For bedre å illustrere poenget fra gårsdagens blogg, vises her to grafer av avkastningsfordelinger i MSCI Inc.

Det første chartet viser hvordan avkastningene har fordelt seg forut for tirsdag. Denne fordelingen kvalifiserer til betegnelsen «normalfordeling». Forutsetningen om normalfordeling benyttes fortsatt i de fleste risikomodeller til å kvantifisere risiko. Gitt historien og denne fordelingen, så var det over 99% sannsynlighet at MSCI-aksjen ikke skulle falle mer enn 5% på en enkelt dag.

Det neste chartet viser det samme, men med tirsdagens utvikling inkludert. Fasongen på avkastningsdistribusjonen har radikalt forandret seg og som man kan lese, kvalifiserer den heller ikke lenger til betegnelsen normalfordeling.

Dessverre hjelper det ikke de som ble rammet å bli gjort oppmerksom på dette etter at skaden har skjedd. Derimot kan det være en øyeåpner for alle som har vært heldig å ikke erfart lignende til å opptre som speidere. Alltid beredt.

Uttrykket Black Swan er ment å illustrere det vi mener er så usannsynlig at vi ikke vil ta stilling til det. Uttrykket har fått sin opprinnelse fra tiden hvor man var overbevist om at alle svaner var hvite. Dette var lenge en etablert sannhet inntil noen kom over en gruppe sorte svaner i Australia. Oppdagelsen skulle rokke ved både alminnelig- og vitenskapelig oppfatning.

I går ble den børsnoterte indeksleverandøren MSCI truffet av nettopp en slik sort svane. USAs største aksjefondsforvalter, Vanguard, offentliggjorde uten varsel at selskapet ville droppe MSCI som sin benchmark-leverandør. Årsaken var angivelige de høye lisensprisen som MSCI krever for bruken av deres indekser.

Vanguard har $537 milliarder til forvaltning og bortfallet av deres inntekter traff MSCI-aksjen med et brak. Situasjonen ble ikke bedre da det samtidig ble kjent at MSCI hadde mottatt varsel om sanksjoner fra det amerikanske kredittilsynet, SEC.

MSCI-aksjen var på det verste ned 31% i går. Til sammenligning falt aksjemarkedet 25% under «Krakket» i 1987.

Hvor uventet dette var settes i perspektiv når man observererer at gårsdagens kursfall var hele 17 ganger større enn forventet daglig kursbevegelse utledet av prisen på selskapets opsjoner. Forventningene i opsjonsprisingen sammenfalt forøvrig med de historiske daglige svingningene aksjen hadde hatt over de siste 2 år. Denne tilsa bevegelser på rundt 1.8% per dag. Den siste tiden har imidlertid svingningene vært mindre.

Det er nettopp muligheten for slike «utenkelige» kursfall som gir de som fokuserer på absolutt-forvaltning våkenetter. Mye av tiden går med til å vurdere potensielle farer og tenke på hvordan man kan beskytte porteføljen mot negative faktorer vi enda ikke har erfart.

Gårsdagens kursfall er svært uheldig idet den kommer i en tid hvor aksjemarkedet har et sterkt behov for å gjenreise seg etter mange år med sviktende tillit. Det for være som det er; kursfallet i MSCI er uansett en nyttig påminnelse om nytten ved å være forberedt på farer man ikke ser.

Kan du forklare en stakkar logikken bak at ditt departement forbyr ikke-profesjonelle investorer å investere i norskregulerte fond som kan belåne inntil én gang egenkapitalen? Risikoen i disse er begrenset til innskuddet. Samtidig gir dere banker i Norge tillatelse til å gi samme type investor 20 ganger belåning av egenkapitalen og investoren er i tillegg ansvarlig for tap utover dette(?!?)

Med 20 ganger belåning kunne investoren i den lenkede saken tåle en oppgang på 5% før egenkapitalen var tapt. Som grafen viser, steg CHF/NOK 38% høsten 2008. 

For kort tid siden skrev jeg en blogg som omhandlet etablerte finansielle sannheter og hvor lett det er for oss å godta slike.

Bakgrunnen for at vi gjør dette er forankret i hvordan vi som mennesker tar til oss læring. Skal vi huske noe er repetisjon viktig for at lærdommen skal sitte. Det er imidlertid også en ulempe ved dette. Dersom noe blir gjentatt for oss nok ganger, er de fleste villige til å godta dette uten å stille spørsmål. Dette ser vi svært ofte i finans.

Det er et paradoks at vi kan ta innover oss at vår tilværelse er i konstant endring, uten at dette får oss til å stille spørsmål om premissene også er forandret for en del av våre bastante oppfatninger. Finans har en rekke tidligere «sannheter» som er endret uten at noen synes å ha fått dette med seg.

En av disse er den etablerte sannheten om fremvoksende markeders fortreffelighet. Bakgrunnen for at jeg tar opp denne er en artikkel jeg nylig leste hvor en økonomisk rådgiver anbefalte alle å ha en betydelig del av sine sparemidler investert i fremvoksende markeder. Ifølge rådgiveren var aksjefond med fokus på fremvoksende markeder noe alle sprarere burde ha. Begrunnelsen var at disse «hvert år har vist en suveren utvikling i forhold til utviklede markeder».

Forankret i denne påstanden ble vi over de neste ukene gjentatte ganger spurt om hvilke aksjefond vi anbefalte innenfor denne regionen.

Sannheten er imidlertid en annen enn den som ble hevdet. Fremvoksende markeder har vært betydelig svakere enn utviklede markeder de siste 2 årene. Investorer som har foretrukket fremvoksende markeder fremfor utviklede markeder i denne perioden har gått glipp av en positiv avkastning på over 20%. Fremvoksende markeder gitt en svakt negativ avkastning de siste 2 årene, samtidig som investorer i disse har måtte tåle større kurssvingninger enn i de utviklede markedene.

Under finanskrisen skjedde det samme. Fremvoksende markeder falt vesentlig mer enn utviklede markeder. Det samme skjedde i 2000-2001, 1997-1998 og sågar fra 1994-2001.

Fremvoksende markeder var imidlertid suverene både fra 2001-2007 og fra 1988-1994. Begge perioder med langt større kurssvingninger (risiko) enn man opplevde i utviklede markeder.

De siste 5 år har fremvoksende markeder hatt både lavere avkastning og høyere risiko enn utviklede markeder. Dette har skjedd på tross av at utviklede markeder sliter med lav og fallende vekst, samt gjeld av en størrelse ingen vet hvordan skal betjenes.

Årsaken til dette er at markedene priser inn forventninger og at omforent fremtid således allerede er innbakt i dagens kurser. Muligheter dukker først opp når denne prisingen er feil.

Det finnes ingen unnskyldning til at økonomiske rådgivere er for sløve til å sjekke fakta før de uttaler seg. Det burde være et lovkrav gitt at de har anledning til å kalle seg «rådgivere». Kunder ha mulighet til å søke regress dersom bakgrunnen for en investering viser seg å være basert på faktafeil.

Fremtiden er det ingen som kan være sikker på og det er heller ikke utenkelig at fremvoksende markeder igjen kommer på mote. Dette er imidlertid ikke formidlende i forhold til at man opptrer ikke-etterrettelig i forhold til fakta.

Apropos frontrunning (handle i forkant) av FOMC (sentralbankmøter i USA), omtalt i gårsdagens blogg. Møter i Federal Open Market Comitee skjer minst fire ganger i året. På disse møtene beslutter og deretter informerer FOMC om forestående tiltak fra sentralbanken; herunder intervensjoner, støttekjøp og kvantitative lettelser (pengetrykking).

Mengden av rykter i forkant av slike møter øker suksessivt jo nærmere man kommer møtedatoene og markedene har også en tendens til å bevege seg i forkant av offentliggjøringen av beslutningene.

Den nedenstående illustrasjonen fra Thomson Reuters viser i med blå grafe hvordan det amerikanske aksjemarkedet utviklet seg i perioden 1994-2011. Den røde grafen viser utviklingen i samme periode, men fratrukket avkastningen oppnådd de siste 24 timene før FOMC-møtene.

Dette er en meget god illustrasjon på formuesoverføring fra Main Street (alminnelige skattebetalere) til Wall Street (banker og meglerhus). Illustrasjonen forteller også at uten hjelp fra sentralbanken ville det amerikanske aksjemarkedet ikke gitt positiv avkastning på 17 år.

Smarte investorer, som lenge har forstått at det er tull at man «alltid skal eie aksjer», vil ha utledet at mye bekymringer kunne vært spart dersom man kun hadde sittet med aksjer rundt 96 timer i året.

Håpet om at ingenting vil forandre seg er blitt velstandssamfunnets sutteklut.

Overskriftens påstand ble nylig fremført av den dyktige porteføljeforvalteren Kristoffer Stensrud. Ikke uventet ble dette brukt som et argument for at man skulle bli sittende i aksjefond. Greit nok.

Man bør imidlertid kvalifisere dette noe. Skal man eventuelt kunne glede seg over at historien gjentar seg, må man sørge for at man lever lenge nok til å oppleve det. Og, hvis man er så heldig, være i stand til å glede seg over dette.

«Historien gjentar seg» er blitt en av mange etablerte sannheter som sløver oss som samfunn. Vi tror nemlig ikke at noe nytt kan skje eller at veien til målet kan bli langt mer utfordrende enn vi har forutsatt.

22/7 er et eksempel på dette. Til tross for jevnlige terroranslag andre steder i verden, trodde vi ikke at det ville skje her. Det fantes både beredskap og planer, men fordi vi som samfunn ikke trodde noe slikt var særlig sannsynlig, ble ikke iverksettelsen av disse optimal. Hadde politihelikoptre stadig surret over Oslo i tide og utide forut for 22/7, ville det raskt blitt stilt spørsmål ved kostnadene av dette. Denne kostnaden ville så blitt sammenlignet med sykehjemsplasser, barnehagetilbud, antall politi i gatene etc etc.

Terroren 22/7 er et følsomt tema av naturlige årsaker. Den er også et eksempel på risiko vi ikke oppfatter at eksisterer fordi vi nettopp forventer at historien vil gjenta seg.

Slik er det med alt rundt oss. Vi vil ikke se etter muligheter eller foreta oss noe nytt dersom vi alle tror at historien vil gjenta seg. Og nettopp det at så få stiller spørsmål ved etablerte sannheter gjør at katastrofen er et faktum når noe uventet inntreffer.

Konkursen i den amerikanske storbanken Lehman Brothers og tvangssalget av Bear Stearns viste brått at ingen var «too big to fail». Historien gjentok seg med andre ord ikke og for mange ble dette en meget dyrkjøpt lærdom.

Det hjelper heller ikke at vi utdanner mennesker og gjør dem i stand til å stille kritiske spørsmål, hvis vi som samfunn ikke vil høre på dem. Slike personer har blitt utdannet innen etterretning, beredskap og økonomi. Norge fikk i år sin første doktor i etterretning, utdannet i England. Etterretning handler nettopp om å utfordre etablerte sannheter, kontinuerlig være på søken etter ny informasjon og om å tørre å tenke annerledes. Ved Universitetet for Miljø- og Biovitenskap i Ås finnes en av Norges ledende personer innenfor finansiell risiko og derivater. Begge disse personene utfordrer samfunnets komfortsone og vi er derfor forsiktig med å slippe dem til.

Det finnes kort sagt en rekke meget kompetente mennesker i dette landet som udugelige mennesker sørger for at ikke kommer til orde. Årsaken til dette kan være byråkratiske, politiske, hierarkiske eller økonomiske.

Postmoderne porteføljeteori (PMPT) ble etablert etter at børsene hadde halvert seg i perioden 2000-2003. Hensikten var å oppdatere tankegodset med hensyn til porteføljesammensetning gjennom å ta hensyn til ny informasjon. Sistnevnte var erfaringer høstet under Asia-krisen og Dot.com fiaskoen. Kloke av skade flokket investorer seg til PMPT-type porteføljer.

Fire år senere sammenlignet imidlertid mange sine porteføljer med hvordan det hadde gått hvis de hadde holdt seg til sin gamle aksjeovervektede porteføljer. Siden aksjer hadde steget over 200% disse fire årene, ville naturlig nok de «gamle» porteføljene gitt en høyere avkastning. Det var derfor ikke vanskelig å fremskrive en lignende utvikling for de neste fire årene, noe man også fikk støtte for hos hele aksjeindustrien. PMPT ble følgelig forkastet og man overvektet seg på nytt i aksjer.

Et halvt år senere nådde markedet toppen og halvannet år senere hadde aksjer falt 65%.

Ryggmargsrefleksen til de fleste som nylig hadde forkastet PMPT var å innta en holdning av fornektelse og stahet. Valgte man å gå tilbake til PMPT, kunne dette betraktes som innrømmelse av feil (fremfor læring). Slikt sitter langt inne. Spesielt hvis det er andres penger som forvaltes. Det tryggeste for både slike forvaltere og for myndighetene som lager regler for hvordan man skal forvalte, er å late som ingenting og sitte i ro. Dermed sørger man for at ny lærdom ignoreres og ikke blir tatt til følge.

Charles Darwin fremhevet at evne til tilpasning var grunnlaget for menneskets evne til å overleve. Vår evolusjon har ikke skjedd ved at man satt og håpet på at historien skulle gjenta seg. Den har skjedd gjennom nysgjerrighet, nytenkning og mot til å foreta endringer. I vårt overflodssamfunn bør man ta det til seg.

Aksjeoppgangen etter finanskrisen har allerede vart dobbelt så lenge som oppgangen etter kursfallet i 1998. Vi har også snart brukt like lang tid som oppgangen etter Dot.com-fallet. Med tanke på hva som videre skjedde får vi virkelig håpe Stensrud denne gangen tar feil.