Man kan knapt forvente sympati fra andre yrkesgrupper eller forsåvidt politikere når det gjelder å verne om bonusordningene til de som arbeider innenfor finans. Den ulastelig antrukne stereotypen med glattslikket hår, tilsvarende friksjonsløs moral og som skor seg på alt og alle uansett hvordan det går med samfunnet forøvrig er altfor godt forankret.
Betydningen av å ha et fungerende kapitalmarked for bedrifter som ønsker å hente inn egenkapital til nye ideer eller ekspansjon blekner i debatten. Det samme gjør det faktum at obligasjonsmarkedet er for mange bedrifter det eneste stedet de kan få lån etter finanskrisen.
Finanskrisen etterfulgt av en nasjonalgjeldskrise i Europa har gjort at den etterlengtede oppgangen i den vestlige økonomien har latt vente på seg. Så langt har innsprøytingen av billioner av skattemidler kun bidratt til å stabilisere utviklingen.
I likhet med tidligere kriser er det først når skaden er skjedd at politikere og myndigheter bryr seg for alvor. Da huset stod der var det ingen som varslet om bruken av fyrstikker. Skatteinntektene fra en overbelånt økonomi var så berusende at det ville være en politisk belastning å forlange at noen skulle «skru ned musikken».
Nå derimot går politikerne rundt på branntomten og føler at «noe» må gjøres. Velgerne forlanger tiltak og handlekraft. Ingen av politikerne føler for å ta på seg ansvaret for brannen, derfor kommer man i stedet opp med forslag som at trappegelendere bør være høyere. Godt hjulpet av tåkelegging og en skikkelig PR-kampanje, får man folk til å nikke til dette forslaget. Vips ble alt ansvar for krisen borte og man fikk samtidig anerkjennelse for sin handlekraft.
Dette er den store tiltaksuken. Basel III ble vedtatt og det er samtidig siste frist for lovforslag som skal begrense bonuser i finansbransjen. Kun uken med juleaften og nyttårsaften kan måle seg med gleden over dette.
Basel III ser i utgangspunktet ut til å ha fornuftige tiltak, men vent – dette vil ikke være endelig implementert før 2019! Man kunne like gjerne skrevet «aldri». Innen den tid har det garantert skjedd så mye at vi knapt vil gjenkjenne språket den er skrevet i.
Som om dette ikke var nok, publiserte BIS (Bank of International Settlements) en rapport for drøyt én uke siden som i korthet konkluderte at forslagene i Basel III i beste fall ville ha svært begrenset virkning.
Rapporter utarbeidet av BIS har normalt sett høy kredibilitet og brukes ofte av myndigheter og politikere når de ønsker faglig tyngde bak sine argumenter. Denne rapporten (som ligger på nett) er av en eller annen grunn blitt fortiet til tross for at BIS har forsket seg frem til enkle tiltak som de hevder vil halvere sannsynligheten for en ny krise.
Her hjemme har byråkrater og politikere sittet som gribber og ventet på sin mulighet til å markere seg som «ansvarlige» i forhold til å forhindre en ny finanskrise. Engasjement er bra, men sist jeg sjekket har ikke noen gitt Norge eller norske aktører skylden for finanskrisen. Tvert imot var dette landet og dets innbyggere et offer (i den grad man kan kalle noen som får skrubbsår for et virkelig «offer») for det som skjedde i andre land.
Dette måtte føles forvirrende for politikere som allerede har gått på barrikadene med: «Nå skal finansfolka betale!». Dessverre er det imidlertid slik at signaler som ikke kommer forbi reptilhjernen er dømt til binært utfall. Reptilhjernen kan kun fatte beslutning om «flukt» eller «kamp». Siden det første vil være å innrømme manglende kunnskap og politisk nederlag er svaret gitt.
Politikerne stormet frem og har foreslått regler for bonuser i Norge som er enda strengere enn tiltakene som er fremmet i de landene hvor finanskrisen faktisk oppstod. Snakk om handlekraft! Dette må ha overføringsverdi. Neste gang vi for eksempel hører om en trafikkulykke i et land med fri fart på motorveiene, kan Samferdselskomiteen fremme forslag om å redusere hastigheten på norske motorveier til 60 km/t. Ingen grunn til først å granske norske forhold eller årsak.
Alle er tjent med en større grad av langsiktighet og et mer robust finansmarked globalt, men vi har altfor høye tanker om oss selv hvis vi tror at dette løses gjennom særregler for en håndfull arbeidstakere i Norge.
Erfaringen fra finanskrisen viser at enkelte banker var blitt så store at de truet hele det globale banksystemet under finanskrisen. Denne bekymring er adressert av EU ved at bonussystemene skal tilpasses foretakets størrelse og virksomhet. Dette er genialt i forhold til å holde igjen veksten til store aktører gjennom å gjøre det mer lønnsomt for flinke folk å begynne i mindre foretak. I tillegg til at dette sprer risiko, bidrar det også til kunnskapsoverføring. Finanskomiteen har ikke sett verdien av noe av dette.
I EU fokuseres bonusbegrensningene på ledelse og ansatte som i vesentlig grad kan påvirke foretakets risiko. I Norge ønsker man å fjerne «vesentlig». Det var de store aktørene som måtte hjelpes i finanskrisen. Ingen brydde seg døyten om mindre finansforetak gikk overende. Man vil med andre ord fortsette å straffe innovasjon i Norge.
Her til lands ønsker man at hovedelementet i belønningssystemet skal være fastlønn. Med andre ord mindre bonus i forhold til fastlønn. Dette betyr økte faste kostnader for bedriftene. Konsekvensen av dette blir at det er svært vanskelig å starte noe nytt (konkurransevridende i forhold til de som allerede er etablert) og også at det vil typisk kun være de største aktørene, eksempelvis «statseide» DnBNOR, som har råd til å tiltrekke seg de beste hodene. Dette vil igjen bety polarisering, noe som er stikk i strid med den internasjonale intensjonen.
At halvparten av lønnen må utbetales i form av aksjer betyr at eksterne eiere vil bli utvannet i tillegg til skatteutfordringer for den som mottar aksjer i stedet for penger.
Alt dette er et resultat av ryggmargrefleks hos norske myndigheter og politikere. Jeg innser nå at vi i stedet for å klage på resursbruken neste gang en komité flyr første klasse tvers over planeten for å studere redikkdyrking eller sandforflytting under en scirocco, tvert imot bør oppfordre dem til å bli borte lengre.