Arkiv for ‘Råvarer’ Category

«Tar en for laget»

onsdag, 24. mai, 2017

I tillegg til denne bloggen har vi laget en podcast med navnet «Tid er penger». Siste episode kan høres her.

Det er ikke sjelden at statsledere, finanspolitikere og sentralbanksjefer forsøker å påvirke utviklingen av sitt lands valuta. Som regel ønsker man sitt eget lands valuta svakere for å øke den internasjonale konkurranseevnen til egen eksportindustri.

Til president Trumps forsvar er det få av de store statslederne som har gjort så mye som ham for å oppnå en svakere valuta. Uttalelser om at amerikanske dollar er for sterk er en selvfølgelighet. Men denne statslederen slutter ikke med det.

Han truer andre atommakter med krig og beordrer en hel flåte med krigsskip i retningen av landet. Samtidig truer han med å trekke USAs bidrag til NATO.

Trumps nasjonale sikkerhetsrådgiver måtte gå av i en skandale som dreide seg om nære relasjoner til en fremmed makt. Sjefen for landets sikkerhetstjeneste (FBI) blir kalt en «skrulling» og sparket mens han etterforsker presidenten.

Presidenten gjør helomvending i en rekke utenrikspolitiske saker han har gått til valg på og ser vekk når andre statsledere forsøker å ta ham i hånden foran kamera.

Mexico fnyser av Trump og sier at han får betale for den $67 milliard dyre muren mellom de to landene selv og, sist men ikke minst, forsøker president Trump etter beste evne å pådra seg en riksrett.

Det er med andre ord ingen grenser for hva denne presidenten er villig til å gjøre for å svekke landets valuta og hjelpe eksportindustrien.

Man kan si hva man vil om Trump, men mannen er jaggu villig til å «ta en for laget».

Infront-chartet viser antall euro man må betale for en US dollar.

«Kundene lures for et milliardbeløp årlig»

mandag, 22. mai, 2017

Overskriften er hentet fra en artikkel Dagens Næringsliv i forrige uke og påstanden ble fremsatt av en tidligere valuta- og rentemegler i Nordea.

Ytterligere en finansaktør med bred erfaring hevdet det samme i en artikkel på lørdag.

Nordea, DNB og Danske Bank svarer umiddelbart at de ikke kjenner seg igjen i dette. De hevder at reguleringen av dem som meglerhus og banker er svært streng.

Pussig nok er begge påstander er riktige.

Det er nemlig markedet for valuta og renter som er svakt regulert, ikke aktørene.

For mange vil det høres utrolig ut at valutamarkedet, som verdens største finansmarked med en daglig omsetning på $5.1 billioner, er det minst regulerte av samtlige finansmarkeder.

Hva som er enda mer utrolig er at det, på tross av at det siden finanskrisen er avdekket en rekke grove lovbrudd begått av banker i både valuta- og rentemarkedet, så er reglene knapt strammet inn.

Milliarder av dollar i bøter har blitt ilagt, men alle i markedet er enige om at det kun dekker brøkdeler av de ulovlige inntektene. Det kan man tydelig se av bankenes inntjening og bonusene som er delt ut.

I aksjemarkedet, som er langt mindre enn valutamarkedet, så er det krav om «best praksis». Hvis selgerkursen på Statoil eksempelvis er 151.50, kan ikke en aksjemegler selge deg aksjen for f.eks 153.50 og putte mellomlegget i lommen.

Det kan man i valuta. I valuta legger megleren et påslag oppå den kursen han selv kjøper valutaen til. Påslagets størrelse bestemmes av hvor god og opplyst kunde du er.

Kunder betaler med andre ord langt mer enn markedsprisen for å kjøpe valuta. I tillegg får kunden andre omkostninger lagt til transaksjonen.

Bruker du kredittkort tar selskapene et påslag på 2% for i tillegg til at du allerede har betalt godt over markedspris for valutaen.

Kortselskapet krever med andre ord samme kostnad av deg per transaksjon som du får om du har penger stående i banken i to år. Dette påslaget deler kortselskapene med bankene.

Nå forstår man hvorfor de sender ut e-poster hvor de anbefaler at kundene handler i utenlandsk valuta fremfor lokal valuta på brukerstedene i utlandet.

I dagens elektroniske verden er det ingen grunn for dette mellomlegget. Valutamegleren kan sikre seg valutaen til markedspris ved et enkelt tastetrykk. Hvorfor skal kunden da betale overpris?

Bankene hevder at konkurransen er hard og at dette gjør at de ikke kan ta overpris. Dette er imidlertid en sannhet med store modifikasjoner.

Det er kun store bedriftskunder som får nyte godt av dette. Mindre kunder har ikke valutalinjer med flere banker. Det betyr at selv om de ser at en annen bank vil selge valutaen billigere, så er det ingenting de kan gjøre med det.

Det er heller ikke slik som mange banker hevder, at de må få betalt for den risikoen de tar. Det er nemlig kun minimal risiko de behøver å ta i valutamarkedet dersom de ikke vil.

Med et tastetrykk har de kjøpt valutaen som kunden ønsker å kjøpe. Kursrisikoen er dermed borte. Den eneste risikoen som er igjen er kredittrisiko på at motparten ikke kan levere.

Denne kredittrisikoen har de på forhånd vurdert og godtatt for at de to bankene skal være i stand til å gjøre forretninger sammen.

Kort sagt er idag nesten alt automatisert slik at risikoen skal være minimal.

Problemet er at tilsynsmyndighetene ikke har fulgt med i timen. I tillegg velger de å ta hensyn til bankenes syting hver gang endringer vurderes.

En annen praksis som kun finnes i valutamarkedet er at market makere (foretak – i hovedsak banker – som stiller forpliktende kjøps- og salgskurser) har anledning til å nekte å stå ved handelen du nettopp har inngått.

En slik praksis (den kalles «last look«) hvor man kan velge om man vil stå for sin forpliktelse eller ikke, er helt utenkelig i andre finansmarkeder.

Det at den tillates er i verdens største finansmarked er en skam. De fleste som kjøper valuta er ikke en gang klar over hvordan handelen foregår. Derimot forklarer det hvordan banker risikofritt kan tjene titalls milliarder av kroner hvert år på valutahandel.

Forskjellen mellom beste og dårligste fond i 1. kvartal var på hele 24%

tirsdag, 4. april, 2017

Resultatene fra årets første kvartal er nå inne og disse utmerker seg med å være stikk imot forventningene.

Det var de utskjelte markedene som investorene i lang tid hadde flyktet fra som ble vinnerne, mens de som «garantert» ville stige kraftig gjorde nær ingenting.

Sistnevnte skjedde til tross for at investorer pøste nye penger inn i disse.

Av naturlige årsaker skjedde det samme på fondssiden. De utskjelte og upopulære ble de ledende og vice versa.

Sølv, som alle skulle kjøpe nær $50 per oz i 2011, falt så lavt som $14 per oz i 2016. I første kvartal steg det edle metallet 14.79%. Gull steg 8.33% og kobber 6.25%.

Olje som var forventet å stige til $70-$80, endte i stedet på $53. Ned 6%.

Fremvoksende markeder som, skal vi tro media veldig få hadde tro på, fosset frem som vinneren med 12.5% avkastning. Skagen Kon-Tiki steg 12.95%.

Europeiske aksjer, som har vært upopulære pga av frykten for at EU er i ferd med å gå i oppløsning, steg 5.4% (STOXX Europe 600). De 50 største selskapene i Europa steg i gjennomsnitt 6.39%.

Oslo Børs steg 0.58% til tross for hallelujastemningen ved årsskiftet. Kjedelige amerikanske statsobligasjoner ga høyere avkastning.

Forte Trønder, fondet som i en rekke år har hatt en fantastisk utvikling, var ned 11.26%.

I takt med fremragende resultater har forvaltningskapitalen økt dramatisk i dette fondet den senere tid.

Forvalteren har vært svært dyktig med å finne gode selskaper i Midt-Norge som var oversett av analytikerstanden. Dette, samt tendensen til at investorer helst putter sine sparepenger i det som allerede har steget, har bidratt til en reprising av regionen.

Til tross for oppgangen i europeiske aksjer har kursforsikring på europeiske aksjer blitt vinneren de siste to ukene. Den europeiske «VIX’en» har nemlig steget over 60%.

Det kan være verdt å merke seg.

Penger på gaten

fredag, 10. mars, 2017

Denne bloggen har to ganger på relativt kort tid påpekt forskjellen mellom utviklingen i oljemarkedet og oljeanalytikernes forventninger.

Prognoser laget av oljeanalytikere danner forventninger og innspill til alt fra statsbudsjetter til planer for refinansiering av kriserammede selskaper innen oljeleting.

Oljemarkedet har i lang tid vist en klar skepsis til alle optimistiske prognoser. Ett eksempel på en slik prognose var en forventning om $100 per fat i 2020. Selv de pessimistiske synes å mene den minst skulle være $75 på dette tidspunktet eller tidligere.

Inntil sist uke synes spekulantene også å tro på dette, ettersom tallene fra oljebørsen viste at disse satt med nær rekordstore oljeposisjoner.

Et antall store hedgefond ble da lei av å vente og benyttet den kritikkløse optimismen til å selge seg ut. Det fantes tydeligvis nok optimister i markedet til at nedsalget skjedde uten å legge press på oljeprisen.

Noen dager senere og etter et fall i oljeprisen på over 10%, er det allikevel disse som får skylden for det «uforklarlige» fallet.

Analytikerne håper at markedet vil overse at de har sovet i timen mens oljelagrene har steget jevnt og trutt til nivåer vi ikke sett på mange år.

Et annet alternativ ville være å se på utviklingen i oljeprisen og da spesielt forward-kurven og da spørre seg om det faktisk var grunn til all denne optimismen.

Kognitiv –lukking, –dissonans og –bias, kan forklare hvorfor dette ikke skjedde (mer om dette på Nordnet Live i neste uke.)

I mellomtiden registrerer vi at verken oljeprisfallet eller lagernivåene har lagt en særlig demper på de optimistiske prognosene. $93 fatet er den nye prognosen for hvor prisen skal ligge i 2020 (ned fra $100).

Hvis dette er sant, bør man løpe å kjøpe. Man kan nemlig kjøpe olje idag for levering i slutten av 2020 for under $53 per fat.

Det er 76% fortjeneste på mindre enn 3 år.

Jeg føler ikke at jeg stikker nakken for langt ut når jeg hevder at denne avkastningen i så fall vil være en god del bedre enn om man sitter med aksjer.

Penger på gaten?

70% av oljeformuen i aksjer?

torsdag, 2. mars, 2017

Det hevdes at langsiktig sparing i aksjer gir god avkastning. Det er ikke usannsynlig.

Andre hevder at langsiktig sparing i aksjer og spesielt passiv indeksforvaltning, gir den suverent beste avkastningen. Begge er feil.

For at de sistnevnte utsagnene måtte være sant, måtte det bevises at ingen annen aktivaklasse eller forvaltningsmetode har gjort det bedre.

Først måtte man definere hva man mener med «beste avkastning». Vi vet allerede at aksjer faktisk gir dårlig risikojustert avkastning, noe som betyr at den som skal plassere penger på denne måten ikke bryr seg om risiko.

Mange gjør ikke det etter nær syv år med aksjeoppgang.

Spør man imidlertid de som ble tvunget til å selge seg ut nær bunnen i 2008, vil man få høre en annen historie.

Det samme vil man få høre fra de som trodde på oppblåste fremtidsutsikter og kastet seg på internettboblen.

En annen ting man må ta stilling til er om påstanden om den beste avkastningen kun gjelder for enkelte land eller regioner.

Det japanske aksjemarkedet er eksempelvis fortsatt rundt 50% lavere enn det var for 26 år siden.

Kanskje japanske aksjesparere får tilbake alle sparepengene sine før neste istid, kanskje ikke.

De få som kan huske så langt tilbake, vil erindre at ingenting var mer trygt enn japanske aksjer. Alle hev seg på. Det samme gjaldt det japanske eiendomsmarkedet. Ingen av disse markedene mente man kunne falle.

Toppen ble nådd samtidig med at den Britiske Ambassade i Tokyo solgte sine to tennisbaner til en utbygger for $150 millioner. Det var mye penger i 1989.

I Japan har faktisk noe så trygt som statsobligasjoner gitt overlegent bedre avkastning enn aksjer.

Siden vi vet at løftet om bedre avkastning ikke gjelder i alle land, må vi derfor velge å tro at Norge er et av de utvalgte landene hvor denne påstanden gjelder.

Kanskje er det det, kanskje ikke. Den som lever får se.

Aktiv forvaltning er blitt en uting. Den er kostbar. Som regel er den mer kostbar enn passiv forvaltning, men det er ikke her man trår feil.

Man trår feil når man forventer at hvem som helst kan drive aktiv forvaltning med gode resultater. Noen kan være bedre enn gjennomsnittet, ikke alle. Man må derfor ta jobben med å finne de gode.

Noen aktive forvaltere krever en andel av den gevinsten de skaper. Så lenge denne er skapt på annen måte enn ved kun å øke risikoen, kan dette være fornuftig. Det er også en opplagt fordel at de tror nok på egne ferdigheter til at de selv legger penger på bordet.

Oljefondet har tidligere allokert penger til eksterne forvaltere som fondet selv sa leverte «eksepsjonelt gode resultater». Utfordringen ble at da tjente også forvalteren svært godt og det ble for mye både for de folkevalgte og media.

Riksrevisor Jørgen Kosmo uttalte den gang at det ville bli lite igjen av Oljefondet dersom fondet fortsatte å utbetale en andel av gevinsten.

En interessant og innsiktsfull observasjon.

Eksepsjonelt gode resultater vil ikke Norge ha dersom vi må dele gevinsten med de som ga oss den.

Det er et faktum at et antall forvaltere over tid har levert en avkastning til sine investorer som langt overgår aksjemarkedet. Dette gjelder absolutt, så vel som risikojustert.

De politisk motiverte kriteriene gjør imidlertid at slike utelukkes. Da er det bedre at man vedtar å i stedet øke risikoen i fondet dramatisk.

Et annet alternativ ville være å plassere en del av fondets midler i et fond som det engelske Winton. Fondet investerer i aksjer, renter og råvarer.

Siden fondet ble startet i 1997 har de gitt investorene en netto annualisert avkastning på 12.6%. MSCI World Stock Index har i samme periode gitt en annualisert avkastning på 5.7%.

1 milliard kroner investert i Winton siden oppstart ville idag være verdt 8.72 milliarder. Samme milliarden ville ha vokst til 2.75 milliarder dersom den var investert i globale aksjer. Differansen på nær 6 milliarder kroner kunne det blitt en del sykehjemsplasser av.

I Wintons snart nittenårige historie har fondet kun hatt tre år med negativ avkastning. Det største årlige verdifallet var i 2009, -4.6%. I kriseårene 2001, 2002 og 2003 var de opp henholdsvis 7.1%, 18.3% og 27.8%.

I 2008, da finanskrisen raste som verst og aksjemarkedene var ned over 50%, var Winton opp 21%. Godt å få med seg dersom man samtidig satt med aksjer.

Winton har idag $32 milliarder til forvaltning, en del av disse midlene kommer nettopp fra ulike lands statlige pensjonskasser.

Wintons investeringsstrategi er utelukkende drevet av statistiske, trendfølgende modeller. Det finnes med andre ord ingen der som følger anbefalinger fra meglerhus eller bryr seg om spådommer om markedet eller økonomi.

Forvaltningsforetaket ansetter ikke økonomer og finansanalytikere, men fysikere, statistikere og matematikere. I tillegg har de ansatt en gruppe med opsjonseksperter. Disse har som oppgave å konstruere strategier som bidrar til å dempe svingningene i porteføljen.

Winton er ikke alene innenfor denne kategorien. Det som kan sies om Winton er at de er blant de mest åpne om prosess og metodikk.

«At the end of the day» er det imidlertid de folkevalgte som bestemmer hvordan Norges oljeformue forvaltes. Forankret i sin størrelse har fondet adgang til det beste verden har å tilby av forvaltning. Oljefondet har også en administrasjon som er dyktige og erfarne nok til å skille klinten fra hveten.

Retningslinjene for forvaltningen bestemmes imidlertid politisk på basis av noen utvalgte data, stemningen i øyeblikket og det at man ikke skal betale noen for godt uansett hvor høy avkastning disse produserer.

Andelen aksjer i Oljefondet skal nå økes til 70%. Dette er først og fremst drevet av at politikerne trenger høyere avkastning. (Om enn aksjemarkedet noen gang hadde brydd seg døyten om hva politikere eller andre trenger.)

Desperat jakt på budsjettmidler har også resultert i forslag om å kutte ut den interne aktive forvaltningen.

Med indeksforvaltning ser man antagelig for seg at et mindre revisjonsselskap kan ta oppdraget.

Få husker idag at politikere og andre var nær panikk over verdifallet i 2008. Selv med en aksjeandel på 40% var det urealiserte tapet på 800 milliarder kroner. Det var nok til å få både politikere og media til å snuble over hverandre i hastverket med å finne noen å skylde på.

Det vi må ta til oss er at verdifallet i 2008 ble vesentlig redusert av verdistigningen på fondets obligasjonsportefølje. Med lavere rente og mindre obligasjoner i porteføljen vil man idag ikke kunne påregne i nærheten en lignende tapsreduksjon.

70% aksjer idag er derfor det samme som å gå «all in».

Alt annet like, vil fondet med dagens størrelse og 70% aksjer tape 2666 milliarder ved et aksjefall på 50%.

Hvis et papirtap på 800 milliarder skremte vannet av politikere og det norske folk i 2008, kan man bare forestille seg reaksjonene dersom beløpet var over tre ganger så stort.

Forsider med «Hver nordmann har tapt over en halv million!» ligger nok allerede og venter.

De som vil at Oljefondet skal øke risikoen, bør virkelig håpe på fortsatt godvær i aksjemarkedet..

Oljemysteriet

onsdag, 22. februar, 2017

Tall fra det amerikanske finanstilsynet (CFTC) viser at spekulanter har rekordtro på en videre oppgang i oljeprisen.

Dette har forundret mange oljeanalytikere ettersom fundamentale data for olje den siste tiden har vært mindre positive.

Tallenes tale viser at det er først og fremst finansielle investorer som er positive, mens oljeindustrien er langt mer forsiktig.

Det som imidlertid er vanskelig å forstå er at hvis spekulanter er så optimistiske med hensyn til fremtidsutsiktene for olje, hvorfor utnytter man da muligheten til å sikre seg olje for levering i fremtiden med rabatt?

Prisen på olje for fremtidig levering er avhengig av forventet endring i tilbud og etterspørsel, omkostningene ved lagring og renten man betaler for å finansiere oljen man sitter med i perioden.

Dagens oljepris pluss nevnte kostnader frem til levering danner utgangspunktet for hva prisen på olje skal være for fremtidig levering.

Dersom olje for levering om 5 år var vesentlig høyere enn oljeprisen idag inkludert lagrings- og finansieringskost, vil det lønne seg å kjøpe olje for umiddelbar levering og samtidig selge denne oljen for levering om 5 år.

Så lenge alle kostnader var med i regnestykket vil differansen være en risikofri gevinst. Dette kalles arbitrasje.

Situasjonen idag er imidlertid motsatt. Ettersom oljen koster mindre for levering om 5 år enn den gjør idag, blir kjøperen «betalt» for finansiering og lagring i 5 år.

Man kan med sannhet spørre seg om hvorfor det er slik når finansanalytikerne er «sikre» på at OPEC og non-OPEC produksjonskutt skal tvinge oljeprisen oppover.

Hvis disse analytikerne har rett med hensyn til oljeprisutviklingen, er en slik mulighet hva man kaller «penger på gaten».

Det samme er det også for de som har reelt behov for olje.

Spørsmålet må derfor være om spekulantene og oljeimportører sover i timen, eller om produsentene vet noe som de forannevnte ikke gjør.

Infront-chartet viser prisen på olje levert i slutten av 2021.

Make Mexico Poor Again

onsdag, 25. januar, 2017

Mens «America has become greater again» etter presidentvalget, dersom vi legger amerikanske aksjer til grunn, har det motsatte vært tilfelle for nabolandet Mexico.

Løfter om sanksjoner mot amerikanske selskaper som produserer varer i Mexico og straffetoll som rammer andre utenlandske selskaper som velger Mexico som produksjonsland, har medført stor økonomisk usikkerhet for landet.

Landet skal mures inne ved hjelp av toll og betong.

Mange utenlandske selskaper har satt sine etableringsplaner i Mexico på hold, noe som har fått direkte konsekvenser for jobbmarkedet og økonomien i landet.

Den meksikanske pesoen har stupt i verdi og kunne teoretisk bidra til å dempe effektene av en tollsats. Tatt i betraktning av at dette vil redusere effektene av nettopp tollsatsen, er det lite trolig at valutasvekkelsen ikke vil bli tatt hensyn til.

Den blir tross alt ikke innført for å hjelpe meksikanerne, tvert imot.

Det har følgelig verken vært hyggelig å være meksikaner eller utenlandsk investor i Mexico siden november.

Også i Norge har denne nye proteksjonistiske holdningen vakt bekymring hos eksportører. Også Rederiforbundet ser økt risiko og mener Norge kan ende opp som en stor taper. Næringsminister Monica Mæland kaller dette for et «helt tydelig tilbakeslag».

Det er jammen godt slike negative synspunkter holder seg langt unna børsen.

Infront-chartet viser den meksikanske aksjeindeksen (blå) og den amerikanske S&P-500 indeksen (grønn) målt i US dollar.

Likhet for loven?

fredag, 20. januar, 2017

Financial Times meldte i går at den amerikanske storbanken Citigroup har fått en bot på $25 millioner for kursmanipulasjon, så kalt «spoofing».

«Spoofing» beskriver en stor kjøps- eller salgsordre som ene og alene legges inn for å påvirke markedet i en bestemt retning. Den som «spoofer» har med andre ord ikke til hensikt å utføre ordren. Målsettingen er utelukkende å manipulere kursen.

En storordre som er «falsk» og som plasseres på den ene siden i ordreboken bidrar til å gi et feilaktig inntrykk av tilbud og etterspørsel i markedet. Ordre som har slik hensikt er derfor ulovlig i de fleste markeder.

Det interessante i Citigroups tilfelle er ikke at banken er blitt bøtelagt. Bøtelegging av banker for markedsmanipulasjon og andre lovbrudd skjer tvert imot med stor regelmessighet.

Det interessante i akkurat denne saken er at amerikanske myndigheter nylig ga en privatperson $25.7 millioner i bot for samme forhold.

Synderen var den 39 år gamle inderen Navinder Singh Sarao. Herr Sarao drev med day trading fra gutterommet i huset til sine foreldre. Et hus som befant seg innenfor støysonen til Heathrow flyplass utenfor London. Sarao ble ifjor høst utlevert til USA fordi han hadde spoofet i mini-S&P (amerikansk aksjeindekstermin).

Citigroup fikk med andre ord en mildere bot enn denne privatpersonen. I tillegg slipper banken å innrømme skyld, til tross for at myndighetene hadde funnet det bevist at fem av bankens tradere systematisk hadde drevet med den ulovlige aktiviteten.

Det kan også være verdt å merke seg at ingen av bankens tradere ble straffet, mens Sarao i tillegg risikerer 30 års fengsel.

Vi må heller ikke glemme å nevne at banken fikk beholde fortjenesten fra den ulovlige aktiviteten, mens Saraos gevinst ble inndratt.

Utrykket «vernet bedrift» får således en helt ny mening når det snakkes om banker.

Likheten mellom banker og Indias hellige kuer er for øvrig slående. Begge får godt stell, til tross for at de gjør fra seg overalt.

Uenighet mellom markedene

onsdag, 11. januar, 2017

«Bare mørket er priset inn på forhånd, blir du rik mens andre tror de blir opplyst.» – Pål Ringholm

Råvareanalytikerne i Barclays Bank har i 15 år blitt regnet for å være blant markedets beste innen sitt fag. Sist uke publiserte de sine forventninger til 2017. Disse synes denne gangen å ligne mer på en bekymringsmelding enn en ordinær prognose.

I korte trekk er Barclays-analytikerne bekymret for en eksplosiv oppgang i mange industrielle råvarer. En oppgang ikke drevet av økt etterspørsel, men av redusert tilbud.

Tilbudssiden har blitt kraftig redusert ved at de fallende prisene vi har sett de siste årene har redusert lønnsomheten av utvinning og dermed også redusert takten.

Blant de viktigste makrofaktorene som kan påvirke et prissjokk i råvarer er faren for at Venezuela (olje) ikke lenger kan betjene sin nasjonalgjeld (sovereign default), sosial uro og opptøyer i Chile (kobber) og muligheten for en handelskrig med Kina (endring av handelsruter i Sør-Kinahavet).

Russland nevnes også. Dersom landet fortsetter sin militære aggresjonen mot Ukraina vil dette kunne påvirke Ukrainas jernmalmproduksjon negativt.

Kort sagt vil enhver økning i pris som utelukkende skyldes redusert tilbud bety økte kostnader. Kostnader som da ikke balanseres av tilsvarende inntekter.

Dette vil ramme bedriftene som kjøper inn råvarer, med mindre disse er i stand til å skyve kostnadene over på sluttbrukerne.

Dersom kostnaden kan skyves videre vil bedriftene være avhengig av at de høyere kostnadene ikke medfører redusert etterspørsel, ettersom dette vil forplante seg tilbake til bedriftene igjen. Da blir det fort et nullsumspill.

Generelt kan man si at høyere kostnader i en økonomi som er sårbar pga. svak vekst og lav etterspørsel, ikke er av det gode.

Det interessante oppe i det hele er at samtidig som råvareanalytikerne er svært bekymret, ser ikke aksjeanalytikere en eneste sky på himmelen.

Aksjeanalytikere kan vi daglige lese at ser intet mørke, bare blendene lys – den rake motsetningen av situasjonen som den dyktige kredittanalytikeren Pål Ringholm i går beskrev var oppskriften til høy gevinst.

For øvrig kan man merke seg at fjorårets vinner blant børsnoterte fond var en ETF som kun inneholdt selskaper som var kullprodusenter. Fondet steg 190%. Høyeste kurs for året ble notert like etter presidentvalget.

Et spørsmål om olje

mandag, 19. desember, 2016

“When all the forecasters and experts agree, something else is going to happen.” -Bob Farrell, Merril Lynch

I august 2013 påpekte denne bloggen et viktig avvik i oljemarkedet. Oljekontrakter med levering et godt stykke frem i tid handlet med en betydelig rabatt i forhold til dagens oljepris.

Benytter man ren finansteori så skal oljeprisen for fremtidig levering kunne kalkuleres ved å ta dagens oljepris og legge til lagringskost pluss renter i perioden.

Råvaremarkedet er imidlertid ikke et finansmarked og blir derfor også påvirket av prognoser for fremtidig tilbud og etterspørsel, inkludert sesongvariasjoner.

I tillegg er det slik at oljeselskapene i hovedsak handler innenfor de tre første leveringsmånedene, noe som gjør «bakenden» av kurven mindre likvid.

Det som var spesielt i august 2013 var at oljekontrakter for levering bare 1 år frem i tid ble handlet til 15% rabatt (på fagspråket kalt «backwardation») i forhold til dagens oljepris.

Gitt rente- og lagringskostnaden i perioden var dette oppsiktsvekkende billig og burde alene fått aktørene til å sette seg opp i stolen.

Dette skjedde imidlertid ikke. Årsaken var at «alle» på dette tidspunktet var enige om at oljen skulle videre opp. Dette kunne leses av ekspertuttalelser i media så vel som av posisjoneringen i oljemarkedet. Spekulantene stod for det meste av kjøpsinteressen.

Jo lenger man gikk ut på leveringskurven, desto billigere ble oljen. Oljekontrakter for levering i 2021 hadde en rabatt på hele 44%(!).

Fortsatt var det de færreste som reagerte over misforholdet mellom prognoser/forventning og faktiske markedspriser.

Historien som fulgte kjenner vi. Oljeprisen kollapset. Spotprisen bunnet ut først på $27 fatet i begynnelsen av dette året.

Oljekontraktene for senere levering var imidlertid aldri i nærheten av å falle tilsvarende. Kurven hadde for lengst skiftet fra backwardation til contango (fremtidsprisene høyere enn dagens pris).

Spotprisen idag er på $55 fatet, takket være løfte om produksjonskutt både fra OPEC og andre produksjonsland og spekulantenes andel av kjøpte oljekontrakter har steget dramatisk den senere tiden.

Det er derfor ikke uinteressant å se hvordan oljekontraktene for levering lenger ute i tid har reagert på dette.

Chartet under viser at Nordsjøolje for levering i 2021 faktisk har falt til tross av all uttrykt optimisme.

Dette har skjedd samtidig som den spekulative kjøpsinteressen totalt har økt betraktelig, noe som betyr at det er industrielle aktører og ikke spekulanter som selger olje lenger ute på kurven.

Situasjonen i skrivende stund er at markedet ikke har vært mer positiv til en oppgang i oljeprisen siden 2014 – like før prisen kollapset. Spekulanter har heller ikke sittet med så mange oljekontrakter siden samme tidspunkt.

Det kan følgelig være verdt å holde øye med oljekurven ettersom historien har vist at store endringer i denne kan være viktig.

En annen kuriositet i oljemarkedet som i disse dager har fått oppmerksomhet, er forskjellen mellom Nordsjøolje (Brent) og amerikanske olje (West Texas Intermediate – WTI). I forrige uke kjøpte en aktør over 40.000 opsjonskontrakter som vil tjene grovt dersom forskjellen mellom disse to oljekvalitetene krymper innen utgangen av 2018.

37.200 kontrakter ble handlet på bare to dager. Dette er det største opsjonsvolumet i oljemarkedet man har registrert over en slik periode i hele år. Fredag var differansen mellom disse to kontraktene $1.86 i favør av Nordsjøolje. Det er verdt å vite at forskjellen var så stor som $10 i begynnelsen av 2015.

Kort sagt finnes det nok av muligheter for de som ikke blindt vil henge seg på saueflokken.