Sist uke var jeg heldig og fikk høre på et foredrag av Nordea-økonom Lars-Erik Aas. Aas påpekte blant annet at markedet idag er blitt så kortsiktig i sin orientering at ingen lenger har interesse i å investere langsiktig.

Dette er et syn jeg slutter meg til.  Markedet har endret seg kraftig de siste tiårene. Da jeg begynte i finans var det et krav til at alle var fagpersoner. Man måtte ikke bare forstå hvordan markedet fungerte, men også ha inngående kjennskap til produktet man solgte – være seg om det var aksjer, obligasjoner, sertifikater eller valuta.

Gradvis og i økende grad, har dette endret seg. Press på kurtasjene har nok vært en av årsakene til dette. Lønnsomheten tilknyttet hver transaksjon har gått ned og dette har man logisk nok ønsket å kompensere med økt volum. For å komme i mål har fokus derfor skiftet over til å rekruttere medarbeidere som først og fremst har gode salgsegenskaper.

Denne utvikling har skjedd samtidig med at nye produkter har blitt introdusert og de faglige kravene har blitt senket. Konsekvensen av dette er at det idag er langt færre fagpersoner enn rene selgere i markedet. Fokus på høyt volum og lave kostnader har medført til at mange finanshus ikke tar seg råd til å ha virkelige fagpersoner i det hele tatt. De økte kostnadene etter finanskrisen bidrar ytterligere negativt i så måte.

De samlede inntektene til meglerhusene kommer idag i meget liten grad fra megling av aksjer. Ifjor lå disse på ca. 10%. Det er derfor naturlig at fokus flyttes til områder og produkter hvor det ligger høyere marginer.

Flere internasjonale meglerhus har den senere tiden påpekt at det ikke lenger finnes langsiktige aktører i aksjemarkedet og at dette er roten til de økte svingningene. Dette er nok en sannhet med modifikasjoner.

For det første er det idag ikke større svingninger i markedet enn det var for 10 eller 20 år siden. Frustrasjonen går nok heller på at dagens utfordinger med hensyn til utviklingen er større. Følgelig kan man ikke lenger lukke øynene for risiko og forvente å være rik når man igjen åpner dem.

For det andre så har kombinasjonen av lærdom og utfordringer med hensyn til å ha evne til å oppfylle pensjonsforpliktelser tvunget frem endringer i adferd.

For det tredje så har fokus på høy omsetning / høyt volum i meglerhusene gjort at man først og fremst fokuserer på kortsiktige anbefalinger og handler. Lave transaksjonskostnader gjør også dette mer attraktivt enn tidligere for kundene.

Dermed blir langsiktighet i realiteten overlatt til Private Equity. Her bindes investorene til masten i alt fra 5-15 år. Dette vet de på forhånd og bønn om å få penger tilbake på grunn av personlige kriser, finanskriser og/eller naturkatastrofer faller for døve ører. Private Equity har dermed mulighet til å levere det den forsøker på; nemlig en del av langsiktig verdiskapning.

Viktigheten av dette vises klart i en amerikansk studie av investorer i aksjefond gjort over en periode av mer enn 20 år. Forskjellen til Private Equity er at investorer i aksjefond kan tegne og innløse akkurat når de vil. Nevnte studie viste at gjennomsnittsinvestoren i aksjefond kun fikk 1/3 av avkastningen til aksjemarkedet. Årsaken til dette var ene og alene at investorene innløste etter at man hadde opplevd et kraftig kursfall og tegnet seg først etter en sterk oppgang.

De klarte med andre ord å gjøre det motsatte av den mest kjente investeringsregelen som finnes: «Kjøp billig, selg dyrt».

For kort tid siden leste jeg om en barnehage forbeholdt «flinke» barn. Denne var selvsagt i Connecticut, USA. Der ble søkere blant annet testet for sine evner til å utsette belønning. Barna ble gitt et kakestykke og ble fortalt at dersom de klarte å vente en viss tid så ville de få to kakestykker. De som ikke klarte å vente måtte nøye seg med det ene.

Sistnevnte fikk i tillegg til kun ett kakestykke, heller ikke begynne i denne barnehagen. Resonnementet var at evnen til å utsette belønning er en grunnleggende egenskap for å lykkes.

Finansmarkedet og samfunnets fokus på det kortsiktige er iferd med å gå for langt. Langsiktighet er idag kun en konsekvens av en kortsiktig handel som har gått dårlig og som man dermed blir sittende på i håp om bedring.

I stedet for å gjeninnføre incitamenter som bidrar til langsiktig satsing og dermed større forutsigbarhet, er ryggmargsrefleksen til politikere å forsøke å straffe de som skaper likviditet i det korte bildet. Gjør man sistnevnte vil det resultere til at usikkeheten øker og dermed også svingningene.

Utfordringene idag er som Lars-Erik Aas var inne på i sitt foredrag, nemlig å hente inn langsiktig, stabil kapital slik at man blant annet kan møte eksisterende og kommende innfrastrukturutfordringer og behov.

Kanskje kakestykke-testen også bør benyttes for å kvalifisere voksne?