Hvorfor all dramatikken?

Myndighetene har i realiteten ført markedsaktørene bak lyset. Investorer og sparere har blitt forledet til å tro at risiko ikke lenger finnes, diversifisering er bortkastet og sikringsinstrumenter er unødvendige.

Ifølge mediene var, noe som historisk har vært en helt normal korreksjon, alt som skulle til for å skremme vannet av mange investorer. Forsidene ble fredag i forrige uke preget av overskrifter om panikk» og spådommer om «krakk» lik det vi opplevde i 1987.

Denne gangen var det ikke bare småsparere som ble bekymret. Også institusjonelle investorer skyndtet seg til utgangen. Et 15% aksjefall opplevdes plutselig så dramatisk at en amerikansk sentralbanksjef fant det nødvendig å intervenere verbalt med løfte om å stanse reduseringen av pengeinnsprøytningen (også kalt kvantitative lettelser) dersom situasjonen krevde dette.

I Europa fulgte ECB opp med å øke tilbakekjøp av obligasjoner med fortrinnsrett, samt uttale at de vurderer å begynne å kjøpe kredittobligasjoner i 1. kvartal 2015.

Hensikten med å annonsere sistnevnte er selvfølgelig for å få markedet til å «tjuvstarte». Hvis de lykkes med dette vil det antagelig ikke være behov for ECB å kjøpe slike obligasjoner i det hele tatt. ECB-sjef Mario Draghi har «lurt» markedet på denne måten ved tidligere anledning.

All pankikken og tiltakene virker absurd når vi snakker om en 15% aksjekorreksjon etter en nærmest uavbrutt oppgang på over 60%. Frykten blir av mange forklart med at myndighetene mener det står dårligere til enn hva man offentliggjør og er livredde for at markedene skal miste tillit.

Det som nok er sikkert er at myndighetene kan lastes for årsaken til at det hele er blitt så dramatisk. Dette har skjedd gjennom at deres kontinuerlige manipulering av finansmarkedene siden slutten av 2011 har forvrengt forholdet mellom utviklingen i økonomien og markedene. Den lave volatiliteten har i tillegg gitt markedsaktørene et falskt inntrykk av trygghet.

Korreksjoner på 10-15% var nemlig vanlig én-to ganger i året før myndighetene grep inn og skulle tvinge folk til å ta økt risiko med pengene sine. Slike svingninger var godt kjent for aksjesparere og noe de tok høyde for i et håp om å oppnå en høyere avkastning enn i banken. Større korreksjoner, fra 25% og oppover, var mer uvanlig. Det gikk som regel heldigvis en del år mellom hver gang man opplevde slike.

Det som har skjedd de senere årene er at myndighetene har bidratt til å presse renten så lavt og gjort markedssvingningene så små at det har bidratt til ubalanser i investeringsmønster. Disse ubalansene har videre blitt forsterket gjennom regulering og retorikk.

Ubalansene har tilkjennegitt seg som følger:

Konsentrasjon I: Både gjennom nevnte tiltak og retorikk har sparing blitt ledet mot én strategi og to markeder. Sistnevnte er aksjer og obligasjoner. Førstnevnte er kjøp og hold.

Konsentrasjon II: Ifølge BIS (Bank of International Settlements) sitter verdens 20 største forvalterne på 30% av alle aksjer og obligasjoner. Financial Times rapporterer at dette er dobbelt så høy andel som de 20 største forvalterne hadde bare for ti år siden. For kort tid siden så vi hvilken markedseffekt det hadde da den amerikanske forvalteren PIMCO hadde store innløsninger og derfor måtte selge seg ned rentemarkedet.

Likviditet: Når alle investerer og opptrer likt, går i realiteten markedslikviditeten dramatisk ned og det er større sannsynlighet for flokkmentalitet. Effekten dette har er å overdrive oppganger så vel som nedganger.

Regulering I: Tiltak fra myndighetene har gjort at det er færre likviditetskilder i markedet. Bankene har fått dramatisk innskrenket sine muligheter til å ta risiko siden vi som skattebetalere ikke ønsker å ta regningen når deres spekulasjoner går galt. Dette er fornuftig. Det som imidlertid ikke er fornuftig er at vi lar enkeltbanker bli så store at de truer samfunnet på den måten. Banker burde ikke få bli større enn at samfunnet tåler at de går overende. Det er den eneste måten banker og samfunnet lærer.

Regulering II: Myndighetene har bidratt til å gi enkelte spareformer enorme fordeler overfor andre. Når man i tillegg manipulerer markedene gjennom tiltak, forsterkes denne effekten. Et ukritisk media blir deretter et talerør for denne politikken ved at man ikke ser kausaliteten bak utviklingen. Isteden gjør man narr av de som tenker diversifisering og sikkerhet.

Disse momentene relaterer seg til forrige uke som følger:

Renten på amerikanske statsobligasjoner opplevde onsdag forrige uke et Flash Crash. Det ble ekstremt «trangt i døren» og medførte en ny all-time-high når det gjaldt omsetning. En av de største interbank-meglerne (megler kun mellom banker) rapporterte om en omsetning som var 40% høyere enn forrige dagsrekord.
tya
Aksjefallet i forrige uke visket ut verdier for $672 milliarder på global basis. Aksjeomsetningen onsdag i forrige uke var den høyeste man hadde sett siden den europeiske gjeldskrisen i 2011.

Omsetningen av kredittobligasjoner økte, men forpliktende volum (market-making) på hver enkelt kurs falt til brøkdeler av vanlig volum.

Omsetningen av sikringssinstrumenter (opsjoner) steg også til ny rekord. Etterspørselen økte prisene på opsjoner dramatisk. VIX-indeksen steg hele 35% i forrige uke som følge av dette.

De økte markedssvingningene betyr at risikosystemer (Value-At-Risk etc) krever at man reduserer risiko. Disse systemene er konstruert slik at man øker risikoen (posisjoner) når det svinger lite og reduserer dem når det svinger mye.

Forankret i at markedene er midlertidig blitt manipulert «roligere» av myndighetene, hadde mange institusjonelle investorer økt sin risiko betraktelig. Forrige uke ble en brutal oppvåkning for disse, noe som igjen medførte salgspress og utgang av likviditet fra markedene.

En av strategene i Royal Bank of Canada oppsummerte situasjonen slik: «The market hadn’t been tested until Oct. 15 and we failed the test. Liquidity is not what it used to be.»

Jo dårligere data vi får inn om den økonomiske utviklingen, desto mer sannsynlig er at det at myndighetene fortsetter i samme spor som til nå. «Heldigvis» for aksjemarkedet kom det ytterligere dårlige nyheter om Kinas økonomi i begynnelsen på denne uken. Disse nyhetene var så dårlige at verdens aksjemarkeder steg kraftig ukens tre første dager.
OBX

3 kommentarer to “Hvorfor all dramatikken?”

  1. Daniel sier:

    Bra kommentar Hans, at alle «holder hendene for øynene og satser på at det går bra». Den er nok ganske treffende tror jeg. Sentralbankene har gjort det veldig klart hvor de mener folk burde putte pengene sine, og selv om de aller fleste er klar over hvor manipulerte markedene har blitt så velger de alikevel å sitte tungt vektet i aksjer og andre mer risikofylte alternativer i fare for at inflasjonen skal spise opp pengene.

    Nok en gang en stor takk til Peter som kommer med innsiktsfulle analyser! Diversifisering i faste eiendeler tror jeg er tingen fremover 🙂

  2. Trader sier:

    Det er vel 3-4 rasjonelle argumenter for å fortsette å eie aksjer (long):

    – Oppnå bedre avkastning enn renter
    – Unngå/utsette skatt ved salg (for private og for ikke EØS)
    – Inflasjonsbeskyttelse etter all pengetrykkingen verden over

    Det rasjonelle motivet for ikke å eie aksjer en periode er vel at det er bedre med 0-avkastning, enn potensielt store tap, som svært fort kan knuse summen av den potensielle substansen i samtlige ovennevnte motiver.

    Selv kommenterte jeg din artikkel rundt 10 april (tror jeg det var), om hvor billig det var å forsikre seg gjennom derivater, hvilket jeg gjorde. Oppgangen i Q2 kom overraskende, og sterkt, forsikringen min i derivater ble verdiløse, men det ble mye mer enn oppveiet av at jeg da torde å sitte til 20.06 før jeg likviderte hele longporteføljen, etter en meget sterk utvikling fra påske til St.Hans. Takker for glitrende timet tips!

    Nå er bare spørsmålet hvor lenge jeg skal sitte på gjerdet. Og gå all inn igjen med full beholdning opplever jeg nå som uaktuelt før vi får en større skrell. Mulig den er i gang allerede, det virker, som du skriver, at markedene nå dels holdes kunstig i livet. Har jeg feil, lever jeg utmerket med situasjonen ett år til, etter å ha bommet med å treffe toppen av riggindeksen med kun 3 dager i sommer, noe som selvsagt skyldes en betydelig del flaks!

  3. Hans sier:

    Jeg mistenker at vi står foran en like varslet katastrofe som finanskrisen. Problemene med dårlige lån var i nyhetene mange ganger før alt plutselig raknet. Denne gangen skjønner «alle» at markedet er blåst opp av pengetrykking, men vi holder hendene for øynene og satser på at det går bra.