«Crowded Trade» er et uttrykk man hører i finansmarkedet og er ment å gjenspeile en investering eller et tema som «alle» er investert i. Når noen påpeker en crowded trade er dette som oftest ment som en advarsel om at her kan det bli «trangt i døren» dersom situasjonen skulle forandre seg.
Crowded trade er langt fra et nytt uttrykk, men i finanskrisen fikk betegnelsen en helt ny mening. De som satt i investeringer som var «crowded» fikk mer juling enn noen andre. I Norge var særlig eiendomsprosjekter og High Yield obligasjoner slike trades og disse ble gruset verre enn noe.
Investeringsbankene er ofte de som har best oversikt over crowded trades, spesielt de som også har en «Prime Broker» funksjon. En Prime Broker er en hovedmegler som har oversikt over posisjonene til en investor. De foretar oppgjør overfor andre meglere man måtte benytte og på basis av sin oversikt, tilbyr belåning av porteføljen. En Prime Broker beregner daglig verdien av porteføljer de låner ut penger til og sørger for at det hele tiden finnes nok sikkerhet for belåningen.
De store Prime Broker’ne har meget god oversikt over hvordan markedsaktørene er posisjonert. Det er således svært viktig at denne funksjonen er adskilt fra investeringsbankers annen virksomhet, som for eksempel egenhandel. Dessverre finnes det noen grelle eksempler på hvordan investeringsbanker som var Prime Brokere utnyttet denne informasjonen til egen fordel. I 1998 gjaldt dette særlig da verdens største fond, Long Term Capital Management (LTCM), fikk problemer.
Under finanskrisen var det mange eksempler på hvordan investeringsbanker forsøkte å tjene penger (og redde seg selv) ved å ta posisjoner i forkant der de visste kunder ville bli tvunget til å selge.
En langt mer konstruktiv måte for Prime Brokere å bruke denne informasjonen, er ved å advare aktørene om at posisjoner de enten allerede er inne i eller vurderer å ta er «crowded». Spesielt etter finanskrisen har investeringsbankene erfart at det er potensielt høy risiko når mer eller mindre alle investorer er likt posisjonert.
Tidligere var det slik at man kunne be om denne informasjonen. Idag er det imidlertid slik at Prime Brokere på eget initiativ opplyser kundene sine om slike situasjoner. Det opplyses ikke om hvem som sitter med posisjonene, bare at mange har dem og om disse er «Real Money» (ikke-belånte aktører som for eksempel pensjonskasser og aksjefond) eller «Leveraged Money» (som hedgefond, egenhandelsavdelinger i banker og andre typer tradere).
I går sendte verdens største futures megler ut en slik rapport. Denne viste at vi må tilbake til perioden like før finanskrisen for å finne en større konsentrasjon av samme temaer i kundenes porteføljer.
Temaene posisjoneringen er konsentrert og belånt i er følgende: Long (man satser på oppgang) i aksjer og råvarer. Short (man satser på nedgang) i statsobligasjoner, naturgass og amerikanske dollar.
Konklusjonen i rapporten er at konsentrasjonen nå er så høy i disse temaene at de kan ansees for å være samme posisjon. Man har med andre ord ingen diversifisering hvis man har spredd sine investeringer på denne måten over de nevnte aktivaklassene. Tvert imot. Sprekker det ett sted, vil det ramme alt.
Meglerhuset har ikke noe syn på om dette vil skje, men forteller oss at dersom ett av disse markedene bråsnur vil det trekke mye med seg og bli, som det heter, «ugly in a hurry».