President Barack Obama har følt seg gradvis mer provosert av de amerikanske investeringsbankenes opptreden. Samtidig som bankenes medvirkning til finanskrisen og hvordan de i ettertid har utnyttet denne er kommet for dagen, har begeret blitt fullt i 1600 Pennsylvania Avenue.
I går ble trinn to av Obamas innstramningstiltak presentert. Det nye tiltaket, som går under navnet «Volcker regelen», går i korte trekk ut på både å nekte bankene å spekulere for skattebetalernes regning og mot sine egne kunder. Den har i tillegg til hensikt å frata bankene konkurransefortrinnet de har hatt med hensyn til egenhandelen, gjennom at de både har hatt tilgang til billig kapital samt har hatt lite eller ingen krav til å stille sikkerhet for sine forpliktelser.
På de store europeiske børsene er det antatt at bankers egenhandel utenom market making står for 10-20% av volumet.
President Obama presiserte imidlertid at risikotagning generelt var et positivt bidrag til økonomisk fremgang og utvikling. Det han imidlertid ønsket var at dersom bankene skulle drive med denne aktiviteten, så burde det være organisert som hedgefond eller private equity fond og ligge utenfor banken. De skulle såldes ikke ha adgang til billig kapital eller kundeinformasjon. I tillegg blir de pålagt å stille sikkerhet som alle andre.
Effekten av at bankene gjennom krisepakkene har fått lov til å overføre sine dårlige fordringer til sentralbankene i bytte med hard cash, har svekket sistnevntes balanser. Dette betyr at nasjonalgjeld er ansett som mer usikker enn den var, mens gjelden til bankene er ansett som mer sikker. Alt på bekostning av skattebetalerne.
Kredittforsikring på europeisk nasjonalgjeld har på ett kvartal steget med 86%. I rettferdighetens navn bør her nevnes at økende økonomiske problemer i Hellas, Portugal, Irland og Spania skal ha en del av denne skylden. Uansett, det hersker liten tvil om at krisepakkene koster skattebetalerne penger og det er beundringsverdig av Obama å sette dette på agendaen.
Aksjebelåningen tredoblet
Onde tunger skulle i går ha det til at avisoppslaget om at interessen for belåning av aksjer hadde tredoblet seg var dråpen som fikk markedet til å vippe over. Kombinasjonen av dette samt at «alle» hadde kjøpt mer aksjer enn de burde forut for det mest markedsførte fenomenet innen finans, nemlig nyttårsrallyet, var nok en bidragsyter til kursfallet. En oppgang krever som kjent flere kjøpere enn selgere, men dette er logisk sett vanskelig å få til når alle allerede har kjøpt. Situasjonen i dag er at både MSCI-World Stock Index, Kina og Oslo Børs har falt siden årsskiftet.
Avisene har den senere tid vært fulle av prognoser som overgikk hverandre med hensyn til hvor trygt det nå var å kjøpe aksjer. Man kan derfor med stor sannsynlighet være sikker på at de neste to chartene ikke ble sendt rundt i denne anledning.
Begge viser Dow Jones Industrial Average, men i ulike tidsepoker. Det første viser krakket i 1929 og den etterfølgende oppgangen på litt over 50% av det foregående fallet. Størrelsen på denne oppgangen gjorde at man i april 1930 følte seg svært trygg på at de gode tidene var tilbake.
Neste chart viser kursfallet under finanskrisen og oppgangen som fulgte. Den har også tatt igjen litt over 50% av det foregående tapet. Det er ikke mange dagene siden det også denne gangen syntes å være en bred oppfatning om at fremtiden nå var problemfri. Jeg tror jeg har de fleste med meg når jeg håper at historien denne gangen ikke gjentar seg.