Alt er relativt

januar 10., 2011

Investorer har aldri hatt lettere adgang til markedsplasser og kunne handle flere instrumenter enn man kan idag. Dette kan vi takke internett og effekten dette har hatt på global kommunikasjonstilgang.

Adgang til flere instrumenter bidrar også til at man har flere valg og dermed kan vurdere de ulike instrumentene opp mot hverandre. Man er ikke som før avhengig av å forsøke å spå retningen på markedene, men kan eksempelvis se markeder opp mot hverandre.

Etablerte sannheter kan dermed settes på prøve rent praktisk, ikke bare teoretisk. Verdens største oljefond, Abu Dhabi Investment Authority (ADIA), har nettopp gjort dette gjennom å hevde at de ikke lenger synes at emerging markets (EM) aksjer er billige i forhold til de utviklede markedene (DM). Med unntak av finanskrisen, har EM aksjer gjort det bedre enn DM siden 1999.

Chartet nedenfor viser MSCI Emerging Markets Index øverst og relativ utvikling til MSCI World Stock Index i det nederste panelet.

Emerging Markets vs Developed Markets

Man kan også sammenligne aksjer med andre aksjer, aksjer med obligasjoner, obligasjoner med andre obligasjoner, råvareselskaper med råvarer, råvarer mot andre råvarer, derivater med sine underliggende etc etc. Alt skaper muligheter, effektiviserer prising, skaper volum og sørger for likviditet.

Sølv steg eksempelvis 41% i forhold til gull i 2010, mens gull steg 3.6% i forhold til sølv i forrige uke. Hveteprisen falt 36% i forhold til mais i de tre månedene etter at panikkjøpet av hvete hadde gitt seg etter at Russland meldte om eksportforbud i august ifjor.

Idag er det en del som er opptatt av hvor kraftig kobber har steget i forhold til aluminium. Kobber steg ifjor 26%, mens aluminium kun var opp 4%. Statistisk ser dette forholdet strukket ut og hvis det også kan dokumenteres fundamentalt vil dette ikke bare ha betydning for kursforholdet mellom kobber og aluminium, men på aksjekursene til blant annet gruveselskaper i forhold til aluminiumsprodusenter.

Et annet forhold som også er statistisk strukket er forholdet mellom rentene på europeiske statsobligasjoner og europeisk high yield. Den mest effektive måten å handle et slikt forhold på er gjennom CDS-indekser.

Det har aldri vært mindre forskjell mellom disse rentene, noe som selvfølgelig er en følge av at mange europeiske selskaper gjør det godt, samtidig som mange europeiske land sliter på nasjonaløkonomisk nivå.

Det koster idag 4.4% i året av underliggende verdi å forsikre en indeks av 50 europeiske high yield selskaper mot konkurs. Samtidig koster det 2.19% i året for å forsikre en indeks av europeiske statsobligasjoner, hvor blant annet Norge inngår, mot konkurs.

Forskjellen på 2.21% er historisk lav. Bare fjorten måneder tilbake var denne forskjellen på 12%, eller 5.4 ganger høyere.

En annen «rekord» er forholdet mellom forsikring av europeisk statsgjeld og EM statsgjeld. Denne ble omtalt i romjulen. Forsikring av en indeks av EM statsobligasjoner koster nå 2.05% og disse ansees derfor nå sikrere enn europeiske statsobligasjoner.

Dette er et godt eksempel på hvor store endringer som har funnet sted bare de siste par årene.

Det finnes muligheter i alt og for de som tror problemene i Europa er overdrevne gir sistnevnte dem en mulighet til å «put their money where their mouths are».

Fordeler og ulemper ved å være flokkdyr

januar 3., 2011

«I can calculate the motion of heavenly bodies, but not the madness of people.» -Isaac Newton

To år etter slutten på den største finansielle krisen kloden har opplevd på 80 år ber prognosemakerne som overså farene den gangen igjen om vår tillit. Mange av disse har i tillegg tatt feil en rekke ganger de siste to årene.

Tre faktorer taler til deres fordel. For det første det at de tok feil i flokk. Det er mye vanskeligere å skjule feil når man har stukket nakken ut og ment noe som var på tvers av flokken.

For det andre at feil opptrer mindre kritikkverdige når de fleste andre også har begått dem (flokken gir beskyttelse).

Det tredje er at tilfeldighetenes lov tilsier at man ikke alltid kan ta feil. Når man har tatt feil et antall ganger på rad er det dermed et håp for at neste prognose vil treffe.

Én ting som er sikkert er at det er de med størst suksess i de finansielle markedene har vært preget av at de nettopp ikke har vært flokkdyr, men tenkt og handlet selvstendig.

Redaktøren for Lex-spalten i Financial Times, John Authers, oppsummerte forleden de optimistiske prognosene for aksjemarkedene i 2011 slik: «Putting your money in the stock market is taking a bet on the behaviour of your fellow man and women».

Med dette mente han at aksjemarkedet meste av tiden fjerner seg så langt fra logiske verdsettelser at det man reelt sett er mer avhengig av andres adferd enn fundamentale faktorer.

Utviklingen som har ledet til samtlige bobler har bekreftet dette. I bunn og grunn er Authers’ betraktninger grunnlaget for at teknisk analyse har fått stadig flere tilhengere.

Markedsaktører savner ofte høydeskrekk. Tvert imot kan vi observere hvordan de blir stadig modigere og mer skjødesløse jo høyere markedet stiger. Prøver man tilsvarende på en stige vil imidlertid de fleste reagere motsatt. Jo høyere opp man klatrer, desto mer bevisst er man på konsekvensene hvis man faller. På en stige klatrer vi derfor saktere desto høyere vi kommer og holder oss suksessivt bedre fast.

Skal vi tro Sam Stovall, sjefsstrateg hos Standard & Poors, så bør vår adferd nå mer ligne på den vi vil ha dersom vi klatret opp en stige. Han viser nemlig til en studie de har gjort av hvordan aksjemarkedet i USA har hentet seg opp fra betydelige nedganger siden 1949.

Statistikken viser at den kraftigste oppgangen kommer det første året og at den deretter dabber av. I gjennomsnitt stiger den amerikanske aksjeindeksen 35% i sitt første år etter bunnen, 17% i det andre året og bare 5% i det tredje året. Unntak finnes selvfølgelig, dette er gjennomsnitt.

Forventningene har derimot alltid vært motsatt. Det første året var det få som hadde tro på oppgang i det hele tatt. Da virket fremtiden tross alt svært usikker. Deretter blir man sikrere desto fler år med oppgang man får bak seg. Akkurat som nå.

Det vi vet er at markedet i trend denne gangen så langt har fulgt gjennomsnittet i og med at år to, som vi nettopp er ferdig med, hadde lavere avkastning enn det første året.

For det amerikanske aksjemarkedet har oppgangen disse to årene vært på henholdsvis 23.45% og 12.78%, etter en nedgang i 2008 på 38.49%.

MSCI-World Stock Index steg 26.98% i 2009 og 9.55% i 2010, etter en nedgang på 42.08% i 2008. For Oslo Børs er tallene 64.78% og 18.35%, etter en nedgang i 2008 på 54.06%.

En annen statistikk de fleste vil ønske å overse, er sentiment indikatoren fra American Association of Individual Investors (AAII). AAII gjør gallupp på medlemsmassen sin for å måle hva de mener om utviklingen fremover.

I 2007 viste målingen at 55% var positive. 12 måneder senere var markedet ned 37%. I mars 2000 var det 66% som var positive og 12 måneder senere hadde aksjemarkedet falt 25%. Målingen lille juleaften 2010 var på 63.3%. Vi får bare håpe at at «fallet» til 51.61% på lille nyttårsaften redder oss fra slike utfall.

En statistikk som de fleste av oss vil finne glede i og i motsetning til de andre vil håpe at slår til, er hvordan det går på første handledag i det nye året. Her må vi hele 14 år tilbake for å finne et tilfelle av negativ avkastning. Det andre som er bra med denne statistikken er at vi kun er noen få timer unna resultatet.

Ha et fremgangsrikt år!

Europa er blitt Emerging Markets

desember 28., 2010

Mens de fleste har vært opptatt av andre ting, har det skjedd noe substansielt i forholdet mellom Europa og emerging markets.

Det substansielle er at disse to markedene, vurdert på et nasjonalt kredittrisikonivå, er blitt like. Det oppsiktsvekkende er at dette ikke har skjedd ved en forbedring i vekstmarkedene. Det er dette propagandaen lar oss tro gjennom at dette området hele tiden betegnes som «motoren i verdensøkonomien».

Tvert imot har utviklingen med hensyn til kredittkvalitet stått forbausende stille i de sistnevnte markedene. Det er snarere i vår «omgangskrets» det har gått galt, spesielt på nasjonalt nivå.

Markedet for konkursbeskyttelse (CDS – Credit Default Swap) er det mest likvide og dermed det foretrukne markedet for å vurdere kredittkvaliteten til obligasjonsutstedere og følgelig hva obligasjonene deres er verdt.

Dette markedet var så stort i 2008 at det nær var ute av kontroll. På dette tidspunktet fantes det CDS-kontrakter på svimlende $62 billioner i utestående. Dette var brutto volum. Siden den gang har man innført sentralisert clearing (oppgjør) og dermed blant annet redusert dobbeltføring av kontrakter. Dagens utestående er på netto $26 billioner.

Illustrasjonen under viser prisen på konkursbeskyttelse (CDS) av indekser over europeisk- og emerging markets’ nasjonalgjeld. I det øverste panelet til venstre kan man se hvordan prisen på disse konvergerer og at dette i vesentlig grad skyldes at kredittkvaliteten i Europa har blitt forverret (forsikringskostnaden har økt).

Panelet nederst til venstre viser hvordan prisen på konkursbeskyttelse i utviklingsmarkedene har gått ned relativt til Europa. For første gang i historien er disse nå på samme nivå. Er rollene i ferd med å byttes?

Rtid = PBMtid*4

desember 27., 2010

En god tommelfingerregel er at en oppgang må vare fire ganger så lang tid som den foregående nedgangen for at alle skal være overbevist om at det skal videre opp. Dette stemmer godt med det vi opplever nå, idet vi straks har opplevd 2 år med oppgang etter nedgangen i 2008 som varte 6 måneder.

Det synes å ha lite betydning om hvor mye det har steget i løpet i denne perioden ettersom det synes å være en konsensus om at markedet «skylder» investorene å komme tilbake til utgangspunktet for nedgangen. En form for omvendt gravitasjonskraft.

Denne gravitasjonskraften synes å være markert sterkere  jo nærmere vi kommer nordområdene. Verken Europa eller USA har opplevd tilsvarende og i Øst bærer Japan vitne om at den knapt er målbar.

Man må anta at dette kan være årsaken til at investorene syd, vest og øst for oss ikke deler vår optimisme annet enn verbalt.

Et godt eksempel på dette kan vi få ved å studere VIX-indeksen. Den måler om kurssikringsinstrumenter (opsjoner) er dyre eller billige. Er VIX-indeksen på et lavt nivå føler investorene seg trygge og et høyt VIX-nivå gjenspeiler usikkerhet.

Er den imidlertid på et svært lavt nivå tolkes dette som sløvhet i forhold til risiko og er den svært høy så råder panikken.

Studerer vi VIX-indeksen idag kan vi gjøre to observasjoner. For det første er den meget lav. Faktisk på nivåer som de tre siste årene har resultert i en del finansielle ubehag.

Den andre observasjonen av interesse er at forwardkurven til VIX-indeksen er usedvanlig bratt. Forwardkurven viser dagens VIX-nivå, samt nivåene hvor terminkontraktene (futures) på VIX handler. Det finnes børsnoterte terminkontrakter med forfall hver måned fra og med januar til og med juli 2011.

Disse handler til nivåer som er suksessivt høyere enn dagens VIX-nivå og reflekterer dermed investorenes syn på fremtidig utvikling.

Dagens lave nivå reflekterer antagelig at man forventer mindre børsaktivitet og dermed også lavere kursrisiko mellom jul og nyttår. Intuitivt skurrer det at lavere volum skal bety mindre kursutslag ettersom mindre tilstedeværelse på markedsplassene betyr at store ordre lett kan flytte kursene.

Mulig er det håp om at den kristne høytiden vil bli respektert av alle. Dette bør også skurre noe hos de som følger internasjonal utvikling.

Håp har imidlertid aldri vært en lønnsom strategi over tid i finansmarkedene, men i mangel av andre virkemidler er kanskje denne like grei som noen.

Håpet og troen på fremtiden synes deles imidlertid ikke av alle, hvis vi skal legge VIX terminprisingen til grunn. Forventningen til at noe vil skje i første kvartal er markert over dagens nivå og i tillegg stigende ut kvartalet. Deretter flater kurven ut noe, men er fortsatt stigende.

Det hele minner om kortspillet Black Jack (21) hvor man kan trekke så mange kort man vil, men taper dersom summen overstiger 21. Jo nærmere man kommer 21, desto nærmere er «avgrunnen». Man taper ikke suksessivt hvis man får en sum >21, men alt.

Markedsaktørene mener gjennom VIX-terminene noe av det samme. Jo lenger det går i tid før en korreksjon eller nedgang, jo mer risikoutsatt er man. Dette er forøvrig det motsatte av hva aksjestrategene uttrykker. Det har tatt 2 år og over 100% kursstigning (her til lands) for å overbevise samtlige om at markedet skal videre opp. Skal vi legge VIX-indeksen til grunn, synes flertallet av investorer å mene at fremtiden er noe mer usikker.

I det korte bildet er derimot situasjonen noe annen. Siste statistikk fra USA viser at per lille juleaften var 63% av investorene positive til den videre utviklingen i aksjemarkedet. I juli var det bare 20%. Nå er også kun 16% av de spurte negative til den videre utvikling. Begge er på henholdsvis høyest og laveste nivå på 5 år.

Den utmerkede spaltisten i Financial Times, Gillian Tett, minnet oss i julen om at hvis det er slik at modeller og prognoser er noe verdt, hvorfor var det da ingen av dem som forutså den finansielle kollapsen i 2008?

Kanskje verdt å ta med seg når avisene nå igjen fylles av de mest optimistiske spådommer.

Hvem kjøper amerikanske aksjer?

desember 25., 2010

Mens det amerikanske aksjemarkedet hittil i år har steget 12.7% (S&P-500), har privatinvestorer gjennomgående solgt aksjer og blant annet kjøpt råvarer gjennom ETF. Spørsmålet man søker svar på er hvem er det som da kjøper?

Analyse- og datainnhentingsbyrået TrimTabs forsøker å gi svar:

Jens Stoltenberg

desember 22., 2010

Dn.no rapportere i går noen oppsiktsvekkende uttalelser fra Norges statsminister. Uttalelsene kom i forbindelse med statsminister Jens Stoltenbergs halvårlige pressekonferanse.

Ifølge dn.no lød en av uttalelsene: «Det mest absurde er at når det går dårlig skal staten komme å redde dem, sier statsministeren om aksjemeglerne».

Landets statsminister synes å være grovt feilinformert hvis han er av den oppfatning at noen av landets aksjemeglere ble reddet av staten. De hverken ba om eller fikk én eneste krone.

Derimot ba banken som staten er hovedeier i om hjelp både fra staten og sine aksjonærer. Dette var utelatt i talen.

Litt senere i samme tale skal statsministeren ha sagt: «Noen av disse systemene er laget slik at meglerne får store gevinster når det går bra, og ingen tap hvis det går dårlig.» Også dette er feil. Meglerne får kurtasje om det underliggende aktiva utvikler seg bra eller dårlig. De er mellommenn. Det samme gjelder eiendomsmeglere, skipsmeglere, forsikringsmeglere og meglere av alle andre aktiva også.

De fleste vil ha full forståelse for at landets statsminister ikke har anledning eller tid til å skrive alle, eller sågar noen, av sine taler selv. Denne talen, forutsatt at dn.no gjenga den korrekt, er imidlertid av et innhold og en kvalitet som antyder at den må ha blitt skrevet på julebordet til Finansdepartementet. Det må i sannhet ha vært et lystig lag.

Vi kan bare håpe nyttårstalen skrives under mer edruelige forhold.

Ja her i bakvendtland…

desember 21., 2010

USA, landet som ga oss finanskrisen, vurderer nå ifølge WSJ å innføre regler som sørger for at ledere i store finansforetak må fordele bonusutbetalinger over flere år. Slike regler vil kun gjelde banker som er så store at de er i stand til å påføre samfunnet skade.

Likelydende regler ble for kort tid siden vedtatt i EU. Reglene er også ment å være et incitament til at det blir flere små, heller enn noen få store banker. Gjennom dette vil samfunnet være mindre sårbart i forhold til om én enkelt bank får problemer.

I Norge, som nær var uberørt av krisen, oppfattet myndighetene dette som en konkurranse både på tid og virkemiddel. Man har derfor allerede innført slike begrensninger, ikke bare for systemkritiske banker, men for samtlige typer foretak innenfor finans uansett størrelse.

Hastighet var her langt viktigere enn presisjon. Er noe politisk riktig står lite i veien her til lands.

Prognoser & Forventninger

desember 20., 2010

Tradisjonen tro fylles media med forventninger og prognoser for det kommende året like før julen nærmer seg sitt høydepunkt. Julestemning kombinert med fuktige luncher er en utmerket setting for å løsne tungebånd med hensyn til dette og annet.

Spoler vi ett år tilbake var «ekspertenes» forventning til det norske aksjemarkedet i 2010 at indeksen ville stige 20%-40%. Dette ifølge prognoser innhentet av Finansavisen. Med 8 børsdager igjen har børsen steget 14%.

Reisen hit har heller ikke vært så problemfri som de fleste hevdet den ville være. Nyttårsraketter ble gruset da børsen falt 9% i begynnelsen av året og da regningen for første halvår skulle gjøres opp, hadde børsen falt 15%. Fra siste del av april og til begynnelsen av juli var fallet på hele 20%, noe som medførte at en rekke av de omtalte ekspertene snudde seg rundt og spådde videre nedgang.

De som følte seg kallet til å uttale seg om gull på grunn av økt investorinteresse, hevdet at gullboblen ville sprekke. Gull har hittil i år steget 25%.

I 2007 var det rekordtegning i aksjefond rettet mot Kina. Det var meget lett å få inn penger til Kina på denne tiden siden landet var motoren i verdensøkonomien. Det siste har Kina forblitt, men det har ikke forhindret at det kinesiske aksjemarkedet er ned over 50% siden toppkursen det året. Dette er inkludert et kursfall hittil i år på 12%.

Prognoser utferdiget av strateger og analytikere som i sitt yrke ikke utelukkende er avhengige av aksjemarkedet er som vanlig mer nyansert. 10 år med null- eller negativ avkastning i internasjonale aksjer, har gitt lærdom og dette virker inn både på tilliten og konsensus.

Bill Gross, forvalter av verdens største verdipapirfond, forventer lav vekst de neste 10 år som følge av at det generelle gjeldsnivået må ned. Dette vil være i tråd med lærdommen av- og den politiske konklusjonen etter finanskrisen. Kombinasjonen av lav vekst og tilbakebetaling av gjeld vil medføre lavere forbruk, redusert etterspørsel etter varer & tjenester og dermed svakere resultater i bedriftene og således en lavere avkastning på investeringer.

På den annen side kan man hevde at krisepakkene og de kvantitative lettelsene har overført mye av gjelden fra privat- til offentlig sektor. Det er sentralbankene som sitter på mye av gjelden idag. Totalt sett betyr ikke dette mindre gjeld, men at en god del av gjelden nå sitter hos mer solid låntakere.

Land som låner billig, eksempelvis USA, Tyskland og Norge, kan «make a killing» dersom de var sikre på at PIIGS-landene ikke ville gå konkurs eller måtte nedskrive gjeld. Dette ville være den ultimate «Carry Trade» (låne billig, plassere dyrt) ettersom disse landene kan låne til rundt 3% og plassere disse i PIIGS-landenes obligasjoner for gjennomsnittlig 7.25%, eller i bare Hellas til 11.8%.

Dette har allerede en rekke europeiske banker gjort gjennom å låne «krisepenger» fra sine sentralbanker og plassere disse i statsobligasjoner i PIIGS-land. Dessverre gjorde de dette på et noe tidlig tidspunkt. Nå forsøker disse bankene å unngå markedsmessige verdsettelser (mark-to-market) på sine posisjoner, slik at de kan betale ut store bonuser til ledelse og ansatte. Evne og ydmykhet til å ta til seg lærdom fra finanskrisen er heller ikke her åpenbar.

Men tilbake til prognosene for Oslo Børs det første halvåret av 2011. Ifølge Finansavisen var gjennomsnittsforventningen at Oslo Børs vil ha steget 14.9% ved utgangen av juni.

Vi har sammenlignet denne forventningen med prisingen av OBX-indeksopsjoner. Sistnevnte vil reflektere markedets reelle forventning til fremtiden, ettersom denne prisingen gjenspeiler hva markedet virkelig gjør i stedet for kun hva de anbefaler andre å gjøre. Ut av opsjonsprisingen kan vi regne oss frem til at markedet kun tror det er 15% sannsynlighet for at indeksen ender på 488 eller høyere den 30. juni 2011.

Forskjellen i disse to forventningene gir dermed en unik mulighet, forutsatt at ekspertene har rett. Dette har de oftest ikke hatt, men det betyr ikke at de ikke kan ha flaks denne gangen.

Dersom vi er villige til å anta at ekspertene har rett og at opsjonsmarkedet tar feil, kan vi utnytte «feilprisingen» i opsjonsmarkedet. Hvis vi sier oss fornøyd med at indeksen kan stige 14.9% og er fornøyd med det, har vi følgende mulighet:

Kjøpe en OBX kjøpsopsjon med innløsningskurs på dagens kurs (388.7) og samtidig utstede en OBX kjøpsopsjon med innløsningskurs 446.5 (14.9% høyere). Forfall på begge er 30. juni 2011. Dette må gjøres OTC siden dette ikke er en offisiell forfallsdato for opsjoner, men det er fullt mulig. Hvis ekspertene får rett vil man motta en gevinst på 176% i forhold til innsatsen. Vi vil imidlertid ikke få en gevinst utover en indeksoppgang på 14.9%.

Alternativet er å gjøre dette med de børsnoterte opsjonene. Disse har forfall 16. juni eller 21. juli, men da har man ikke nøyaktig den samme posisjonen.

En annen fordel man vil ha med opsjoner er at man også vet den nøyaktige risikoen. Denne er begrenset til opsjonspremien man betalte. Det vil si at man ikke biter negler opp til albuen dersom kursen, som i år, i stedet skulle falle 20%.

Et siste poeng. Mens ekspertforventningene ifjor var at Oslo Børs skulle stige 20%-40%, anga opsjonsmarkedet i desember ifjor et langt mer moderat og – som det skulle vise seg – realistisk prognose. Illustrasjonen nedenfor viser at sannsynligheten var bedre reflektert i opsjonsprisingen enn i ekspertrådene.

Sølv til sølv

desember 14., 2010

Med en oppgang hittil i år på 75% er sølv rangert som en klar nummer to blant komponentene i Standard & Poors / Goldman Sachs’ råvareindeks (SPGSCI). Øverst troner bomull med en oppgang på over 88%, mens naturgass ligger nederst med et fall på 34%.

Etterspørselen etter sølv fra finansielle investorer har i år hatt et voldsomt oppsving, mye takket være at ETF’er (børsnoterte fond) gjør det enkelt for hvem som helst å investere i det blanke metallet.

Per 10. desember satt de fire ETF’ene som består av sølv på totalt 483.519.701 unser. Dette er ny rekord i sølvinnehav i ETF’er. Den største av disse fondene, IShares, satt på 351.772 millioner unser, eller nesten 11 tonn.

Samtidig med en kraftig vekst i etterspørselen fra de nevnte ETF’ene, har spekulantene i futures-markedet redusert sine posisjoner noe. Etterspørselen fra sistnevnte har avtatt siden begynnelsen av oktober.

I går kveld rapporterte forøvrig Financial Times at investeringsbanken JPMorgan gikk ut med at banken nå har «materielt» redusert sin posisjon i sølv. Det har i lang tid versert anklager i markedet om at JPMorgan har forsvart en stor short-posisjon i sølv. Kredittilsynet for råvarer i USA, CFTC, har siden september 2008(?) etterforsket disse anklagene.

Ovenstående chart viser utviklingen i sølvprisen øverst, utviklingen på spekulantenes beholdning i futures-markedet i midten og antall unser sølv eiet av ETF’er nederst.

Den neste illustrasjonen viser utviklingen på forholdet mellom gull og sølv over de 30 siste årene. Det er beregnet en lineær regresjon av denne historikken. Denne viser et «normalnivå» på gull på nesten 70 ganger prisen på sølv. I øyeblikket ligger den på 47.

Det påfølgende chartet (nedenfor) viser ikke bare kursutviklingen på gull og sølv over de 2 siste årene, men også at sølv bare har vært så dyrt i forhold til gull i mindre enn 1% av de observerte tilfellene.

Dette betyr ikke at forholdet er nødt til å endres. Derimot føles det godt å vite at man har sannsynlighetene på sin side når vi, som nevnt i forrige uke, vurderer å posisjonere oss for en korreksjon i kursforholdet mellom disse to edelmetallene.

Whodunit?

desember 13., 2010

I dagens kommersielle verden kan man med rimelig sikkerhet anta at tilbudet av TV-programmer reflekterer det seerene er interesserte i. Det vil derfor ikke komme overraskende at en kjapp gjennomgang av programbladet avslører at kriminalserier kommer tett etter nyheter i popularitet.

For at en slik serie skal bli populær må den på en kriminalgåte løses. Mangel på en løsning og/eller en skyldig vil etterlate seeren med et udekket behov. En utsatt løsning kalles en serie. Seeren kan imidlertid føle seg trygg på at behovet for en tilfredsstillende avslutning vil bli møtt.

I den virkelige verden er ikke dette alltid tilfelle. Mange ganger finner man ikke løsninger, men verre er det når løsningen ikke søkes eller offentliggjøres fordi den er upopulær eller setter myndighetspersoner i forlegenhet. Dersom noen andre enn den ansvarlige har fått skylden kalles det justismord.

Det vil neppe komme som noen overraskelse at jeg mener at hedgefond er blitt utsatt for dette. Forskjellen mellom Norge og andre land er at man her til lands har lukket øynene for at man internasjonalt har erkjent at det var andre som var skyld i de alvorlige anklagene som er blitt rettet mot hedgefond de to siste årene. Ytterligere erkjennelser vedrørende dette kom så sent som i forrige uke.

Påstand: ”Terra-skandalen” skyldtes at kommunene i Nord-Norge hadde tapt penger på investering i hedgefond.

Fakta: Kommunene hadde investert i pengemarkedsinstrumenter satt sammen av den amerikanske banken Citibank. Disse var allerede fra Citibanks side kraftig belånt og kommunene belånte dem ytterligere hos DnBNOR.

Påstand: Finankrisen skyldtes uregulerte hedgefond som var kraftig belånt.

Fakta: Finanskrisen skyldtes banker og boliglånsinstitutter som var hinsides belånt i forhold til sin egenkapital. I tillegg hadde disse konstruert finansielle instrumenter til egen vinning, blant annet bestående av boliglån, som ruinerte hundretusener av investorer og rammet verdensøkonomien. Blant de medskyldige var kredittratingbyråer som hadde gått gode for kvaliteten på disse lånene. Alle de impliserte var myndighetsregulert og under tilsyn.

Da verdien aktiva som bankene hadde som sikkerhet eller hadde investert i falt til langt under bankenes forpliktelser ble skattebetalere over hele verden tvunget til å redde dem fra konkurs. Dette ble gjort gjennom at sentralbankene ble tvunget til å overta de råtne aktivaene og samtidig gi bankene friske penger.

Påstand: Svindleren Bernie Madoff drev et hedgefond.

Fakta: Bernie Madoff var en aksjemegler som i tillegg drev aktiv forvaltning. Virksomheten hans var i tillegg myndighetsregulert og under tilsyn. Det var derimot en rekke pensjonskasser, hedgefond, privatpersoner og institusjoner som tapte på å ha investert penger hos ham.

En annen interessant og relevant saksopplysning er at en rekke banker i disse dager stilles for retten anklaget for å ha bidratt til svindelen.

Påstand: Ifølge den greske statsministeren var det ingen galt med økonomien i Hellas. Tvert imot var det hedgefond som for egen vinning forsøkte å ramme Hellas ved å gi inntrykk av dette.

Fakta: Den greske regjering ble avslørt i å ha løyet om tilstanden i landets økonomi. Disse løgnene ble avslørt av hedgefond, ikke av EUs overvåkningsorgan.

Påstand: Den tyske statsministeren og den franske finansministeren hevdet at hedgefond bidro til krisen i Europa gjennom at de økte lånekostnadene for de kriserammede landene. Disse politikerne forlangte og fikk igjennom et nytt regelverk spesielt beregnet på å ramme hedgefond.

Fakta: EUs eget granskningsorgan avslørte i forrige uke (etter at den ble anklaget for å skjule fakta) at den ikke hadde funnet noen bevis for at hedgefond hadde bidratt til krisen eller forverret den. Tvert imot hadde de bidratt til at krisen ble synliggjort.

Samtidig ble det avslørt at en amerikansk bank, som måtte ha $24 milliarder i krisehjelp under finanskrisen, hadde bedrevet markedsmanipulasjon av kredittderivater til egen vinning. Det ble fastslått at denne oppførselen hadde bidratt til å forsterke finanskrisen. Samme bank opplyste forøvrig nylig at den etter tredje kvartal har avsatt et beløp som tilsvarer $2.2 millioner per ansatt til bonuser. Banken har for ordens skyld 35.400 ansatte.

Påstand: Investorer kan tape mer enn innskuddet når de investerer i hedgefond. Denne påstanden ble fremsatt av norske Forbrukerrådet.

Fakta: Dette er galt. Man kan ikke tape mer enn innskuddet i fond (aksjefond, hedgefond, pengemarkedsfond, eiendomsfond etc) med mindre man selv belåner sin fondsandel.

Påstand: Det er mer risikabelt å investere i hedgefond enn aksjefond.

Fakta: Alle historiske data viser at det i gjennomsnitt er mindre risikofylt å investere i hedgefond enn aksjefond. Det er også derfor de kalles ”hedgefond” (sikringsfond).

Et godt og meget aktuelt eksempel på dette er Nobelstiftelsen. Den ble kritisert for å ha hatt for høy risiko og fått for dårlig avkastning på stiftelsesmidlene. I år har man bestemt seg for ytterligere å redusere aksjeandelen og benytte dette til å øke andelen hedgefond. Av Nobelstiftelsens midler er nå 20% plassert i hedgefond.

Hadde dette vært en kriminalserie ville seeren umiddelbart forstått at noe var galt dersom den anklagede ble presentert med så mange påstander. Hvis ikke ville det ikke vært et mysterium i utgangspunktet.

En akseptert etterforskningsteknikk er å starte med å kartlegge hvem som hadde motiv. Sagt på en annen måte søker man etter hvem som har tjent på forbrytelsen.

I finanskrisen er dette opplagt. De som startet krisen er opplagt kommet best ut av den. De har i tillegg tjent penger i alle faser av krisen:

Bankene laget produktene som skapte boligboblen. Bankene var så kraftig belånt at de måtte reddes med skattebetalernes midler. Bankene ble beskyttet slik at de kunne øke sine marginer under krisen. Banker er blitt avslørt i å ha lurt sine kunder under krisen til egen vinning. Banker stilles i disse dager for retten for å ha bidratt til Madoff-svindelen. Bankene har blitt subsidiert av skattebetalerne ved at de har fått adgang til å fortsette å låne penger av staten for deretter å låne disse tilbake til staten til høyere rente. Bankene har takket være disse subsidiene nå svært gode resultater og er nå i stand til å betale høye lønninger og bonuser.

Hvis det ovennevnte er riktig, hvorfor blir ikke bankene i siste scene geleidet bort i håndjern? Enhver kriminalserie ender jo med dette eller verre. Svaret ligger i at bankene hele tiden har vært regulerte og under myndighetenes (manglende) tilsyn. Hvis disse ble satt på tiltalebenken ville det raskt bli spurt om hvordan det hele var mulig samtidig som myndighetene overvåket dem. Dette ville rokke ved tilliten både til regulerende myndigheter og regjeringer.

Av denne grunn har man valgt å la nettopp dette mysteriet ende som det begynte, med et stadig mer åpenbart justismord som man håper seerne, bedriftene som gikk konkurs, sparerne som tapte sine penger, pensjonistene som tapte sine pensjoner og de som ble arbeidsledige glemmer så fort som mulig.

Hensikten med at man straffes når man har gjort noe galt er at man skal forstå at det følger negative konsekvenser med adferd som skader andre. Straff skal med andre ord bidra til en positiv adferdsendring.

I dette tilfelle har myndigheten i stedet gjort alt de har kunnet for å gi andre skylden. De virkelige synderne fikk ikke bare all hjelp, men ble i tillegg premiert for sin innsats. Et interessant og revolusjonerende alternativ til kriminalreform. Vesentlig mer sannsynlig er det imidlertid at man gjennom dette er sikret at historien gjentar seg.