vårt syn på aksjer, vi opplever plutselig hele verdensbildet som langt mer truende.

Handelskriger, renteoppgang, konsulatdrap, italienske gjeldsproblemer og genierklærte investorer i plutselige likviditetsproblemer, føles plutselig som en iskald dusj av verdens realiteter.

Når noen nevner at det tidligere har skjedd fæle ting på børsene i oktober, brister det siste strået av mental stabilitet.

Salg, innløsninger og tvangssalg følger.

Samtidig dukker det opp velkjente mønster i markedene. Mønster som tilsier dårlig tid og panikk, samt mønster som indikerer at noen utnytter nettopp dette.

Futures-kontrakten på S&P-500 indeksen, er en av de mest likvide aksjeinstrumentene man kan handle. Alles øyne er følgelig på denne når beslutninger om styrke, svakhet, kjøp eller salg skal fattes.

I denne ordreboken finner vi også alle High Frequency Traders over en viss størrelse. Disse har dataprogrammer som har gjort hurtig mønstergjenkjennelse til en kunstform.

Et mønster som har dukket opp en rekke ganger i den pågående nedgangen har fått navnet «2:40 Northbound Express».

Tallene representerer klokkeslettet lokal tid hvor mønsteret oftest har materialisert seg. «Northbound» er retningen som følger (oppover) og «Express» er ment å beskrive hastigheten.

Triggeren for det hele er at salgspresset i dagens nedgang plutselig øker og sender aksjene i indeksen i fritt fall.

Nedgangen gjør ingen seriøse forsøk på reaksjoner før bunnen er nådd. Når kursen endelig reverserer oppover, gjelder det å hoppe raskt på. Hvis ikke er det for sent.

Rykter om hvem som står bak dette kjøpsprogrammet florerer. PPT (Plunge Protection Team) og SWF (Sovereign Wealth Funds – nasjonale fond) er de oftest nevnte.

Uansett hvem kjøperen eller kjøperne måtte være, har fenomenet blitt registrert og utnyttet av både maskiner og mennesker.

Samtidig er det viktig å huske at intet tre vokser inn i himmelen.

Så langt har det imidlertid ligget nyttig informasjon i dette mønsteret.

Våkne markedsaktører kan enten hoppe på expressen, eller i det minste sørge for at de ikke vasser rundt i skinnegangen når toget kommer dundrende.

Begge deler er nyttig.

Tina til glede og frustrasjon

tirsdag, 23. oktober, 2018

Aksjefondforvaltere har de siste årene hatt mye å takke Tina for. Ser vi på den største gruppen – indeksforvaltere – har pengene rent inn knapt uten noen kostnader til markedsføring.

Dette har nemlig Tina sørget for helt gratis.

Før frustrerte forvaltere får blodige tastefingre av Tinder-søk etter Tina, kan det opplyses at navnet er et akronym for «There is no alternative».

Myndighetene iverksatte Tina for at investorer ikke skulle få andre alternativer enn å kjøpe aksjer. Hensikten med dette var å tvinge risikokapital tilbake i økonomien etter finanskrisen.

Regulering var det første tiltaket som ble iverksatt. Svært få investorer fikk lov til å investere i annet enn aksjer og obligasjoner.

Det neste som ble gjort var rentenedsettelser og kvantitative lettelser slik at innskuddsrenter og obligasjoner ble mindre attraktive.

Følgene av disse to tiltakene var en Tsunami-bølge av penger som skyllet inn i aksjemarkedene og løftet nær sagt alle aksjer.

Konsekvensen av så mye penger på ett sted var at det ble liten forskjell i utviklingen mellom gode og dårlige selskaper.

Mangelen på differensiering med hensyn til utvikling på selskapene gjorde at aktive forvaltere fikk problemer med å skape meravkastning. Det tok følgelig ikke lang tid før tvil om både deres evner, samt berettigelse til høyere honorarer, dukket opp.

Denne tvilen kom indeksforvaltere til gode og tegninger i denne type fond og spesielt børsnoterte indeksfond (ETF), akselererte.

Den største av forvaltningsselskapene, BlackRock, opplevde en periode å få svimlende $1 milliard i nytegninger per dag. BlackRock har idag over $6 billioner under forvaltning.

Takket være mengden av penger som kom inn til forvaltning ble kostnadene i forhold til forvaltningskapital vesentlig redusert. Dette resulterte til at at flere valgte å redusere sine forvaltningskostnader for å oppnå enda større markedsandel.

Trikset virket og pengene ble raskt kanalisert til de med lavere kostnader.

Markedsøkonomi på sitt beste kan man mene.

Men ikke nødvendigvis.

Enorme verdier konsentrert hos få aktører er ikke nødvendigvis et gode. Dette viste finanskrisen med all tydelighet.

Mangel på differensiering i utviklingen på gode og dårlige selskaper likeså. Bare husk hva som skjedde under finanskrisen da ratingbyråene ga høyeste kredittverdighet til søppelobligasjoner. Alt som skulle til var at man samlet nok av dem og ga «søppelsekken» et mindre tendensiøst navn, gjerne på latin.

Tina har per definisjon gitt også en annen bekymringsfull effekt. Ved å ikke gi sparere og investorer andre alternativ enn aksjer, har Tina fratatt de fleste muligheten til diversifisering.

Myndighetene gjorde dette bevisst på tross av at alle lærebøker i finans forteller hvor viktig det er å diversifisere investeringer for å redusere risiko.

Dessverre har ikke fordelene ved å være diversifisert blitt synlige i en tid hvor myndighetene har støttet aksjemarkedene gjennom kjøp av verdipapirer.

Det vil si, helt til nå.

Det skulle nemlig ikke rare usikkerheten til før det haglet med innløsningsblanketter hos aksjefondene.

De første til å merke dette var de som hadde hatt de største tegningene og som hadde senket honorarene sine mest.

Usikkerheten på begynnelsen av året var nok til å sette dette i gang. Fondskjempen BlackRock har sett aksjekursen sin rase med hele 34.7% siden toppen. S&P-500 indeksen har til orientering steget 2.5% i samme periode.

Den nest største forvalteren, Vanguard, viste seg å ha et snedig «forsvar» mot innløsninger. På dagen der børsfallet var størst var det umulig å innløse hos dem takket være en systemfeil i forvaltningsselskapets internettportal. Denne sammenfalt mirakuløst nok med et planlagt teknisk vedlikehold av deres telefonsystem, slik at andelseiere heller ikke kunne innløse over telefonen.

En Prospera-undersøkelse av kundetilfredsheten hos Vanguard umiddelbart etter denne episoden kunne ha vært interessant lesning.

Noen som imidlertid har grunn til å være tilfredse er «The Masters of the Universe» (Goldman Sachs) og andre store investeringsbanker som Morgan Stanley, JPMorgan, Citigroup og Bank of America.

Da usikkerheten tok av hadde nemlig disse produkter, teknologi og meglere klare for å ta imot investorer som hadde akutt behov for kurssikring.

Takket være rekordomsetning i aksje- og indeksopsjoner opplever disse meglerhusene nå de høyeste inntektene fra aksjeområdet siden 2009.

Går vi tilbake til BlackRock, har de og andre aksjeforvaltere dessverre lite å se frem til når det gjelder utviklingen i forvaltningshonorarer. BlackRock sier nemlig i en rapport at de forventer en ytterligere 20% nedgang i disse.