Mens de fleste har vært opptatt av andre ting, har det skjedd noe substansielt i forholdet mellom Europa og emerging markets.

Det substansielle er at disse to markedene, vurdert på et nasjonalt kredittrisikonivå, er blitt like. Det oppsiktsvekkende er at dette ikke har skjedd ved en forbedring i vekstmarkedene. Det er dette propagandaen lar oss tro gjennom at dette området hele tiden betegnes som «motoren i verdensøkonomien».

Tvert imot har utviklingen med hensyn til kredittkvalitet stått forbausende stille i de sistnevnte markedene. Det er snarere i vår «omgangskrets» det har gått galt, spesielt på nasjonalt nivå.

Markedet for konkursbeskyttelse (CDS – Credit Default Swap) er det mest likvide og dermed det foretrukne markedet for å vurdere kredittkvaliteten til obligasjonsutstedere og følgelig hva obligasjonene deres er verdt.

Dette markedet var så stort i 2008 at det nær var ute av kontroll. På dette tidspunktet fantes det CDS-kontrakter på svimlende $62 billioner i utestående. Dette var brutto volum. Siden den gang har man innført sentralisert clearing (oppgjør) og dermed blant annet redusert dobbeltføring av kontrakter. Dagens utestående er på netto $26 billioner.

Illustrasjonen under viser prisen på konkursbeskyttelse (CDS) av indekser over europeisk- og emerging markets’ nasjonalgjeld. I det øverste panelet til venstre kan man se hvordan prisen på disse konvergerer og at dette i vesentlig grad skyldes at kredittkvaliteten i Europa har blitt forverret (forsikringskostnaden har økt).

Panelet nederst til venstre viser hvordan prisen på konkursbeskyttelse i utviklingsmarkedene har gått ned relativt til Europa. For første gang i historien er disse nå på samme nivå. Er rollene i ferd med å byttes?