Arkiv for ‘Samfunn’ Category

Kommer vi til å være forberedt neste gang?

tirsdag, 22. januar, 2013

«Det har lite for seg å skifte bremsevæske etter et totalhavari som skyldtes bremsesvikt».

Om noen få måneder har oppgangen som fulgte finanskrisen vart like lenge som oppgangen vi opplevde etter den forrige nedturen. Sistnevnte kom etter at internettboblen sprakk. Troen på den «nye økonomien» hadde fått investorene til sky selskaper med solid inntjening. I steden ble pengene investert i selskaper uten inntjening, lite kontanter, men med grenseløse utsikter og fantasi-multipler på fremtidig inntjening. Historien kjenner vi.

Uavhengig av økonomiske trender, finansielle bobler og sporadiske investeringsmoter finnes det en håndfull finansielle institusjoner som ikke har latt seg rive med verken når risikoviljen eller panikken har tatt overhånd. Yale Endowment Fund er en av disse.

I snart 30 år har Yale preget internasjonale finansmedier med sine gode forvaltningsresultater. Forvaltningskapitalen er nå kommet opp i $19.3 milliarder og består av legatpenger. Yale Endowment Fund er ikke bare verdenskjent for å ha suverene forvaltningsresultater i forhold til de andre Ivy League universitetene. Det er mer oppsiktsvekkende at Yale og de andre universitetene har klart en bedre avkastning over tid enn 90% av pensjonskasser og andre institusjonelle investorer.

I Norge har Yale’s investeringsmetodikk blitt omtalt ved en rekke anledninger. Ser man tilbake i tid vil man imildertid se at disse tidspunktene sammenfaller med perioder etter kraftige fall i aksjekursene. Det er nemlig på slike tidspunkter hvor finansbransjen tvinges til «nytenkning» for å fremstå som troverdig.

Konsekvensen av denne adferden er at de flestes porteføljer diversifiseres og gjøres robuste etter at skaden har skjedd, mens rådet var å ta mest mulig risiko like før ulykkestidspunktet. Førstnevnte blir som å skifte bremsevæske på en bil etter et totalhavari som skyldtes bremsesvikt.

Studerer vi finanshistorie har den i det minste lært oss to ting: Det ene er at prognoser om fremtiden er bortkastet. Jo lenger unna i tid, desto dårligere er de.

Det er i denne forbindelse interessant å observere at prognosen som viste seg å være nærmest børsindeksen 12 måneder senere, som regel er gjort av av personer som arbeider med alt annet enn finans. Årsaken til dette kan være kognitiv bias hos de som arbeider innen bransjen eller rett og slett udugelighet. For mange de som bruker verbet «skal» om hvor markedet skal være i fremtiden er det opplagt sistnevnte.

Det er også et poeng at samme person uansett yrke, så vidt meg bekjent, aldri har truffet blink to ganger.

Det andre viktige tingen historien har lært oss er at de fleste lammes av vantro og frykt når børsen raser. De evner således ikke å redusere sine tap, men tvert imot selger de unna det som går bra i frykt for at også disse vil gå dårligere. Gode penger kastes gjerne etter dårlige gjennom å kjøpe mer i taperne. «Alle» sier jo at det er blitt så billig! Med «alle» så refereres det gjerne til de som tok feil i utgangspunktet. Egen adferd bidrar rett og slett til at man øker tapet fremfor å redusere det.

Yale og de andre universitetene gjør imidlertid to viktige ting annerledes enn de fleste andre investorer. For det første sprer de sine investeringer over ulike aktivaklasser og på forskjellige strategier. Av bransjen kalt «diversifisering».

For det andre rebalanserer de disse allokeringer slik at porteføljevektene etter en viss tid eller mengde blir omtrent de samme som den opprinnelig allokering. Eksempelvis kjøper man mer aksjer dersom disse har hatt et dårlig år og likeledes vil man eksempelvis selge noe av obligasjonsporteføljen dersom denne har hatt et spesielt godt år.

Summen av dette blir at man selger når noe er blitt dyrere og kjøper når noe er blitt billigere. Dette gjenspeiler den eldste investeringsregelen som finnes: «Buy low/sell high». Dette alene kan forklare hvorfor disse universitetene gjør det bedre enn de fleste institusjoner.

I 2009 skrev jeg om allokeringen til Yale. Denne bestod den gangen av 29.3% råvarer og fast eiendom (realaktiva), 25.3% aksjer, 25.1% hedgefond, 20.2% Private Equity, 4% obligasjoner og de hadde en negativ kontantbalanse på 3.9%.

Det interessante er at til tross for de suverene resultatene Yale og de andre universitetene har oppnådd over tid, ønsker verken Det Kongelig Norske Finansdepartement eller Finansnæringens Hovedorganisasjon at nordmenn skal få spare til pensjon med hjelp av over halvparten av innholdet i Yale-porteføljen. Det kan synes viktigere å skjerme den eksisterende norsk finansbransjen fra konkurranse og nytenkning.

Yale som har fått god effekt gjennom å øke andelen i aksjer i slutten av 2008 og 2011, reduserer nå sin andel aksjer i tråd med rebalanseringen. Samtidig sikrer de også betydelige gevinster.

Nå planlegger universitetet å øke sin allokering igjen til hedgefond. Denne vil økes fra 14.5% til 18%. Mens Yale kan ha nærmere 60% i hedgefond og Private Equity til sammen, får norske pensjonskasser kun ha 10%.

Etter den pågående rebalanseringen hvor også allokeringen til Private Equity og eiendom økes, vil Yale ha 53% av sin portefølje i hedgefond og Private Equity, samt 22% i eiendom. Resterende 25% er plassert i aksjer og obligasjoner.

For å sette resultatene av Yale’s investeringsstrategi i perspektiv, har Yale Endowment Fund levert 13.7% annualisert avkastning de siste 20 år. Den amerikanske aksjeindeksen S&P-500 har i samme periode levert en annualisert avkastning på 8.2%.

Resultatet etter 20 år er at Yale har levert en totalavkastning på 1.204%, mens aksjemarkedet har gitt 385%.

I Norge hevder pensjonskassene at de ikke lenger er i stand til å klare den årlige rentegarantien på 3.5%.

Man begynner å se poenget med å kunne bestemme pensjonssparingen sin selv.

spx

 

Stormende jubel

mandag, 14. januar, 2013

«The most important rule when investing is to make sure that the risk of ruin is nil.» -Ray Dalio (forvalter av verdens største hedgefond)

Aksjemarkedet satte flere rekorder i forrige uke. Den mest omtalte er at det ble globalt nettotegnet aksjefondsandeler for totalt $22.2 milliarder.

Gleden til side, det mer interessante er at sist vi så en tilsvarende iver etter å tegne seg i aksjefond var i september 2007. Før det var det i mars 2000.

Rekordtegningen avløser flere år med månedlige nettoinnløsninger. Halvparten av tegningsvolumet har gått til amerikanske aksjefond. Det er verdt å notere seg at det har tatt en markedsoppgang på 121% over 4 år for å få optimismen tilbake. Bare de to siste månedene har S&P-500 indeksen steget 10%.

spx (8)

Sist man hadde lignende etterspørsel etter aksjefond, i 2007, hadde kursoppgangen vart 5 år og markedet steget 91%. Ved det andre tilfellet, i 2000, hadde oppgangen vart i 2 1/2 år og kursstigningen vært på 54%.

margin

En annen rekord som nylig ble forbigått er belåning av aksjer, eller giring som det også kalles. Til tross for at det er færre investorer som sitter med aksjer, har allikevel den totale belåningen steget til høyeste registrerte nivå siden mars 2008. Færre investorer men mer belåning, kan bare bety at gjelden idag er større hos den enkelte aktør enn den var i 2008. Ikke en betryggende tanke. Det ideelle er at risikoen spres over så mange som mulig.

Så til den siste og i lys av det ovenstående, mest positive rekorden. Prisen på kursbeskyttelse (opsjoner), målt ved hjelp av VIX-indeksen, falt fredag til det laveste nivået siden tidlig i 2007. Nå gjenstår det bare å se om de som var for gjerrige til å forsikre seg i 2000 og 2008 har lært en lekse eller om historien skal få gjenta seg.

vix

 

Tar det aldri slutt?

onsdag, 9. januar, 2013

«We thought we were just letting a friend crash at the house for a few days; we ended up with a familiy of hillbillies who moved in forever, sleeping nine to a bed and building a meth lab on the front lawn.» – Journalist Matt Taibbi forklarer langtidseffektene av bankenes redningspakker.

Siden finanskrisen for fem år siden har det gått knapt en uke mellom avsløringer av ulovlige forhold som banker står bak. Noen av verdens største banker nar blitt funnet skyldig i- og blitt bøtelagt for de groveste forhold. Dette er forhold rettet mot egne kunder og mot samfunnet generelt.

Blant forholdene som er avdekket er ulovlig tvangssalg av boligene til kunder med lån, manipulering og svindel med referanserenten (Libor). I tillegg har man nylig avdekket manipulering av strømprisen i USA. Her må Barclays Bank og Deutsche Bank tilbakebetale $123 millioner i urettmessige gevinster i tillegg til å betale bøter på tilsammen $438 millioner. JPMorgan er fra før blitt utestengt fra dette markedet i et halvt år.

Bøtene, som denne bloggen har omtalt ved flere tidligere anledninger, står ikke i forhold til fortjenesten bankene har tilegnet seg. Et naturlig dilemma her er at hvis man la disse på et fornuftig nivå, så ville bankene måtte be om ytterligere penger fra skattebetalerne for å kunne betale disse.

Fem år etter finanskrisen tok det for myndighetene å øke kapitaldekningen til europeiske banker (Basel III) og vedta begrensninger på amerikanske bankers egenhandel, den så kalte Volcker-regelen.

Basel III ble imidlertid knapt vedtatt før implementeringen av den ble utsatt. Nå skal det gå 11 år fra finanskrisen før tiltakene som skal sørge for at de har likviditet nok til å tåle en 30 dagers krise kommer til anvendelse. Det kan ikke være mange næringer som kan tromme sammen tyngre lobbyister enn bankene.

Det andre tiltaket, Volcker-regelen, er ment å forhindre at banker får spekulere vilt og hemningsløst for skattebetalernes regning. Politikerne tok til slutt til fornuften og fant det urimelig at bankene fikk gevinsten når det gikk bra og skattebetalerne måtte ta regningen når de tapte. De største bankene ble beskrevet som hedgefond garantert av staten.

Banker ble i tillegg nektet å ha direkte eierandeler i hedgefond for å forhindre at man omgikk regelen på denne måten. Investeringsbanken Morgan Stanley’s berømte og meget inntektsbringende interne hedgefond, PDT, måtte således legges utenfor banken.

I går ble det avslørt at den mest omtalte investeringsbanken av dem alle, Goldman Sachs, har gitt blaffen i disse påleggene. Goldman Sachs, som ofte har blitt brukt som rådgiver for den norske stat, tjente stort på sin egenhandel under finanskrisen. Paradoksalt skjedde dette samtidig som fond banken forvaltet for sine kunder led store tap.

Goldman fortsetter ikke bare å drive egenhandel gjennom et internt hedgefond, men har i tillegg nettopp kjøpt seg en eierandel i det britiske hedgefondet Cantab.

30 års visdom på 343 sider

tirsdag, 8. januar, 2013

«We have met the enemy and the enemy is us.» -Joel Greenblatt /Walt Kelly

Forfatteren Jack Schwager har brukt 30 år av sitt liv på å følge med på finansmarkedene generelt og og de beste aktørene spesielt. «Wizard»-bokserien til Schwager, som er intervjuer med mange av de sistnevnte, er brukt både som inspirasjon og lærebok av investorer over hele verden.

I sin nyeste bok: «Market Sense and Nonsense» påpeker Schwager de største feilene investorer gjør. Den største «synden» investorer gjør er å fatte beslutninger om fremtiden ved å se i speilet. Intuitivt galt når det gjelder bilkjøring, men for de fleste dessverre «logisk» når det gjelder investeringer.

Joel Greenblatt, kjent hedgefondforvalter og stifter av Gotham Asset Management, har skrevet forordet i boken. Ifølge Greenblatt burde «Market Sense and Nonsense» vært en naturlig del av pensum til de som studerer finans. Det er her verdt å nevne at Greenblatt også er professor ved Columbia University Graduate School of Business.

Poenget om at investorer tenderer til å se bakover når de skal vurdere fremtiden og  mange andre som nevnes i boken, har tidligere blitt påpekt i denne bloggen. Schwager har imidlertid samlet sin erfaring og kunnskap i en 343 siders «håndbok». En håndbok som de aller fleste i besittelse av ydmykhet og en higen etter kunnskap burde ha nytte av.

Det viktigste poenget Schwager gjør, er å påpeke feilen av å basere seg på avkastning alene. Avkastning må alltid vurderes i forhold til risiko. Eksempelet Schwager bruker er at investorer typisk velger en forvalter som har gitt 30% avkastning men med et 50% verdifall underveis, fremfor en forvalter som leverer 10% avkastning men med bare 2% verdifall underveis. Hvis investorer er ute etter 30% avkastning ville man ha oppnådd langt høyere kvalitativ avkastning gjennom å velge sistnevnte forvalter og  benytte to ganger belåning.

I tillegg til å sette søkelys på hvor liten verdi det kan ligge i historiske resultater, tar boken for seg verdipapirfond, hedgefond, ETF’er, teorien om «efficiente markeder», risikomålinger, belåning, medias rolle og ikke minst, den menneskelige faktor.

Jack Schwagers enkle konklusjon er at investorer er selv sin verste fiende når det gjelder gode resultater. Finanskrisen og kriser før det har viste dette med all tydelighet. Studier av investoradferd viser at de fleste investorer ikke klarer å selge investeringer de har tapt penger på og at de isteden gjør det motsatte og kvitter seg med investeringer de sitter på og som går bra. Det var kun små forskjeller på om de var småsparere eller mer velstående investorer.

Hos de institusjonelle investorene var adferden noe annerledes. Her solgte man på den annen side ingenting. De ble således sittende både med vinnere og tapere. Ble imidlertid tapene for store grep styret eller myndigheter inn og forlangte at tapene ble stanset. Dessverre sammenfalt dette ofte med tiden da man nærmet seg bunnen.

De som var uheldige og ikke fant denne boken under juletreet kan glede seg over at noen av de beste poengene finnes i videoen under.

The Untouchables

fredag, 4. januar, 2013

«I only invest in businesses so great that even idiots could manage them. Because sooner or later one will.» -Warren Buffett

Både markedsaktører og akademikere advarer nå mot store banker og hevder at disse utgjør en betydelig samfunnsfare. Det mest interessante med dette er at det er på tvers av hva myndigheter i Norge og mange andre land anstrenger seg for å oppnå.

Både under og etter finanskrisen er de største bankene blitt gitt fordeler som de åpenbart ikke har fortjent. Dette er fordeler som myndighetene kun kan forsvare fordi de frykter konsekvensene dersom så store finansielle enheter går over ende.

Fordelene de nevnte bankene har fått er store og er en kostnad både samfunnet og bankenes mindre konkurrenter må ta regningen for. De største bankene ble reddet til tross for sin delaktighet i finanskrisen. Denne delaktigheten bestod i samfunnsmessige konsekvenser som fulgte av finansielle produkter de satte i sammen og solgte til sine kunder, tap fra egen spekulasjon samt deres manglende på fokus på finansiering av egen virksomhet. Andre virksomheter ville ha fått gå overende for bare ett av disse forholdene.

Bøtene bankene har fått for lovlbrudd, innsidehandel, manipulering av rentemarkedet og andre forhold er så lave at de lave at de nærmest oppfordrer til gjentagelse.

Myndighetenes tilgivelse og mangel på reell smerte for de som ikke har skjøttet sin virksomhet, betyr at de ikke lærer noe av det som har skjedd. Brudd på sunne forretningsprinsipper og regler har fått minimale konsekvenser for de ansvarlige. Tvert imot har støttetiltakene resultert i enda større lønnspakker.

De økonomiske og regulative fordelene som myndighetene gir til de store bankene er også konkurransevridende i forhold til alle andre næringer generelt og overfor mindre banker spesielt.

Det er på ingen måte samfunnsnyttig at det etableres banker så store at myndighetene ikke tør la dem gå overende eller sanksjoneres mot. Det eneste dette garanterer er at vi får flere og større kriser i fremtiden.

Vi trenger kort sagt det motsatte av det myndigheter arbeider for. Mindre finansinstitusjoner kan lettere reguleres. Dersom de spekulerer over evne vil disse ikke være store nok til at de kan å trekke samfunnet ned med seg. Begår de lovbrudd kan de straffes hardt uten at man behøver å tenke på samfunnsmessige konsekvenser. Bedras kundene kan man ta fra dem konsesjonen. Idag finnes det ingen likhet for loven.

Frykten for reelle tap ville skjerpe ledelsen og styret i bankene. Det vil også skjerpe aktsomheten til aksjonærene og kundene. Systemet ville med andre ord overvåket bankene kontinuerlig, ikke først når katastrofen allerede har skjedd.

Ingen andre i næringslivet får velte sitt ansvar og sine tap over på samfunnet. Livet på denne kloden har overlevd i rundt 4.5 milliarder år på prinsippet om at det er de sterkeste som overlever. Gjør vi da klokt i å tillate banker å bli så store at frykten for skaden de kan påføre samfunnet tvinger oss til å fravike våre eksistensielle prinsipper?

Nok en grunn til at samfunnet ikke bør tillate særbehandling er at mange banker idag har endret sin virksomhet betydelig. Utlånsvirksomheten er omdannet til tilretteleggingsvirksomhet. Mange banker har funnet ut at de tjener langt mer på å skru igjen utlånskranen og i steden tilby seg å skaffe kundene lån gjennom obligasjonsmarkedet.

For denne jobben tar bankene tilretteleggingsprovisjoner som er mange ganger høyere enn de gamle etableringsgebyrene. Låntager må også betale en markert høyere rente enn hva tidligere var tilfellet. Risikoen for tap plasseres ofte på egne kunder gjennom bankenes Private Banking-avdelinger eller meglerhus. Her kan man ta ytterligere honorarer. Muligheten for interessekonflikt er åpenbar.

Samfunnsoppgaven som myndighetene ønsker å beskytte er vesentlig utvannet og i mange tilfeller ikke lenger til stede hos de store bankene.

Tidligere statsadvokat og guvernør i New York, Eliot Spitzer, oppsummerer bankenes oppførsel i 2012. Det er ingen hemmelighet at Spitzer, som i sin tid som statsadvokat i New York bøtela banker med totalt $1.3 milliarder for interressekonflikter, også er av den oppfatning at banker idag har fått bli for store og mektige.

Bears are bulls

tirsdag, 1. januar, 2013

Til tross for årrekke med spådommer om kursfall, endte gullprisen høyere også i 2012. Dette er det tolvte året på rad med oppgang.

Det norske rådgivingsselskapet som de siste fem årene har ytret seg sterkest med hensyn til anbefalinger om å shorte gull, har dermed opplevd sine råd tape 5% i 2008, 26% i 2009, 29% i 2010, 11% i 2011 og 6% i 2012.

Samme finansforetak nylig holdt forøvrig en pressekonferanse i desember for å fortelle om deres fortreffelige rådgiving og avkastning. Jeg antar gullprognosene er utelatt med mindre de ikke har oppdaget Sareptas krukke i andre markeder.

Når det gjelder edelmetaller synes imidlertid sølv å være nordmenns favoritt. Mulig er dette forankret i at sølv kan man lettere «regne hjem» som følge av at dette metallet, i likhet med blant annet platinum, har et langt større industrielt bruksområde enn gull.

Sølv har imidlertid ikke hatt samme gevinstrekken som gull. Sølv var ned 9% i 2011 (forøvrig året nordmenn gjorde rekordkjøp av metallet) og ned 24% i finanskriseåret 2008. Oppgang i 10 av de totalt 12 siste årene er imidlertid ikke verst det heller.

Sølv og gull har begge steget over 500% de siste 12 årene, mens Oslo Børs til sammenligning «kun» har steget 127%.

Den annualiserte avkastningen over nevnte periode har vært henholdsvis 16.97% for sølv, 16.33% for gull og 7.05% for Oslo Børs (OSEBX). Fondsindeksen (OSEFX), som aksjefondene strever etter å holde følge med, har i samme periode steget 115%. Dette utgjør 6.59% annualisert avkastning.

Måler man avkastningen i forhold til svingninger, er det gull som har gitt den suverent beste risikojusterte avkastningen i denne perioden.

Forankret i at finansekspertenes prognoser bommer oftere enn de treffer (Englebarg, Sasseville & Williams og andre) og i mangel av pilkast-spill eller en mynt, velger jeg også denne gangen å la bjørnene slippe til med sine spådommer.

Største svindel og korrupsjonssak i 2012

søndag, 30. desember, 2012

I 2012 tilstod tre av verdens største banker at de hadde manipulert grunnlaget for den internasjonale renteberegningen, LIBOR (London Interbank Offered Rate). Gjennom den kriminelle virksomheten hadde bankene tilegnet seg milliarder av dollar i ulovlige inntekter og gitt finansmarkedet og myndighetene falsk inntrykk av sin økonomiske situasjon.

Etterforskningen har allerede ført til flere milliarder dollar i bøter, men merkelig nok kun få arrestasjoner. De som har blitt arrestert er så langt bankfunksjonærer med lite ansvar.

Totalt 16 banker er tildelt oppgaven med å sette (fix’e) LIBOR-renten på daglig basis. Journalist Matt Taibbi har fulgt saken siden starten. Han hevder i videoen at det ville være så godt som umulig for bare tre av disse bankene å kunne utføre denne svindelen på egen hånd.

Etterforskningen synes endelig å ha tatt fart og pågår i øyeblikket i tre verdensdeler.

Fokus på Fokus

torsdag, 27. desember, 2012

Kundene som gikk til sak mot Fokus Bank for at banken skal ha villedet dem med råd om å kjøpe et finansielt produkt som gikk svært galt, tapte forrige uke i Høyesterett. Norske kunder hadde tilsammen investert svimlende 2.4 milliarder kroner i dette produktet. Penger som gjennom Høyesteretts kjennelse nå er tapt for alltid. Det hele synes ikke bedre ved at man vet at banken og dets selgere tjente titalls millioner kroner på produktet.

Banken ble frifunnet til tross for at den hadde hevdet at produktet var nærmest risikofritt, noe ettertiden viste at var langt fra sannheten.

Fokus Bank hadde nemlig informert sine kunder om at det var 95% sannsynlig at avkastningen på produktet «Senior Bank Loans Linked Note 2007-2010», ville ligge mellom 6.2% og 24.8% per år i produktets løpetid.

Ikke rart mange gikk mann av huse for å låne penger av Fokus Bank for å kjøpe dette. I ettertid viste det seg at Fokus Bank hadde regnet feil og skulle ha oppgitt årlig avkastning mellom 3% og 27.8%, med 95% sannsynlighet. Et litt større spenn med andre ord, men sannsynligvis ikke nok til å få kundene til å ombestemme seg.

I utgangspunktet kan det synes både underlig og svært urettferdig at en bank og dets ulastelig antrukne rådgivere med millionlønninger, ikke må ta økonomisk ansvar når utfallet blir så langt fra den oppgitte sannheten.

Utgangspunktet er imidlertid feil. Ikke på grunn av den lille skriften i prospektet hvor Fokus Bank hadde fortalt kundene at «Produktet kunne gå i null ved en ekstrem situasjon». Heller ikke fordi regnestykket med sannsynlighetene de oppga allerede var feil da disse ble oppgitt. Og heller ikke fordi finanskrisen var en «ekstrem og ekstraordinær situasjon» som Høyesterett tydeligvis mente banken ikke kunne forutsi.

I rettsaken kom det riktignok frem at det var grunnlaget for beregningen som gjorde at banken bommet. Det som ikke kom frem er at det er norske myndigheter som pålegger banker og finansforetak å benytte en modell som enhver erfaren og oppegående finansaktør vet er feil.

Finansbransjen er nemlig pålagt å oppgi standardavvik/volatilitet til potensielle kunder på de fleste produkter. Dette gjelder fond så vel som mer eksotiske produkter.  Når denne målingen er basert på en virkelighet som ikke eksisterer i finansmarkedene (nemlig at avkastning er normalfordelt), er også utregninger basert på denne av liten verdi for kundene.

Gjennom dette pålegget har myndighetene satt sitt kvalitetsstempel på beregningen og dermed også på resultatet man fremlegger. Dermed er det fullt mulig at oppegående ansatte i Fokus Bank kunne ha ment beregningen var tull, uten at dette ville ha spilt noen rolle. Pålegg er pålegg og ingen ønsker å miste konsesjonen for å være i brudd med slike.

Kvantitativt oppegående mennesker har visst at finansiell modellering på basis av normalfordeling har vært feil i alle fall siden høsten 1987. Tyve år senere ble boken «The Black Swan» publisert. En bok som nettopp påpekte manglene og feilene ved å bruke denne type fordeling til risikoberegning. Boken viser også tydelig at det er umulig å beregne fremtidig avkastning eller risiko med desimaler. Selv tallet foran komma er umulig å beregne med noen grad av nøyaktighet. Ironisk nok ble denne en bestselger samme år som Fokus Bank la det nevnte produktet ut for salg.

Til tross for erfaringene fra 1987, 1998, 2000, finanskrisen, nevnte bestselger og den omhandlede dommen i Høyesterett, er det ikke kommet et eneste forslag om endring i pålegg om bruk av normalfordeling og tilhørende standardavvik.

Avkastningen i eksempelvis aksjemarkedet har alltid fremstått som normalfordelt i årene like før kriser har oppstått, for deretter ha demonstrert nettopp hvor lite dette var verdt. Et utmerket eksempel på dette var da Oslo Børs falt over 65% i 2008. Et fall som ifølge normalfordelingen kun skulle finne sted én gang hvert 10.000 år. For å sette dette i perspektiv falt aksjemarkedet 56% fem år tidligere.

Pålegget om å benytte normalfordeling kan muligens gagne finansbransjen hva gjelder muligheten for ansvarsfraskrivelse, men vil samtidig garantere at vi får nye kriser i fremtiden. Ansvaret sitter imidlertid hos ansiktsløse mennesker i offentlige stillinger. Ansiktsløse mennesker som slipper å ta ansvar eller erstatte de som har tapt alle sine sparemidler.

Siden Fokus-produktet var pakket inn som sertifikater var det heller ingen begrensning for hvor mye eksempelvis pensjonskasser kunne og kan investere i slike. Det samme gjelder i utgangspunktet aksjer og obligasjoner. Andre produkter, som erfaringsmessig har vist seg å være langt mer stabile i krisetider, har imidlertid de ansikstløse bestemt at pensjonskassene kun kan plassere 1% av sine midler i.

Mens vi er inne på pensjoner, vil startsskuddet for Fritt Investeringsvalg sannsynligvis bli avfyrt neste år. Menigmann skal nå selv få anledning til å velge hvilke finansprodukter man ønsker å spare i. For å «hjelpe» med beslutningen har Finansnæringens Fellesorganisasjon kommet med et partsinnlegg på vegne av sine medlemmer. Modellen som er lagt til grunn er basert på nøyaktig samme forutsetning som Fokus Bank benyttet.

For at man skal være sikret å komme til svaret man var ute etter, oppgir organisasjonen i tillegg lavere volatilitet enn det som har vært observert i markedet. Sagt på en annen måte, gis det inntrykk av at risikoen er lavere enn den har vært.

Slike kalkulatorer er ment å gi pensjonsspareren mulighet til selv å beregne sin avkastning, risiko og derigjennom fremtidige pensjon. I modeller vi har sett blir utfallet dramatisk forverret når riktige-, fremfor ønskeverdiene til aktører som først og fremst har som mål å selge sine egne produkter, legges inn. Dette skjer rett fremfor øynene til myndighetene uten at det reageres.

Her finnes lenker til tre artikler som påpeker dette.

Et langt enklere metode ville være å gjøre finansbransjen ansvarlige for all informasjon og løfter de gir til sine kunder. Ikke noe komplisert matematikk eller mulighet for ansvarsfraskrivelse i liten tekst. Kun at man må stå for det man sier.

Finanshusene ville ikke tørre å love annet enn det de selv kunne stå inne for og kundene ville således få et langt bedre rettsvern. Finansmedia ville slutte å kaste bort spalteplass på aktører som lover usannsynlig avkastning og heller gå tilbake til å rapportere fakta. Useriøse aktører og selgere ville raskt velge andre yrker eller risikere straff. Til og med jobben til myndighetene og domstolene ville bli langt enklere. Vi ville kort sagt få en bedre verden.

Tenk om du var den som innførte noe så enkelt og bra Sigbjørn!

Chartet viser den virkelige avkastningsfordelingen på en ING Senior Bank Loan-portefølje i 2008. Denne er målt på ukebasis og er til forskjell fra Fokus’ produkt ikke belånt. Man kan bare forestille seg utslagene og konsekvensen dersom dette produktet var kraftig belånt. Det fremkommer forøvrig både visuelt og på chartet at avkastningen ikke er normalfordelt. 

 

Too Big to Jail

mandag, 17. desember, 2012

Etter fem års hvor nær eneste innsats har vært å forsøke å legge skylden på alle andre enn banker og seg selv, måtte EU forrige uke kapitulere og beslutte seg for å opprette et felles overvåkingsorgan av førstnevnte. Det må ha opplevdes som verre enn å trekke tenner uten bedøvelse.

Årsaken til motviljen er at politikerne gjennom dette implisitt har måtte innrømme at de ikke bare har sovet ved roret, men gjennom egne beslutninger også bidratt til finanskrisen generelt og forbrytelser som banker har gjort seg skyld i spesielt.

Det ble rett og slett for sterk kost med ytterligere avsløringer av skjulte tap kombinert med at UBS ble ilagt en bot på $1 milliard av amerikanske og britiske tilsynsmyndigheter. Dette alene stod i fare for å understreke hvor bevisstløse EU’s tilsynsmyndigheter har vært.

Situasjonen ble neppe forbedret av at storbanken HSBC er funnet skyldig i hvitvasking av narkotikapenger.

Her er deler av listen av brudd som bankene har gjort seg skyldige i:

-Salg av ofte uegnede og alltid meget kostbare finansielle produkter til sine mindre oppegående kunder (breech of fiduciary responsibility/brudd på krav om kundevern).

-Sammenblanding av roller (hvor bankene ikke oppga at det var deres egne beholdninger (med råtne investeringer) som kundene ble anbefalt å kjøpe). Dette pågår fortsatt for fullt.

-Bundling (bankene satte som betingelser om at kunder kjøpte ovennevnte type produkter og andre banken tjente på for at banken skulle innvilge lån). Også dette pågår fortsatt for fullt.

-Svindel av myndigheter, samfunn og aksjonærer gjennom å oppgi oppblåste verdier på egne investeringer for å skjule udugelighet i egen internkontroll samt bankens virkelige økonomiske situasjon.

-Skjuling av tap av samme grunn som over. Vi leser stadig nye avsløringer.

-Delaktighet i organisert kriminalitet og man kan heller ikke utelukke terrorfinansiering, gjennom å unnlate å melde fra om transaksjoner etter hvitvaskingsloven. Motivet var egen lønnsomhet.

-Manipulering av rentegrunnlaget, LIBOR og muligens andre, med hensikt på å bedra myndigheter og samfunnet i tillegg til å sørge for ulovlige milliardinntekter. Sannsynligvis opphørt på grunn av arrestasjoner og bøter.

-Ulovlig prissamarbeid for å forhindre konkurranse. Pågår for fullt.

Jeg mistenker at reaksjonen på at noe lignende har- eller kan skje i Norge, vil få samme initielle reaksjon som da noen hevdet at norske idrettsutøver dopet seg.

Ikke desto mindre har finansminister Johnsen sagt at hans departement vil undersøke om det norske rentegrunnlaget, NIBOR kan ha blitt utsatt for lignende manipulering som ble avdekket i LIBOR.

For egen del tror jeg dette er bortkastet tid og kun spill for galleriet. Det er nemlig to grunner til at en slik manipulering ikke er nødvendig i Norge.

For det første sørger de største bankene for å unngå konkurranse gjennom å orientere hverandre gjennom pressen om hvor de mener rentemarginen skal ligge.

For det andre har myndighetene gitt dem carte blanche til å ta den marginen de vil med den begrunnelse at «det er viktig at vi har solide banker i Norge.»

Tenk bare om myndighetene ville tildele slike fordeler til andre næringer.

Nedenstående videoklipp omhandler amerikanske myndigheters reaksjon på HSBC’s deltagelse i hvitvasking for narkotikartellene i Colombia og Mexico. Det er verdt å merke seg at transaksjonene ikke var en enkeltstående glipp, men systematiske handler over tid som banken tok seg svært godt betalt for og som i tillegg resulterte i høye bonuser for de involverte bankansatte. HSBC har godtatt å betale $1.9 milliarder i bøter etter avsløringen.

Tidligere statsadvokat og guvernør i New York, Eliot Spitzer og kritikkerroste Rolling Stone Magazine journalist, Matt Taibbi konkluderer imidlertid at banker ikke har forandret sin adferd siden 2008. Etter stadig nye avsløringer er det vanskelig å si seg uenig i dette.

Three strikes you’re out

torsdag, 13. desember, 2012

Tallrekken 4-8-12 kan til forveksling oppfattes som en angrepsformasjon i amerikansk fotball, subsidiært et amnesisk forsøk på å huske tittelen til en gammel slager sunget av Tom Petty. Bruken her er imidlertid en helt annen.

Denne tallrekken benyttes nemlig innen et område av finans. En rekke av verdens største hedgefond bruker nettopp disse tallene til individuell risikokontroll av sine forvaltere.

Rekken benyttes på følgende måte: Hvis en forvalter taper 4% av kapitalen vedkommende har blitt allokert, må forvalteren halvere alle sine posisjoner. Dersom tapsrekken fortsetter og forvalteren taper 8%, må alle posisjoner likvideres og vedkommende ta 30 dager «portforbud» fra markedet. Tapes totalt 12% mister man jobben. Enkelt og greit.

Eksempelet er en god illustrasjon i forskjellen på premissene for forvaltning av reelle hedgefond kontra forvaltning av ordinære verdipapirfond.

Bare i løpet av første halvår i år kan vi registrere ni tilfeller hvor Oslo Børs Fondsindeks (OSEFX) falt med 4% eller mer. Fallet fra toppen i mars til bunnen i juni var på tilsammen 16%.

I andre halvår var det bare i juli to tilfeller av kursfall på 4% eller mer. Deretter fikk markedet en pause takket være løfter om ytterligere støttemidler fra sentralbanksjefene i EU og USA. I oktober dukker det imidlertid opp et nytt tilfelle av 4% nedgang, etterfulgt av nok ett påfølgende måned. Totalt falt markedet 6.4% fra toppen i september til bunnen i november.

Det har til nå vært enkelt og svært behagelig for aksjefondsforvalter å slippe å ta hensyn til kursfall. De har kunnet lene seg på- og glede seg over regler som sier at farten kun kan reduseres ubetydelig. Man har dermed kunne slippe å tenke på markedsrisiko og i steden sluppet unna med å fokusere på valg av aksjer.

Både i år og ifjor har vi hatt perioder hvor dette opplagt var mindre behagelig for kundene, for ikke å nevne 2008 hvor Fondsindeksen styrtet 67%. Forøvrig et fall indeksen etter nær fem år fortsatt er 15% fra å hente inn.

I 2011 hadde OSEFX 21 tilfeller hvor indeksen falt 4% eller mer. Av disse falt markedet mer enn 10% ved fem av tilfellene og ved ett av dem falt markedet hele 26%. Fra topp til bunn i 2011 falt indeksen 30%.

Utfordringen idag er at at alle studier viser at verken pensjonskasser, stiftelser, legater eller private investorer lenger synes slike svingninger er akseptable.

For å kunne oppnå bedre risikoprofil har hedgefondene som benytter omtalte risikoparametre organisert seg med mange uavhengige forvaltnings-team (alpha-satelitter). Disse investerer i ulike type aktivaklasser, verdipapirer og sektorer. Gjennom at teamene opptrer uavhengige av hverandre, oppnår disse fondene en reell diversifisering internt.

Hver alpha-satelitt har som mål å skape meravkastning og gjennom de opptrukne risikoretningslinjene betyr dette at diversifiseringen blir aktivt forvaltet. I en passiv diversifisering, f.eks bestående av en statisk portefølje av aksjer og høyt ratede obligasjoner, aksepterer man at porteføljen taper på noe så lenge man tjener på noe annet.

Forskjellen i den aktive kontra den passive diversifiseringen forklarer mye de suverene resultatene denne type hedgefond har levert over tid.

Kombinasjonen av streng risikokontroll, darwinisme (de svake blir utstøtt) og aktivt forvaltet diversifisering, har gjort at mange slike hedgefond har stengt dørene for nye penger. Forvaltningskapitalen i de store fondene er fra $10 milliarder til $150 milliarder.

Bluecrest, som er ett slikt fond, lar sine forvaltere kun få to «strikes». I Bluecrest må forvalterne eller traderne halvere sine posisjoner allerede ved tap på 3%. Dersom de taper 3% av de resterende pengene må de si farvel til sine kollegaer. Jeg overdriver ikke hvis jeg påstår det raskt ville bli folketomt i norske forvaltningsselskaper dersom man var nødt til å forholde seg til slike regler.

Bluecrest har idag $30 milliarder til forvaltning og har levert over 13% annualisert avkastning til sine investorer siden oppstarten i desember 2000. Dette er det dobbelte av OSEFX i samme periode. Størst tap fondet har hatt er mindre enn 5%.

Michael Platt, fondets investeringsdirektør, er blant hedgefondforvalterne omtalt i boken til Jack Schwager: «Hedge Fund Market Wizards». Schwager har gjennom årene skrevet flere bøker om stjernetradere (Market Wizards) og omtaler Bluecrest og Platt 4:17 inn i videoen nedenunder.

Nassim Taleb hevder i sin siste bok at en av grunnene til både finanskrisen og den europeiske gjeldskrisen, er at de som sitter med ansvar aldri har hatt så lite «skin in the game». Med dette mener han at de som risikerer andres penger eller har ansvar for å fatte viktige avgjørelser, har lite eller ingenting å tape personlig på sine handlinger.

Dette gjelder så vel politikere, byråkrater som forvaltere. Jeg har ved selvsyn sett hvor risikofylt og elendig forvaltning som har blitt utført av forvaltere som har vegret seg for å putte penger i egen forvaltning. En av disse vil gjenkjenne sin strategi og forvaltning i advarselen Schwager gir mellom 9 og 13 minutter ut i videoen.

SV’s Kristin Halvorsen oppfattet dette som et problem da hun var finansminister, så hvorfor gjør ikke investorer det? Halvorsen ble spurt om hvordan man skulle verne godtroende investorer mot alle dårlige spareprodukter som man stadig ble oppringt om.

Halvorsen svarte at det enkleste kvalitetssjekken for meningmann måtte være å spørre selgeren av slike produkter om hvor mye vedkommende selv hadde satset på produktet. Sunt norsk bondevett med andre ord. Skulle jeg føyet til noe, så ville det være at man sørger for å få svaret skriftlig.

Det burde finnes en regel om slik parallellitet. Jo høyere risiko du anbefaler andre å ta, desto større andel av dine egne penger må du selv satse. Et slikt prinsipp burde også gjelde for politikere og byråkrater som påfører samfunnet, næingsliv og borgere unødig risiko og tap. Dette være seg innenfor forsvar, justis, helse, finans eller annet.

Om det ikke lar seg gjøre med egne sparemidler, bør de i det minste være ute etter tre «strikes».

Ingen skal si at man ikke kan lære noe av finans.